«Flink Pike» av Pernille Sørensen og Anne Bjørnstad m.fl, Latter. Med: Pernille Sørensen. Regi: Pernille Sørensen med assistanse fra Are Kalvø. Produsent: Elina Krantz.
Dette gikk så fint!
TERNING: FEM
Superkvinne
Pernille Sørensen er ikke bare en flink pike. Hun er en drivende dyktig dame.
SHOW: Er man vokst opp i rekkehus i Bærum, snakker engelsk med Oxford-uttale og var Akershus fylkes første sykkelhjelmbruker, er det en ting i verden som ikke kan unngås. Man får stempelet som flink pike.
I «Flink Pike» gjør Pernille Sørensen et særdeles kompetent forsøk på å fjerne «stempelet» fra «stempelet», og noe «syndrom» vil hun i hvert fall ikke høre snakk om. I «Flink Pike» skal de flinke pikene få oppreisning. Nå skjønner naturligvis både flinke piker og rotehoder at akkurat det ikke hadde trengt å bli særlig morsomt. Men i tilfellet «Flink Pike» er det morsomt det blir, til tider hylende morsomt, for i tillegg til å være flink til å brette sokker og tegne border rundt smågroteske limericks, er Sørensen også usedvanlig talentfull når det gjelder å få sitt publikum til å le. Tekstene, skrå og personlige og ofte overraskende, har hun har selv skrevet de fleste av, i samarbeid med Anne Bjørnstad (som også var en av tekstforfatterne bak «Melonas»). Are Kalvø har bidratt med rådgivning og redigering, og resultatet er et show som egner seg både for de perfeksjonistiske og slabbedaskene blant oss, begge deler av begge kjønn. Tematikken er i stor grad feminin, men også menn vil finne mye å le av. Mette-Marits videoblogg og showvisitt frisker opp formen, som ellers er standup-orientert med Pernille alene på scenen.
Premiere var på Latter 03.09.2010. Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøve dagen før.
Monday, September 6, 2010
Friday, September 3, 2010
September 2010: Lang dags ferd mot natt
Som anmelder har jeg ennå ikke angret på noe av det jeg har skrevet under presset fra deadline. Jeg kan stå for alt. Men jeg har ofte tenkt at det-eller-det burde jeg også ha sagt, det-eller-det burde jeg utdypet eller forklart. I denne teksten ønsker jeg at jeg hadde sagt mer om skuespillernes innsats før jeg publiserte, gjerne i første avsnitt etter "Bjørn Sundquist som myk mann":
"Skuespillerprestasjonene imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en fin og følsom tolkning av tuberkulosesyke Edmund. Anders Baasmo Christiansen er som Jamie en negativ naturkraft, svartsindig i all sin sårbarhet. Bjørn Sundquist og Liv Ullmann er ekspressivt emosjonelle og ofte gripende i tett samspill som ekteparet Tyrone. Men regissør Stein Winge lar ikke skikkelsene få rom til gradvis å utvikle seg, og slik blir spenningsoppbyggingen mindre anspent enn den kunne – og burde - ha vært."
«Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, oversatt av Svein Selvig, Riksteatret. Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge. Regi: Stein Winge.
Et snev av pekefinger.
Tragedie i klartekst
Stein Winge velger tydelighet framfor poesi i sin «Lang dags ferd mot natt».
TEATER: Riksteatrets «Lang dags ferd mot natt» er historisk av to grunner: For første gang på 35 år turnerer Liv Ullmann norske teaterscener. Og for første gang kan publikum se Bjørn Sundquist som myk mann.
TRIST'
«Lang dags ferd mot natt» er en av verdenshistoriens tristeste og mest poetiske teaterstykker. Skuespillerfamilien Tyrone har to lidenskaper: Ord og rus. Rusen er sorg, rusen er trøst, rusen er livsløgn og tidsfordriv og årsak til all smerte. Samtidig er rusen den eneste måten de vet å lindre sin smerte. Far James og sønnene Jamie og Edmund drikker. Mor Mary fyller kroppen med morfin.
