Oktober 2015: Pinocchio

«Pinocchio». Riksteatret. Av: Teodor Janson etter Carlo Collodi. Med: Hanne Gjerstad Henrichsen, Ingolf Karinen, Elisabeth Moberg, Håkon Moe, Ivar Nergaard, Gard Pedersen, Frank Ole Sætrang, Kristian Winther. Regi: Teodor Janson.

Gjøglerteater med ujevn vanskelighetsgrad.

TERNING: FIRE

Tungt og lett

I Riksteatrets «Pinocchio» finner man både slikt som er varmt inkluderende og slikt det er vanskelig å forstå.

TEATER: Snekkeren Geppetto (Ingolf Karinen) er en ensom mann, så han bygger seg en sønn. En natt får tredukken Pinocchio (Hanne Gjerstad Henrichsen) liv av en fe med konsentrasjonsproblemer (Elisabeth Moberg). Men han må selv finne sin sjel og sitt hjerte.

Det gjør han gjennom en serie eventyr, rampestreker og lærepenger.

Enkelt og vanskelig

Forestillingens vanskelighetsgrad er høyst ujevn. For noen av tilskuerne kan nok det være et problem. For andre kan det være helt greit. Pinocchio skjønner jo ikke selv alt som skjer rundt ham. Pinocchio er selv nødt til å finne ut hva som virkelig er viktig og hva som virkelig er riktig.

Barnetilskueren trenger ikke vite hva det betyr når katten og reven bruker ord som «spesialkompetanse», «kapital» og «investering», eller vite at de viser til «Peer Gynt» når de snakker om å være seg selv nok, for å se at de er slemme lurendreiere som ikke vil Pinocchio vel. Noen av de mer avanserte begrepene - så som etikk, moral, samvittighet, sjel - blir i nokså stor grad forklart gjennom handlingen, og følelsene er lette å følge både for liten og stor. Som skuespillerne synger mot slutten, «Publikum i salen forstår nok selv moralen» (før de for sikkerhets skyld forklarer sitt budskap likevel).

Men uansett gjør nok «Pinocchio»s lengde (nær to timer, med innlagt pause) og «Pinocchio»s innhold at den egner seg best for de barn som allerede har gått et år eller to eller mer på skolen, selv om den også har scener mindre barn kan ha glede av.

Gjøglerteater

Kathrine Tolos billedrike scenografi brettes ut fra en vogn à la dem omreisende teatertrupper brukte i de dager vogner ble trukket av hester, en vogn som underveis blir til miljøer så forskjellige som Geppettos hjem, Strombolis torgteater og hvalens mage. Dette passer både form og innhold i forestillingen for øvrig.

Mange av virkemidlene Teodor Janson har valgt tilhører gjøglerteatret, en naturlig kobling til det Italia Pinocchio stammer fra. Det fysiske uttrykket er tydelig, med mye kroppslig komikk. Her forteller kroppsspråk sine egne historier. Kroppsspråk utdyper ordenes historier. Noen ganger motsier også kroppsspråk de historiene ordene har kommet med, og avslører løgn eller illusjoner.

Spillet er humørfylt, varmt og inkluderende. Teatertriks vises fram, kommenterer og forklares. Musikk og dans, også framført på måter vi kan kjenne igjen fra gate- og torgteatret, hjelper til i forflytningene mellom situasjoner. Som Pinocchio mestrer Hanne Gjerstad Henrichsen både tredukkens kantete stivhet og barnets mer hengslete bråhet.

Premieren var på Riksteatret 1. oktober 2015.