September 2015: Seks roller søker en forfatter

«Seks roller søker en forfatter». Nationaltheatret. Av: Luigi Pirandello, oversatt av Tommy Watz. Med: Tone Mostraum, Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Kjersti Tveterås, Trine Wiggen, Hermann Sabado, Ellen Horn, Bernhard Arnø, Frøydis Armand, Mariann Hole, Håkon Ramstad, Erland Bakker. Regi: Hanne Tømta.

Teaterdiskusjon som eksistensielt drama.

TERNING: FIRE

Spill på spill

Avsløring møter tilsløring og inviterer til videre tenkning.

TEATER: «Seks roller søker en forfatter» er en moderne klassiker om betydningen av å ha en historie, om hvor viktig det å kunne fortelle og å bli hørt er for å kunne forstå og kunne føle seg forstått. «Seks roller…» er også en refleksjon over roller, spill og identiteter, i og utenfor teatret. Seks personer - en far (Floberg), en mor (Osa), en voksen datter (Tveterås), en voksen sønn (Sabado), en yngre datter (barnerolle delt mellom Molly Irma Horn, som spilte rollen premierekvelden, og Maja Dworek Strømgren) og en yngre sønn (premierekvelden: Daniil Kirichnko, i veksling med Nikolai Mediaas Jørstad) - avbryter en prøve på et teater som ligner svært på Nationaltheatret. De hevder at de er rollefigurer. De vil at teatret skal gi liv til dem og deres historie.

Seg selv og ikke

De skuespillere som spiller forestillingens skuespillere bruker sine egne fornavn - Frøydis, Trine, Mariann, Erland, Håkon - i kombinasjon med framtoninger som gjør dem til karikerte versjoner av seg selv. Bernhard Arnøs rollefigur har fått fornavn Njål, som i Mjøs, dramaturg for «Seks roller». Tone Mostraums regissørrolle heter Hanne, som i Tømta, regissør for den reelle forestillingen, og dessuten teatersjef. De to siste er utstyrt med kostymer som ikke ville ha skilt seg ut i originalenes klesskap, og fysiske gester lånt (om overdrevet) fra de samme. I dette ligger en internhumor som nok best når dem som har et inntrykk av de teateransatte fra før - skjønt, har en det ikke, kan de også oppfattes som allmenne representasjoner av teaterfolk.

«Seks roller søker en forfatter» anvender tre ulike nivåer av stilisering: Ett for skuespiller-rollene, som bruker et hverdagsnært toneleie i kombinasjon med parodiske personlighetstrekk. Ett for rollefigur-rollene, intensivert, høytideliggjort. Ett for skuespiller-i-rolle-rollene, der betoning og gester forsterkes ytterligere. Men graden av kunstiggjøring henger ikke alltid sammen med graden av følelse, som handlingen etter hvert skal vise.

Tankeoppfordring

En kan kalle «Seks roller søker en forfatter» for en utforskning av forskjellene mellom scenisk sannhet, emosjonell sannhet, dokumentarisk sannhet, av skillet mellom subjektiv sannhet og objektiv sannhet. Det er like riktig å si at det er en tilsløring av den samme diskusjonen. Nettopp her ligger forestillingens utfordring til tilskueren, en oppfordring til å tenke videre etter forestilling. Hva mener nettopp du om sammenhengene mellom kunst og virkelighet, sannhet og fiksjon? Denne diskusjonen er dramaets kjerne. «Seks roller» lykkes i den grad tilskueren velger å videreføre diskusjonen med seg selv. Forestillingen selv velger ikke å gi endelige svar.

Premieren var på Nationaltheatret 9. september.