I Eugene O’Neills sterkt selvbiografiske tekst avdekkes dette litt for litt. I Stein Winges regi er det svært tydelig svært tidlig. Ved frokost møter vi en tilsynelatende lykkelig familie. Før lunsj er alle illusjoner døde. Faktisk er John-Kristian Alsakers scenografi forestillingens mest subtile aspekt. Den går ton i ton i tåkefarger, lyst blått, lyst grått, lyst brunt.
NY BALANSE
I teksten er James den dominerende kraft. Man får nærmest inntrykk av at det er han som har drevet kona og sønnene inn i misbruket, med sin gjerrighet og egoisme. I Riksteatrets tolkning er maktbalansen forskjøvet. Bjørn Sundquist framstår som nærmest frivolt følsom, mild og manipulert, en genuin kunstnersjel som er forelsket i sin kone og prisgitt hennes luner. Liv Ullmanns Mary blir tilsvarende manipulerende. Hovedårsaken til dette er at hennes forandring skjer raskt, så raskt. Fra å være flørtende nevrotisk etter frokost er hun transformert allerede før formiddagen er omme. Bevegelsene blir krappere, ytringene hardere, stemmen skarpere. Hun snakker høyere og hun har en avstand i kommunikasjonen mellom seg og medspillerne som understreker misbruket. Kan vi kalle det moralisme? Det er i alle fall fristende å si at Stein Winge har valgt å bruke stykket som en advarsel mot rusens nedbrytende kraft.
"Skuespillerprestasjonene imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en fin og følsom tolkning av tuberkulosesyke Edmund. Anders Baasmo Christiansen er som Jamie en negativ naturkraft, svartsindig i all sin sårbarhet. Bjørn Sundquist og Liv Ullmann er ekspressivt emosjonelle og ofte gripende i tett samspill som ekteparet Tyrone. Men regissør Stein Winge lar ikke skikkelsene få rom til gradvis å utvikle seg, og slik blir spenningsoppbyggingen mindre anspent enn den kunne – og burde - ha vært."
«Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, oversatt av Svein Selvig, Riksteatret. Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge. Regi: Stein Winge.
Et snev av pekefinger.
Tragedie i klartekst
Stein Winge velger tydelighet framfor poesi i sin «Lang dags ferd mot natt».
TEATER: Riksteatrets «Lang dags ferd mot natt» er historisk av to grunner: For første gang på 35 år turnerer Liv Ullmann norske teaterscener. Og for første gang kan publikum se Bjørn Sundquist som myk mann.
TRIST'
«Lang dags ferd mot natt» er en av verdenshistoriens tristeste og mest poetiske teaterstykker. Skuespillerfamilien Tyrone har to lidenskaper: Ord og rus. Rusen er sorg, rusen er trøst, rusen er livsløgn og tidsfordriv og årsak til all smerte. Samtidig er rusen den eneste måten de vet å lindre sin smerte. Far James og sønnene Jamie og Edmund drikker. Mor Mary fyller kroppen med morfin.
I Eugene O’Neills sterkt selvbiografiske tekst avdekkes dette litt for litt. I Stein Winges regi er det svært tydelig svært tidlig. Ved frokost møter vi en tilsynelatende lykkelig familie. Før lunsj er alle illusjoner døde. Faktisk er John-Kristian Alsakers scenografi forestillingens mest subtile aspekt. Den går ton i ton i tåkefarger, lyst blått, lyst grått, lyst brunt.
NY BALANSE
I teksten er James den dominerende kraft. Man får nærmest inntrykk av at det er han som har drevet kona og sønnene inn i misbruket, med sin gjerrighet og egoisme. I Riksteatrets tolkning er maktbalansen forskjøvet. Bjørn Sundquist framstår som nærmest frivolt følsom, mild og manipulert, en genuin kunstnersjel som er forelsket i sin kone og prisgitt hennes luner. Liv Ullmanns Mary blir tilsvarende manipulerende. Hovedårsaken til dette er at hennes forandring skjer raskt, så raskt. Fra å være flørtende nevrotisk etter frokost er hun transformert allerede før formiddagen er omme. Bevegelsene blir krappere, ytringene hardere, stemmen skarpere. Hun snakker høyere og hun har en avstand i kommunikasjonen mellom seg og medspillerne som understreker misbruket. Kan vi kalle det moralisme? Det er i alle fall fristende å si at Stein Winge har valgt å bruke stykket som en advarsel mot rusens nedbrytende kraft.
