Mars 2009: Ladyen av Burma

«Ladyen av Burma» av Richard Shannon, oversatt av Janneke Flem Jansen, Nord-Trøndelag Teater/Nobels Fredssenter/Falstadsenteret. Med: Ingunn Øyen. Regi: Liv Hege Nylund.
Svak tekst om sterk kamp.

Uttynnet styrke

Historien om Aung San Suu Kyi er en sterk historie om ei sterk kvinne og en sterk kamp. Men det er ikke nok til å skape sterkt teater.

TEATER: I nær tjue år har Aung San Suu Kyi sittet fengslet, dels i burmesiske fengsler, dels i husarrest i eget hjem i Rangoon. Da hennes mann i Storbritannia ble alvorlig syk mot slutten av 90-tallet, ble hun tilbudt frihet mot å forlate Burma og aldri komme tilbake. Hun nektet, og ektemannen døde uten at hun hadde fått møte ham igjen.
TOMME ORD
Dette valget danner stormens øye i «Ladyen av Burma», en monolog som finner sted i Aung San Suu Kyis celle i fengslet Insein. I en virvelvind av minner, personlige og politiske, portretteres den burmesiske demokratiforkjemperen dels gjennom egne ord og dels gjennom venner og bekjentes ord. Men dessverre er det nettopp ordene som mangler gjennomslagskraft i monologen. Litt politisk pompøsitet er på sin plass – kan man ikke bruke store ord om frihetskampen i Burma finnes ingen steder de kan brukes – men verre er det når store ord må vike for tomme ord. Detaljer som skal være fortellende og levendegjørende blir intetsigende og tidvis nærmest irriterende. Som dette: I Oxford er høsten våt og vinteren kald, mens i Burma er det varmt. Stekende sol.
ENGASJERT
Portrettet av datteren og kona Suu Kyi er grundigere tegnet enn portrettet av politikeren Suu Kyi. Det bærer preg av offisielle taler, som ikke desto mindre er tekstens sterkeste og mest velformulerte passasjer, trolig fordi de er de mest ektefølte. Suu Kyi som mor har fått liten plass. Sønnene nevnes en gang i løpet av monologen, og da usannsynlig overfladisk. Mor var stolt da hun så dem på tv under Fredsprisutdelingen. Hun savner dem. Kim «må være 26, kanskje?», sier hun. Mennesket utover dette blir vi enda mindre kjent med.
Overfladiskhetene skyldes ikke Ingunn Øyens spill. Hun viser oppriktig engasjement for Suu Kyi og for situasjonen i Burma. Fysisk ulikhet er raskt glemt (Øyen spiller rollen med sitt eget hvitblonde hår), og man kan la seg rive med av følelsesskiftene hun framstiller så troverdig. Men hennes innlevelse kan ikke skjule tekstens svakheter.
Forestillingen har turnéstart på Levanger i dag, søndag 15. mars.

Premiere 10.03.09