Oktober 2015: Lament

«Lament». Grusomhetens Teater. Av: Lars Øyno. Med: Hanne Dieserud og Sara Fellman. Regi: Lars Øyno.

Gråt som seremoniell ekstase.

TERNING: FIRE

I gråtens grep

I Grusomhetens Teaters «Lament» er gråt gjort til kunstverk. Innlevelsen blir intellektuell invitasjon.

TEATER: To kvinner gråter seg inn i utmattelsen. Hanne Dieserud og Sara Fellman lar seg oppsluke av gråtens voldsomhet. De følger hvert sitt forløp, Fellmans rollefigur enda litt mer overgitt til sin sorg enn Dieseruds. Tilsynelatende enser de ikke hverandre. De hikster. De hulker. De hyler. De klynker. De murrer og mumler. De hiver etter pust. De beljer og de brøler. Innimellom lyder ord som «nei», «ikke», «hvorfor». «Tilgi meg» gjentas ofte.

Fysisk utløp

«Lament» viser gråt som fysisk utladning, et utløp for sterke og vonde følelser. Men fordi dette vises innenfor en forestillingssammenheng kan ikke tilskueren unngå vissheten om at gråten er iscenesatt, posert som kunstverk og utspilt som teater, om skuespillernes innlevelse er aldri så sterk. For undertegnede gjør dette «Lament» til en intellektuell oppfordring om å tenke over kulturelle rammer for gråt og kulturell forståelse av gråt, idealer om selvbeherskelse og idealer om følelser i fri flyt. Gråt er ikke alltid en spontan fysisk, nær dyrisk reaksjon. Gråt kan også brukes som selvsuggesjon for å forsterke følelser, å piske dem opp til ekstatisk hysteri, eller simpelthen være et signal til omgivelsene om hvor sterkt berørt en er. Dette får meg til å tenke over offentlig gråt, eller gråt som kulturelt ritual. Jeg assosierer til innleide gråtekoner som markering av sørgeseremonier, til gråt som politisk protest, og gråt som del av pasjonsspill og påskeprosesjoner i katolske land.

Religiøs kobling

Opprinnelig var «Lament» planlagt som en prolog til en større forestilling om Jesu liv og lidelse. Den som ser forestillingen og vet dette, kan med letthet sette «Lament» inn i en religiøs kontekst, med filosofiske koblinger til menneskets synder, menneskets smerte, menneskets uforstand og menneskets uvitenhet om - eller mistro til - fortellingen om det guddommelige offeret. Innenfor denne rammen kan kvinnene forstås som Det Nye Testamentets to Maria-er, og gråten som sorgen ved korset.

Samtidig er det som vises i forestillingen i seg selv fristilt fra dette, universelt åpent. Settingen er kulisseløs, kostymene er enkle svarte kjoler, og situasjonen er uten markører fra en bestemt tid eller ett bestemt sted. Uten staffasje blir gråten forestillingens hele form og hele innhold.

Premieren var på Grusomhetens Teater 9. oktober. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i visningen 13. oktober.