Tuesday, August 31, 2010
August 2010: Et Dukkehjem
«Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen, Nationaltheatret Amfiscenen. Med: Ågot Sendstad, Thorbjørn Harr, Øystein Røger m.fl. Regi: Laurent Chétouane.
Tekstfokusert distanseløp.
Maskefall
I Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-tolkning er masken viktigere enn ansiktet bak.
TEATER: Nora (Ågot Sendstad) leser sine ord fra et manus. Hun blar åpenlyst om. Hun vier tekstarkene større oppmerksomhet enn sine motspillere. Dette er hovedgrepet i Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-regi. Hensikten er, som han også selv forklarer i programmet, å understreke løgnen og det sosiale spillet i stykket. Hans Nora er ikke et uvitende barn, hun spiller rollen som et uvitende barn for å la sin mann føle seg sterkere enn han er.
Grep nummer to ligger i det visuelle. Patrick Kochs scenografi er kun et skjelett av et hjem, og samtlige skuespillere har kostymer i to lag: Et ytre, voksent og dystert antrekk som representerer masken, og en indre fargesterk trikot som framvises i større eller mindre grad når skikkelsene blottstiller sine ekte følelser.
Formen gir «Et Dukkehjem» en karakter av leseprøve, et tekstorientert uttrykk som fordrer stor konsentrasjon fra sitt publikum. Samtidig understreker den det kunstige ved livet i dukkehjemmet. Det falske, det iscenesatte, det unaturlige. Tomheten og avstanden. Mest oppriktig er Chétouanes Nora i scenene med Dr. Rank, som jo også Ibsen ga henne det mest jevnbyrdige forholdet til (Øystein Røger). Dessuten i de mest følelsesladde scenene, som når hun forsvarer sitt falskneri for sakfører Krogstad (Lasse Lindtner), når hun ber Kristine Linde (Liv Bernhoft Osa) om å være sitt vitne og, naturligvis, i sluttoppgjøret med Torvald (Thorbjørn Harr). Her holder hun oftere blikkontakt, hun har en mykere og mindre deklamerende bruk av stemmen, hun beveger seg lenger vekk fra manusarkene, hun uttrykker følelse med kroppen. I disse scenene får Ågot Sendstad demonstrert at hennes skuespillerregister er videre enn Chétouanes Noras, en påminnelse som vil få enkelte tilskuere til å nikke i respekt og andre til å savne mer Sendstad i den Nora vi får se resten av tiden.
Inderlig blir det aldri. Den av stykkets replikker som sies med størst patos, er Dr. Ranks «Helmer, gi meg en sigar». Denne «Et Dukkehjem» er snarere en intellektuell tekstøvelse der distansen blir det største temaet. Nora er knapt til stede i sitt eget liv, og hun vet det. Det er hennes tragedie. Alt annet er bare detaljer i masken som til slutt må falle.
Premiere var på Nationaltheatret 27.08.2010.
Tekstfokusert distanseløp.
Maskefall
I Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-tolkning er masken viktigere enn ansiktet bak.
TEATER: Nora (Ågot Sendstad) leser sine ord fra et manus. Hun blar åpenlyst om. Hun vier tekstarkene større oppmerksomhet enn sine motspillere. Dette er hovedgrepet i Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-regi. Hensikten er, som han også selv forklarer i programmet, å understreke løgnen og det sosiale spillet i stykket. Hans Nora er ikke et uvitende barn, hun spiller rollen som et uvitende barn for å la sin mann føle seg sterkere enn han er.
Grep nummer to ligger i det visuelle. Patrick Kochs scenografi er kun et skjelett av et hjem, og samtlige skuespillere har kostymer i to lag: Et ytre, voksent og dystert antrekk som representerer masken, og en indre fargesterk trikot som framvises i større eller mindre grad når skikkelsene blottstiller sine ekte følelser.
