Oktober 2017: Halve Norges Golden

«Halve Norges Golden». Latter/Stand Up Norge. Av og med Johan Golden, med tekstbidrag fra Vemund Vik, Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren, Christopher Pahle, Bård Tufte Johansen, Dagfinn Lyngbø, Ole Soo, Bjørn-Henning Ødegaard, Vidar Hodnekvam, Magnus Ravneberg og Elina Krantz. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Raus utlevering.

TERNING: FEM

Treffende tendenskomikk

Skarp i blikket, rund i tonen.

SHOW: Der er raushet i Johan Goldens komikk. En tilgivende grunnholdning. Han ser menneskets dårskap, og han aksepterer den. Han utleverer den også, naturligvis, skarpt og vittig.

Samlet og splittet

«Halve Norges Golden» handler både om det som samler oss, og om det som splitter oss. Det handler om avvik og normaler. Om gruppen - små og store samfunn - og om individet i gruppen. Om måten vi alle både er en av mange, og bare en. Unik og allmenn. Outsider og innenfor.

Ett utgangspunkt - kanskje åpenbart ut fra tittelen - er krenkelseskultur, satt opp mot mobbekultur. Johan Golden opptrer som sannsiger på tvers av leire. Alt når ikke alle. Han aksepterer det også, tilsynelatende, i alle fall - han stresser det ikke om vitser ikke når hele publikum. I «Halve Norges - - » er jo selve aksepten for splittelsen et samlende element.

Stø kurs

Formen er tradisjonell stand up, særdeles velgjort, godt strukturert, og med jevnlige høydepunkter. Dialogen med publikum - en toleransetest - er dialog med publikum som gruppe. Den som vil, kan rope ut sitt svar. Ingen må, ingen plukkes ut, ingen får standardspørsmålene-fra-scenen. Om ingen svarer, er det greit det også. I dette, som i resten av showet, opptrer han samlet. Stødig, rolig, kontrollert. Med det får selv små variasjoner i tonen stor virkning.

Mye av stoffet er samfunnsrelatert sosialt, analyser av et nå. Ofte blir dette nå-et kontrastert mot anekdoter fra en annen tid, en barndom på 1980-tallet. Han håndterer begge deler med den samme observerende klarheten, der påstander om tendenser kobles sammen med de klokt valgte beskrivende detaljene som gjør det levende gjenkjennelig uten å gjøre det forutsigbart. Han har til og med et forslag til hvordan en kan løse klimakrisen.

 Premieren var på Latter 13. oktober 2017.

Oktober 2017: Herostratos

«Herostratos». Det Norske Teatret. Av Janne-Camilla Lyster. Med: Oddgeir Thune, Sara Khorami, Amell Basic, Kyrre Hellum, Sebastian Eilertsen. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Skjørhet og aggresjon.

TERNING: FEM

Et dikt før udåden

Terroristen som poet og såret dyr

TEATER: Herostratos var den unge mannen som tente på ett av verdens sju underverker, Artemistempelet i Efesos. Han gjorde det for å bli berømt. Som straff, bestemte grekerne, skulle han aldri snakkes om. Slik gikk det naturligvis ikke. Han ble beryktet, han ble husket, og han ble opphavet til uttrykket «herostratisk berømmelse», å vinne et navn gjennom en ugjerning.

Frikoblet forhistorie

Er dagens terrorister, massedrapsmenn og andre som begår forskrekkelige forbrytelser, moderne versjoner av Herostratos? Gjør de det de gjør for å hevde seg? Disse spørsmålene, eller spørsmål som ligner dem, danner et utgangspunkt for «Herostratos» på Det Norske Teatret. Dette vet vi fordi teatrets informasjonsmateriales og en før-forestilling-samtale med kunstnerne bak forteller oss det (begge deler om enn i litt andre ord). Resultatet - både teaterforestillingen og teksten som ligger til grunn for teaterforestillingen, Janne-Camilla Lysters «Herostratos» - er frikoblet fra udåden i seg selv. I stedet gir de spor til forhistorier, en tid der forbryteren løser seg fra, eller støtes ut av, eller, kanskje mer presist, aldri opplever å være en del av et fellesskap.

Både forestilling og tekst er poetisk uttrykt, musikalsk og metaforisk, og ofte abstrahert. Lyster har kalt sin tekst for et «scenepartitur», et begrep som kombinerer det visuelle og det lydlige. Hun har bakgrunn fra dans og koreografi, og det ligger mye koreografisk-metaforisk tenkning i Øyvind Osmo Eriksens fysiske teaterregi også. Oddgeir Thune, som spiller den simultant skjøre og aggressive hovedpersonen, han som ser menneskelig samspill som uforståelige ritualer og som ikke klarer å se andre mennesker som individer, tegnes som utilpass og uten evne til tilpasning. Dels med tics, dels mekanisk, dels dyrisk - noe er det hele tiden som ikke stemmer. Når han søker kontakt, blir han for voldsom, for brå, ubehagelig. Når han trekker seg vekk, blir han usynlig. Sett gjennom ham er det de andre som oppfører seg merkelig, usynkronisert. Ett unntak er der: Kyrre Hellums rollefigur, som langt på vei møter ham på hans premisser. Hvem er han? Et familiemedlem, en kamerat som går så langt tilbake at han ikke stiller spørsmål, en indre stemme? Vi vet ikke, men vi ser at han ikke er nok. Kanskje er han heller ikke reell, men et ønske, slik Sara Khoramis kvinnefigur i deler av handlingen er et ønske - en kontrast til de deler der hun er en avvisning.

