September 2015: Suffløren

«Suffløren». Oslo Nye Centralteatret. Av: Andreas T. Olsson, oversatt av Line Fougner Christensen og Trond-Ove Skrødal. Med: Nils Vogt. Regi: Kim Bjarke.

Underfundig og treffende.

TERNING: FEM

Betrakteren i rampelyset

Nils Vogt gjør en komisk kraftinnsats som blyg, beskjeden sufflør.

TEATER: Teatrets favorittmetafor for livet er, nettopp, teatret. «All verden er en scene…» Suffløren blir dermed en stand-in for alle mennesker som trives bedre utenfor rampelyset enn innenfor, som heller vil være betraktere enn aktører, og som vel også finner en følelse av beskyttelse i ideen om å være umerkelige, usynlige.

Men dét, som vi skal se, betyr ikke at de ikke har sitt de kunne ha sagt.

Underfundig

Nils Vogt spiller den yrkesstolte suffløren som etter hvert finner mange gode grunner til å heve stemmen. Det er en helhetlig rolletolkning med mange, presise og underfundige nyanser, intelligent turnert og godt timet. Rollefiguren framstår som stillferdig eksentrisk, en observatør med godt blikk for andres særtrekk.

Komikken er syrlig, den er sår, den er selvironisk, den er pertentlig, den er rå, den er parodisk, den er tørr, den er saftig. Den er verbal, men den er også fysisk. Den spiller treffende på det teaterinterne, og like treffende på det allmenne.

Kim Bjarkes regi har det til felles med god suffli at den lar skuespilleren utfolde seg tilsynelatende uten støtte. Spillet er lenge dempet, i tråd med rollefigurens noe beskjedne temperament - men Vogt får, i løpet av monologens gang, anledning til å vise bredde som skuespiller. Ikke kun komedieskuespiller. Teksten har også sine melankolske, triste og ettertenksomme øyeblikk, og skuespilleren viser sin sans for timing og betoning også når de utspiller seg. Han vet når han skal dvele og når han skal skynde på, hvor god tid han skal gi tilskueren, og når han skal punktere en stemning.

Teksthyllest

I tillegg til å gi oppmerksomhet til støttefunksjonenes egenverdi, satiriske spark til pengetellersamfunnets effektiviseringstiltak og stemme til den sjenerte, er Andreas T. Olssons skuespill også en hyllest til de klassiske teatertekster. Det er kyndig oversatt av Line Fougner Christensen og Trond-Ove Skrødal, med noen små og nødvendige tilpasninger til det norske teaterlandskapet.

Teksten har bare en falsk tone, og den har forfatteren ansvaret for: Antagelsen om at denne mannen av alle, en nidkjær sufflør med stor kunnskap om og kjærlighet til teatertekster, ikke ville kjenne igjen den sentrale, ondsinnede spøken fra Shakespeares «Helligtrekongersaften». 

Premieren var på Oslo Nye Teater, Centralteatret, 10. september 2015.