Formen gir «Et Dukkehjem» en karakter av leseprøve, et tekstorientert uttrykk som fordrer stor konsentrasjon fra sitt publikum. Samtidig understreker den det kunstige ved livet i dukkehjemmet. Det falske, det iscenesatte, det unaturlige. Tomheten og avstanden. Mest oppriktig er Chétouanes Nora i scenene med Dr. Rank, som jo også Ibsen ga henne det mest jevnbyrdige forholdet til (Øystein Røger). Dessuten i de mest følelsesladde scenene, som når hun forsvarer sitt falskneri for sakfører Krogstad (Lasse Lindtner), når hun ber Kristine Linde (Liv Bernhoft Osa) om å være sitt vitne og, naturligvis, i sluttoppgjøret med Torvald (Thorbjørn Harr). Her holder hun oftere blikkontakt, hun har en mykere og mindre deklamerende bruk av stemmen, hun beveger seg lenger vekk fra manusarkene, hun uttrykker følelse med kroppen. I disse scenene får Ågot Sendstad demonstrert at hennes skuespillerregister er videre enn Chétouanes Noras, en påminnelse som vil få enkelte tilskuere til å nikke i respekt og andre til å savne mer Sendstad i den Nora vi får se resten av tiden.
Inderlig blir det aldri. Den av stykkets replikker som sies med størst patos, er Dr. Ranks «Helmer, gi meg en sigar». Denne «Et Dukkehjem» er snarere en intellektuell tekstøvelse der distansen blir det største temaet. Nora er knapt til stede i sitt eget liv, og hun vet det. Det er hennes tragedie. Alt annet er bare detaljer i masken som til slutt må falle.
Premiere var på Nationaltheatret 27.08.2010.
Forrige gang jeg anmeldte Sebastian Hartmann, mars 2008
«Leonce og Lena» etter Georg Büchner, bearbeidet av Sebastian Hartmann og
oversatt av Trond Winje. Hovedscenen, Nationaltheatret. Med: Jan Grønli, Jan Gunnar Røise, Mariann Saastad Ottesen m.fl. Regi: Sebastian Hartmann.
Tilværelsens uutholdelige vanskelighet
Harde kår
Morer eller kjeder vi oss til døde? Det spørs.
TEATER: La oss starte med en tilståelse: Undertegnede har aldri vært noen stor fan av dobbel Heddapris-vinner Sebastian Hartmann. Der andre hyller hans kreative bruk av teatrale virkemidler, ser jeg en regissør som er så opptatt av form at det går på bekostning av innhold. Jeg oppfattet hans versjon av «John Gabriel Borkman» som masete og påtatt, og selv om jeg likte «Markens Grøde», følte jeg også der at effektene var så mange at de skygget for Ingers tragedie og Isaks humanisme. I «Leonce og Lena» samarbeider handling og virkemidler bedre enn før. Men også her finnes mer av virkemidler enn av handling.
Hybrid
Opprinnelig er Georg Büchners «Leonce og Lena» (fra 1836) dels romantisk komedie, dels eksistensiell satire. Romansen: Et ungt adelspar skal tvangsgiftes, begge motsetter seg ekteskapet, rømmer, møtes uten å kjenne den andres identitet, og forelsker seg. Satiren: Adelen kjeder seg. Adelen har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Ergo er adelen overflødig. Sebastian Hartmann har i sin regi strøket hele historien om Leonce og Lena, erstattet den med en rammefortelling om en hjertesyk mann (Grønli) og utvidet kjedsomhetsperspektivet. Menneskene kjeder seg. Menneskene har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Til en viss grad er dette en logisk utvidelse. I denne delen av verden er vi «alle» så rike at vi «alle» er adel. Men betyr det også at menneskene er overflødige? Ikke forvent å få svaret her. Sammenhengende er fortellingen ikke.
