Januar 2009: Lene For President

«Lene for President» av Lene Kongsvik Johansen, Linn Skåber, Hanne T. Asheim, Kjetil Kooyman, Latter. Med: Lene Kongsvik Johansen og pianist Tove Kragset. Regi: Anders Mordal. Musikalsk ansvarlig: Morten Reppesgård. TERNING: FIRE
Seg selv nok en gang.

Nesten, Lene

Lene Kongsvik Johansen åpner sitt første soloshow, slagferdig og severdig. Men samtidig blir det litt for selvrepeterende.

SHOW: Etter tre sommershowsuksesser, seks komipris-nominasjoner og en lang rekke kabareter og revyer står Lene Kongsvik Johansen endelig alene på scenen. Det er på høy tid at dama får sitt eget soloshow. Hun har demonstrert treffsikkerhet, teft og timing over tid, og hun er et stort talent. Alene, med raske sceneskift og et vell av gode figurer, vekker hun igjen latter. Og latter. Og latter. Så hvorfor går man ut av salen og føler at noe mangler? Kanskje fordi alt man har sett ligner for mye på det man ellers har sett.
ALLMENT
Showet er, nesten i sin helhet, nytt. Med unntak av Linn Skåbers «Kjære Henriette», en «brudens mor taler» som er resirkulert fra sommershowsuksessen «Tres Amigas» (2007) er alle innslag nye. Lene Kongsvik Johansen har skrevet tolv av femten tekster selv. Hver for seg er alle sammen gode. De er velformulerte, treffende, allmenne og morsomme observasjoner fra levde liv i likhetssamfunnet Norge. Tematikken er tilsynelatende vidstrakt, fra presidentvisjoner via perfeksjonisme og prestasjonspress til tiggermisunnelse og prinsessebarn-tyranni, før vi går tilbake til presidentvisjonene igjen. Men her er også særdeles klare forbindelseslinjer. Det handler om menneskelig toskeskap, om de små hverdagslige tåpelighetene vi narrer oss selv med, og veldig, veldig ofte, undertegnede vil si litt for ofte, handler det også om forskjellene mellom forventning og virkelighet.
FORVENTNING
De aller fleste av innslagene er bygd opp etter samme mal: Person forventer noe urealistisk. Person beskriver gapet mellom forventning og virkelighet. Person ironiserer over sin forventning og sin virkelighet. Det kan være ønsket om det perfekte hjem eller den perfekte mann. Det kan være ønsket om å bli den perfekte vinkjenner. Hver for seg: Festlige innslag, snertne og slagferdige og med et visst element av overraskelse. Men noe av snerten forsvinner, når numrene blir for like. Overraskelsen gjør det definitivt. Det er synd, men det betyr ikke at man ikke vil ha glede av å se showet.
For å si det med en oppsummering i «presidentkandidatens» ånd: Egentlig er det godt nok. Men undertegnedes forventninger var høyere. Og jeg tror ikke disse forventningene var urealistiske.

Premiere var 15.01.09