September 2015: Teaterkonsert, Leonard Cohen

«Leonard Cohen: Teaterkonsert». Oslo Nye Teater. Av: Leonard Cohen, i norsk gjendiktning ved Håvard Rem. Med: Espen Beranek Holm, Marian Aas Hansen, Marit A. Andreassen, Mads H. Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll, Petter Vermeli. Regi: Rolf Heim. Musikalsk ansvarlig: Niels Søren Hansen.

Fyllehumor som filter.

TERNING: TRE

Poesi med promille

Harryhumor og sceniske selvmotsigelser har for stor plass i Oslo Nye Teaters teaterkonsert med Leonard Cohen-låter.

TEATERKONSERT: Situasjonen er en fest. Rettere sagt, et fylleslag. Tre kvinner og tre menn (eller sju, om vi regner med firemannsbandet som av og til også går inn i statistroller) synger Cohen.

Kjærlighetstema

Tekstlig har tematikken et fellestrekk: Det handler om parforholdet, i alle dets faser og fasetter. Forelskelse, begjær, drømmer, parfellesskap, løfter, løftebrudd, lojalitet, valg, utroskap, svik, tilgivelse, brudd, forsoning. På ingen måte i den rekkefølgen, på ingen måte i noen rekkefølge som kan oppfattes som kronologisk. Heller som en bunke øyeblikksbilder satt sammen til en montasje.

Stort mer allment enn dette kan vel knapt tematikk bli. Betyr det så at det er banalt? Den som kjenner Cohens presise poesi skulle ikke tro at det var mulig. Men regivalgene trivialiserer. Altfor ofte undergraver overtydelige humorgrep ordenes mer subtile ironi eller visdom. Like ofte sprer motsetninger mellom tekst, tone og opptrinn tvil om hva som egentlig ønskes uttrykt. Sangtekstenes egne minidramaer møter stadig konkurranse fra sceniske virkemidler som trekker i helt andre retninger. Noen ganger har dette mening: I «Hotell Papirvegg»/«Paper Thin Hotel», framført med et minibord som hotellvegg, danner gapet mellom erklært følt og underforstått følt en selvtrøstende, høyst troverdig kontrast. Andre ganger virker det bare tåpelig, som i det markante skillet mellom Marit Adeleide Andressens inderlighet og Espen Beranek Holms klåfingrethet i «Hymne»/«Anthem».

Stilvariasjon

Håvard Rem har gitt tekstene norsk språkdrakt, i all hovedsak med god sangflyt og med Cohen-gjenkjennelig levende billedbruk og nyanser. Melodioversettelsene er en annen skål. «Egentlig kunne han ikke fordra Cohens musikk», står det om musikalsk ansvarlig Niels Søren Hansen i teaterprogrammet. Det presiseres at han etter hvert har oppdaget at den er «fantastisk». Men de musikalske arrangementenes emosjonelle høytrykk, samt avvik fra tekstlig tone, kan tyde på at der ennå er en viss motvilje igjen. «Halleluja»/«-h» framføres resignert, Lorca-gjendiktningen «Ta en vals»/«Take This Waltz» håpefullt. Stilvariasjonen går fra gospel (Andreassen i en engasjert versjon av «På gjensyn, lille venn»/«So long, Marianne») til hardrock på høyt volum.

Sangprestasjonene er naturligvis enda viktigere i en teaterkonsert enn i annet musikkteater: Musikken utgjør en enda større del av fortellingen. Ingen av de seks prøver å kopiere Leonard Cohens stil og stemme. I stedet synger de som seg selv, eller rettere sagt, som sine rollefigurer. Det er et teatralt pluss.

Premieren var på Oslo Nye Teater 16. september.