I sentrum står Jan Grønlis rollefigur. Vi møter ham i minner og fantasier, filosofiske og kvasifilosofiske funderinger. Motspillerne framstår i større grad som hjelpemidler for Grønlis rolletegning enn som selvstendige rollefigurer. De synliggjør følelser, vanskeligheter eller livsaspekter for ham. Han er den som gjør «Leonce og Lena» severdig, som bryter gjennom fråtsingen i effekter, og som, uansett hvilken følelse han er i, framstår som menneskelig.
Fare: kjedsomhet
Faren ved en oppsetning om kjedsomhet er åpenbar: Man risikerer å kjede sitt publikum. Büchner (1813-837) løste problemet gjennom en dialog så absurd at den kunne gitt inspirasjon til Monty Python. Sebastian Hartmann har beholdt noe av denne dialogen, lagt i andre munner og satt i andre sammenhenger, men hans viktigste våpen i kamp mot (publikums) kjedsomhet, er hans sedvanlige effektmakeri.
Noen av virkemidlene er etter hvert så velbrukte at de kan kalles Hartmann-signaturer: Ivrig filmbruk, gjennomgående bevisst fargebruk og en formlek der tid og sted først oppløses, for så å settes sammen på nye måter. Dessuten primale brøl, mimespill med usynlige rekvisitter og brå brudd med handlingen, der musikk eller dans brukes for å skape absurde kontraster. Andre grep (som ikke trenger røpes her) evner fortsatt å overraske, men i sum er dette Sebastian Hartmann slik Norge har sett Sebastian Hartmann før. Kjedelig er det ikke. Spesielt spennende er det heller ikke. Og undertegnede er fortsatt ingen stor fan.
Denne anmeldelsen sto på trykk 9. mars 2008, etter premiere på Nationaltheatret dagen før.
oversatt av Trond Winje. Hovedscenen, Nationaltheatret. Med: Jan Grønli, Jan Gunnar Røise, Mariann Saastad Ottesen m.fl. Regi: Sebastian Hartmann.
Tilværelsens uutholdelige vanskelighet
Harde kår
Morer eller kjeder vi oss til døde? Det spørs.
TEATER: La oss starte med en tilståelse: Undertegnede har aldri vært noen stor fan av dobbel Heddapris-vinner Sebastian Hartmann. Der andre hyller hans kreative bruk av teatrale virkemidler, ser jeg en regissør som er så opptatt av form at det går på bekostning av innhold. Jeg oppfattet hans versjon av «John Gabriel Borkman» som masete og påtatt, og selv om jeg likte «Markens Grøde», følte jeg også der at effektene var så mange at de skygget for Ingers tragedie og Isaks humanisme. I «Leonce og Lena» samarbeider handling og virkemidler bedre enn før. Men også her finnes mer av virkemidler enn av handling.
Hybrid
Opprinnelig er Georg Büchners «Leonce og Lena» (fra 1836) dels romantisk komedie, dels eksistensiell satire. Romansen: Et ungt adelspar skal tvangsgiftes, begge motsetter seg ekteskapet, rømmer, møtes uten å kjenne den andres identitet, og forelsker seg. Satiren: Adelen kjeder seg. Adelen har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Ergo er adelen overflødig. Sebastian Hartmann har i sin regi strøket hele historien om Leonce og Lena, erstattet den med en rammefortelling om en hjertesyk mann (Grønli) og utvidet kjedsomhetsperspektivet. Menneskene kjeder seg. Menneskene har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Til en viss grad er dette en logisk utvidelse. I denne delen av verden er vi «alle» så rike at vi «alle» er adel. Men betyr det også at menneskene er overflødige? Ikke forvent å få svaret her. Sammenhengende er fortellingen ikke.
I sentrum står Jan Grønlis rollefigur. Vi møter ham i minner og fantasier, filosofiske og kvasifilosofiske funderinger. Motspillerne framstår i større grad som hjelpemidler for Grønlis rolletegning enn som selvstendige rollefigurer. De synliggjør følelser, vanskeligheter eller livsaspekter for ham. Han er den som gjør «Leonce og Lena» severdig, som bryter gjennom fråtsingen i effekter, og som, uansett hvilken følelse han er i, framstår som menneskelig.
