Oktober 2015: Fulle folk

«Fulle folk». Det Norske Teatret. Av: Ivan Vyrypajev, oversatt av Sigrid Strøm Reibo. Med: Kjersti Dalseide, Kim Sørensen, Marie Blokhus, Agnes Kittelsen, Gard Skagestad, Bernhard Ramstad, Gjertrud Jynge, Per Schaanning, Marianne Krogh, Eivin Nilsen Salthe, Joachim Rafaelsen, Espen Reboli Bjerke, Oddgeir Thune, Sara Khorami, Julie Moe Sandø. Regi: Sigrid Strøm Reibo.

Parodi med poeng.

TERNING: FEM

Full av menneskelighet

Overdrivelsene er det som gjør «Fulle folk» overbevisende.

TEATER: «Vi er alle her veldig fulle», sier Klara, spilt av Gjertrud Jynge. Dét er ingen overdrivelse. Alle sammen er stup fulle. I «Fulle folk» er både fylla og fyllas konsekvenser forstørret. Gester og manerer, personlige særheter og samhandling mellom mennesker er satt på spissen. Men nettopp overdrivelsene er det som gjør dette til skarpsindig teater, en tydeliggjøring av at rus er noe mennesker søker når en følelse av mening mangler.

Fasadefall

I «Fulle folk» krymper rusen avstanden mellom det absurde og det selvfølgelige, det trivielle og det eksistensielle, slik rus jo har det med å gjøre.

Tilskueren både ler av og ler med, og i latteren ligger en gjenkjennelse av all den menneskelige ynkelighet som får sitt utløp i fyllekulene: Fasader faller. Kommunikasjon bryter sammen. Kommunikasjon oppstår. Misforståelser, nederlag, meningssavn, kjærlighetserklæringer, kjærlighetslengsel, følelser av tilkortkommenhet, svik, aggresjon, ensomhet, skamfulle hemmeligheter, eksentriske oppfatninger, nonsens og visvas, trang til å være dypsindig, påståelighet, nedlatenhet og ønsker om å forstå og bli forstått. Alt slippes løs.

Å finne utløp for det en ellers savner utløp for er i det hele tatt et fellestrekk for «Fulle folk»s fryktelig fulle figurer. Ruset tillater de seg å vise den følsomhet de normalt skjuler for hverandre. De mister kontroll. De dummer seg ut. De tar idiotiske, impulsive valg. De forteller hverandre sannheter, og noen kanskje-ikke-sannheter, som de i edru tilstand skjuler. De sårer hverandre, og de skader seg selv. Noen av dem havner i situasjoner som kan bli avgjørende for resten av deres liv. Oppleves det så som en form for katarsis? Nei, til det er resultatene for ustyrlige. Dionysos er på avveie, og det er ikke renselse som er målet med dette.

Hyperpoengtert

Sammen med koreograf Oleg Glusjkov har Sigrid Strøm Reibo gitt sine skuespillere et hyperpoengtert kroppsspråk. Klossete akrobatiske fall (både av typen Bambi på isen og mer stuntaktig enn som så), sjanglende og intenst konsentrert gange, slappe sittestillinger og keitete kontakt mennesker imellom understreker rusens virkninger. 

Skuespillerne ser ut til å gå helhjertet inn i rollene. Ansiktsmimikk brukes som maske og ansiktsmimikk viser maskefall. De individuelle reaksjonene på alkoholinntaket, mellom årvåken konsentrasjon og sløvet evne til fokusering, nervøs forvirring og forsøksvis suverenitet, tegnes i sine ulike avskygninger. Det er ofte morsomt, men det er komikk med en viss sårhet i.

Katrin Nottrodts scenografi, med forsøplingsinnslag, industrielt restaurantkjøkken, privat spisestue og leilighetssalong, plasserer «Fulle folk» i et bymiljø som både er upersonlig allment og tett befolket.

Premieren var på Det Norske Teatret 8. oktober 2015.