Musikk og metaforer

Store partier av forestillingen er ordløse, i stedet lydlagt med stemningslyder, miljølyder eller emosjonelt beskrivende musikk, dette både hver for seg og i ulike blandinger. Ofte kombineres harmoni og disharmoni, og overgangene mellom tale og musikk er glidende. Disse kombinasjonene fører til et uttrykk som på en og samme tid lyder kjent og fremmedgjort.

I de språklige metaforene tilhører døden naturen. Noen av uttrykkene som brukes er knyttet opp mot naturkreftene, tåke, regn og nattemørke, andre mot dyrelivets brutalitet og instinkter, eller plantelivets forgjengelighet. Andre av metaforene angår åpenbart livet som menneske: De knyttes til musikk, klær, byrom, og de uttrykker trangen til å bli sett, forstått, husket, å føle samhold, satt opp mot følelsen av å være levende død og assosiasjonene til å bli begravet. I denne følelsen av å stå på utsiden, i fremmedgjøringen og begjæret etter å hevde seg, ligger koblingen til Herostratos, og til dagens Herostratos-er - enten de bærer navnet Breivik eller Paddock. Hvor dyptgående og fastgrodd denne følelsen må være, blir fremhevet av det aggressive i teaterforestillingens fysiske formspråk, som slik styrker koblingen til tittel og erklært tematikk, uten å gi enkle svar på spørsmål om årsak og konsekvens.

Premieren var på Det Norske Teatret 11. oktober 2017.

Oktober 2017: Snøkvit

«Snøkvit». Det Norske Teatret. Av: Maria Tryti Vennerød (tekst) og Julian Skar (musikk). Med: Charlotte Frogner, Ingeborg S. Raustøl, Hermann Sabado, Audun Sandem, Jon Vegard Hovdal, Ragnhild Meling Enoksen, Kai Kenneth Hanson, Amanda Kamara, Sarah Francesca Brænne, Joakim Ousdal, Amina Sewali, Peiman Azizpour, Catharina Vu. Musikalsk leder: Ståle Sletner. Regi: Kjersti Haugen.

KOMMENTAR: Lett kaotisk fortelleriver.

TERNING: FIRE

Eventyrblanding

Nye «Snøkvit» er ikke ett eventyr, men et møte mellom flere fortellinger.

TEATER: «Snøkvit» forteller mange historier i ett. En er historien om hvor lite av verden en ser, hvis en bare ser inn i speilet. En er historien om hvor galt det kan gå når en prøver å leve etter et annet menneskes forventninger. En er historien om hvor slemme mennesker kan bli. Denne historien har fått stor plass i forestillingen: Dronningen (Raustøl) blir slem, slemmere enn noen forelder skal være mot barnet sitt, men Snøkvit (Frogner) blir også slem. Hun blir slem mot Jan Grøn (Sabado), som ikke har gjort noe galt, fordi hun er skuffet og lei seg og sint og redd fordi mammaen hennes er sint og vanskelig, og kanskje er mammaen hennes mer heks enn hun er dronning. Jan Grøn fortsetter å være venner med Snøkvit selv om hun har vært (og fortsetter å være) slem mot ham. Det er også en historie. Jan vil helst se det beste i menneskene rundt seg, og noen ganger godtar han for mye.

Å forstå

Så er det historien om dvergene, som arbeider i kloakken under slottet, og som vil gjøre opprør - om de bare finner mot til det, og hva slags rolle skal Snøkvit ha i dette opprøret, tro? Og det er historien om de stivpyntede menneskene i hoffet, som ikke viser tegn til egen vilje, men bare prøver å gjøre dronningen fornøyd. Og så er det en historie om magiske blå epler. Det varierer, gjennom «Snøkvit», hvor langt inn i de enkelte av historiene vi kommer og hvor mye av dem vi blir gitt sjansen til å forstå, og det varierer også hvor godt de som helhet henger sammen. Vendinger i handlingen kan virke brå og ikke helt begrunnede, og det samme kan noen replikker. Dette kan regnes som skjønnhetsfeil, men denne ujevnheten bærer nok med seg en historie, den også. At verden er uoversiktlig og at det finnes mange forskjellige måter å forstå det som skjer rundt en, er noe også Snøkvit baler med underveis. Noen ganger forstår hun ting raskere enn det handlingen har gitt henne (og tilskuerne) mulighet til, andre ganger mer forsinket. Vi kan si at «Snøkvit» ikke er et speil, men et speilkabinett, der noen av bildene er fordreide, noen er overdrevne, noen er skumle, noen er artige, og noen er sannferdige. Den som ser på må finne ut hva som er hva.

Musikkmiks

Julian Skars musikk blander verdener og inntrykk, den også, men på måter det er enklere å sortere i: Dronningen og hoffet har sin musikkstil, dvergene har sin, Jan har sin, og Snøkvit forsøker å finne ut hva som er hennes, alene og i samspill med de øvrige. Sangtekstene gjengir tankene bak handlingene som skjer mellom dem.

Unni Walstads scenografi og kostymedesign egger fantasien og kler eventyruniverset, samtidig som den gir plass til å fabulere videre. For eksempel er dronningens skjørt også et bur. Walstad har lagt inn referanser til andre kjente eventyrfortellinger, som en hilsen til Cruella de Ville i dronningens parykk, eller til Tommeliten-Tommelise-Gulliver i måten blomster og sommerfugler er så mye større enn menneskeskikkelsene. Trærne, satt opp mot rutete gulv, gjør at handlingen alltid skjer både inne og ute samtidig.

Premieren var på Det Norske Teatret 7. oktober 2017.