Fare: kjedsomhet
Faren ved en oppsetning om kjedsomhet er åpenbar: Man risikerer å kjede sitt publikum. Büchner (1813-837) løste problemet gjennom en dialog så absurd at den kunne gitt inspirasjon til Monty Python. Sebastian Hartmann har beholdt noe av denne dialogen, lagt i andre munner og satt i andre sammenhenger, men hans viktigste våpen i kamp mot (publikums) kjedsomhet, er hans sedvanlige effektmakeri.
Noen av virkemidlene er etter hvert så velbrukte at de kan kalles Hartmann-signaturer: Ivrig filmbruk, gjennomgående bevisst fargebruk og en formlek der tid og sted først oppløses, for så å settes sammen på nye måter. Dessuten primale brøl, mimespill med usynlige rekvisitter og brå brudd med handlingen, der musikk eller dans brukes for å skape absurde kontraster. Andre grep (som ikke trenger røpes her) evner fortsatt å overraske, men i sum er dette Sebastian Hartmann slik Norge har sett Sebastian Hartmann før. Kjedelig er det ikke. Spesielt spennende er det heller ikke. Og undertegnede er fortsatt ingen stor fan.
Denne anmeldelsen sto på trykk 9. mars 2008, etter premiere på Nationaltheatret dagen før.
August 2010: Ibsenmaskin
«Ibsenmaskin» av Sebastian Hartmann fritt etter Ibsen, Nationaltheatret. Med: Kjersti Botn Sandal, Kai Remlov, Anneke von der Lippe, Henrik Rafaelsen m.fl. Regi: Sebastian Hartmann. Spesialkomponert musikk av: Steve Binetti.
Ibsen på maks volum.
Maksi-maskin
Ibsen var hard psykologisk realist. Sebastian Hartmann har gjort ham til overdådig emosjonell surrealist. Stort sett med hell.
TEATER: Osvald fra «Gengangere» (en nyanserik Kjersti Botn Sandal) sliter seg hjem til Norge fra Paris, dødssyk og desperat. Underveis tenker han gjennom livet sitt. Realitet, minnebilder og fantasifragmenter veves sammen. Hva som er hva, er det opp til den enkelte tilskuer å tolke.
Mye og mer
Regissør Sebastian Hartmann er en av Europas mest omtalte og opphaussede teaterskapere. Undertegnede har aldri vært blant de største tilhengerne: Jeg mener han altfor ofte tyr til effektmakeri for effektenes egen skyld. Ikke så i «Ibsenmaskin». Også her er virkemidlene tragikomiske, hysteriske, ustoppelig mange og overdådige. Men de aller, aller fleste av dem har en narrativ hensikt og fordi rammehistorien er så sterk og klar, er det lettere å finne forsvar for digresjonene.
Når liv og død skal konsentreres til et par timer teater, har hysteri sin naturlige plass, tragikomikk likeså. Og vil ikke ethvert liv virke overlesset, motsetningsfylt og tvetydig i så destillert versjon?
Ibsen-motiver
I «Ibsenmaskin» har Hartmann mer eller mindre opptrådt som DJ: Han har samplet bruddstykker fra flere av Ibsens dramaer Steve Binettis musikk, teaterlek og sin egen tekst. Ibsens tekst er det ikke mye igjen av, vi kjenner igjen Ibsens motivkretser i større grad enn hans ord. Livsløgnen. Sviket mot barnet. Forventningene som ikke kan eller ikke skal innfris. Avkledningen, ydmykelsen, utstøtelsen. Og til sist: Døden som utvei.
Hovedproblemet er, slik det gjerne er hos Hartmann, en uvilje mot å sette punktum. En evig trang til å fylle på med mer, og mer, og enda litt mer. Men et samlet åtteskuespillers ensemble holder det hele sammen. De gir virkemidlene dybde og sørger for at «Ibsenmaskin» blir effektfull i ordets mest positive forstand.
Premiere var i Oslo 26.08.2010. «Ibsenmaskin» var åpningsforestilling for Ibsenfestivalen 2010.
