September 2015: Forbrent

«Forbrent». Den Nationale Scene, Bergen. Av: Wajdi Mouawad, oversatt av: Ragnar Hovland. Med: Marianne Nielsen, Julia Bache-Wiig, Preben Hodneland, Kim Kalsås, Katrine Dale, Pål Rønning, Ane Skumsvoll, Sigmund Njøs Hovind, Jorunn Kjellsby, Sverre Røssummoen, Hadle Lavold Reisæter, Gerald Pettersen. Regi: Kjersti Horn.

Brutalt og betimelig.

TERNING: FEM.

Tankemat i traumeland

Kjersti Horn viser fram krigens aggresjon, fortidssår og framtidshåp i «Forbrent».

TEATER: En mors krigsopplevelser sjokkerer hennes barn. Så lenge hun levde beskyttet hun dem - og seg selv - gjennom ikke å fortelle dem fortidens brutale hemmeligheter. Nå får de vite. 

Historien er voldsom, og Kjersti Horns valg av fortellergrep gir på en og samme tid både avstand og nærhet til den. Ikke-realistisk estetikk gir et filter som tillater tilskueren reflekterende distanse, samtidig som rollefigurenes reaksjoner spilles følelsesladd ut.

Grunner til traumer

I «Forbrent» brytes tids- og stedsbegreper opp, i vekslinger mellom før og nå, her og der. På et nåtidplan er Nawal (Marianne Nielsen) nylig død, og hennes barn, tvillingene Janine (Julia Bache-Wiig) og Simon (Preben Hodneland), forsøker å finne sin far og sin bror. Etter hvert avdekkes morens bakgrunn og årsakene til hennes krigstraumer. Brå oppdagelser gir rykkvis innsikt, og for tilskueren, som for søsknene, kan den sentrale sjokkavsløringen bli et genuint sjokk.

Julia Bache-Wiig og Marianne Nielsen deler en ordløs uttrykksfullhet som her er en dobbel kvalitet: Den gir mor-datterlikhet til rollefigurene, og den lar alvoret i det som skjer og i reaksjonene etterpå komme usagt til syne.

Graffitigrep

Grunnstrukturen i Sven Haraldssons scenografi har likhetstrekk med den han skapte til «Spring Awakening» for Oslo Nye Teater i 2010, også det i samarbeid med Horn: Vertikalt orientert, med overdimensjonerte trappetrinn. På DNS er dekorasjonen pappdekket, og i løpet av forestillingen overmales den av skuespillerne, med skrift og symboler og deldekkende hvitfarge. I likhet med Nawals historie er den en tabula rasa som ikke forblir ubeskrevet så lenge. Malingsgris og vanntømming gir også skuespillerne merker, som tydelige symboler for mentale og fysiske skader. Assosiasjonene til graffiti og tagging kan også gi assosiasjoner til hærverk: Hærverk mot menneskeheten.

Grenseoverskridelser

Hvilket land som er Nawal Marwans hjemland oppgis ikke. Fengselsnavnet Kfar Rayat er fiktivt. Også i Mouawads øvrige krigsskuespill, «Flodmål» («Littoral», på engelsk kjent som «Tideline») og «Skoger» («Forêts», engelskoversatt som «Forests») er noen av de samme navnløse landskapene brukt. Det er naturlig å knytte dem til Libanon. Dramatiker Wajdi Mouawad er selv kanadisk-libaneser, født i Libanon i 1968. Han var barn da familien flyktet fra det krigsrammede landet til Frankrike, og tenåring da de slo seg ned i Canada. At Mouawad ikke knytter teaterstykkene sine opp mot en spesifikk krig, kan tolkes som en erklæring om at krigens grenseoverskridelser ikke holder seg innen ett sett med geografiske grenser. De gjentas i nye konflikter i nye land, verden over.

Å vite det verste

I «Forbrent» balanseres behovet for å vite og å forstå opp mot trangen til å glemme og fortrenge, når en vet det verste en kan få vite. Kan det finnes tilgivelse? Kan det finnes framtid? Hvordan går en videre? Winston Churchill sa en gang «If you are going through hell, keep going». Det kan stå som et slags uerklært motto for «Forbrent».

Forestillingen er også en tydeliggjøring av hvor mye av et helvete krigshverdagen og tiden etter den kan være, noe som kan være en betimelig påpekning i den debatt som går om Syrias flyktninger i dag.

Premieren var på DNS 12. september 2015.