Ibsen på maks volum.
Maksi-maskin
Ibsen var hard psykologisk realist. Sebastian Hartmann har gjort ham til overdådig emosjonell surrealist. Stort sett med hell.
TEATER: Osvald fra «Gengangere» (en nyanserik Kjersti Botn Sandal) sliter seg hjem til Norge fra Paris, dødssyk og desperat. Underveis tenker han gjennom livet sitt. Realitet, minnebilder og fantasifragmenter veves sammen. Hva som er hva, er det opp til den enkelte tilskuer å tolke.
Mye og mer
Regissør Sebastian Hartmann er en av Europas mest omtalte og opphaussede teaterskapere. Undertegnede har aldri vært blant de største tilhengerne: Jeg mener han altfor ofte tyr til effektmakeri for effektenes egen skyld. Ikke så i «Ibsenmaskin». Også her er virkemidlene tragikomiske, hysteriske, ustoppelig mange og overdådige. Men de aller, aller fleste av dem har en narrativ hensikt og fordi rammehistorien er så sterk og klar, er det lettere å finne forsvar for digresjonene.
Når liv og død skal konsentreres til et par timer teater, har hysteri sin naturlige plass, tragikomikk likeså. Og vil ikke ethvert liv virke overlesset, motsetningsfylt og tvetydig i så destillert versjon?
Ibsen-motiver
I «Ibsenmaskin» har Hartmann mer eller mindre opptrådt som DJ: Han har samplet bruddstykker fra flere av Ibsens dramaer Steve Binettis musikk, teaterlek og sin egen tekst. Ibsens tekst er det ikke mye igjen av, vi kjenner igjen Ibsens motivkretser i større grad enn hans ord. Livsløgnen. Sviket mot barnet. Forventningene som ikke kan eller ikke skal innfris. Avkledningen, ydmykelsen, utstøtelsen. Og til sist: Døden som utvei.
Hovedproblemet er, slik det gjerne er hos Hartmann, en uvilje mot å sette punktum. En evig trang til å fylle på med mer, og mer, og enda litt mer. Men et samlet åtteskuespillers ensemble holder det hele sammen. De gir virkemidlene dybde og sørger for at «Ibsenmaskin» blir effektfull i ordets mest positive forstand.
Premiere var i Oslo 26.08.2010. «Ibsenmaskin» var åpningsforestilling for Ibsenfestivalen 2010.
Thursday, August 26, 2010
August 2010: Standup-festivalen Latter
Standard standup
Hvorfor skal du gå på festival for å se de samme komikerne du kan se resten av året?
KOMMENTAR: På Latter står Hans Morten Hansen med en mikrofon i den ene hånda og en målsetting om verdensrekord i den andre. Slik skal han stå i nærmere førti timer. Den gamle rekorden er på 36 timer og 15 minutter.
Hans Morten Hansen er ikke den eneste Lattergalen som risikerer å gjenta seg selv i løpet av de neste fire dagene med morofestival. Under gårsdagens åpningsshow fikk vi et gjenhør med Tommy Steines sommershowvitser fra i fjor og Bye & Rønnings sommershowsketsjer fra i år.
Samtidig gjentar Stand Up Festivalen 2010 tidligere festivalers programposter i sin inndeling av komikerne: Norsk-svensk landskamp, nykommerkvelder og stafetter. Her er de etablerte, her er de ferske, her er en og annen gjest fra Sverige, Canada og Australia. Pernille Sørensen – som senere i høst har Latter-premiere på sitt «Flink Pike» - skal opptre og atter en gang dukker også Bye & Rønning – som senere i høst åpner sin «Redder verden» - opp. Også verdensrekord-forsøkeren Hans Morten Hansen har ny Latter-premiere i høst. «Sommerlatter»-komikerne Lisa Tønne, André Jarman, Åsleik Engmark og Terje Sporsem får vi også se under festivalen. Fjorårets «Julelatter»-navn er her også, i alle fall tre av fire av dem: Jon Schau, Sigrid Bonde Tusvik, nevnte Hans Morten Hansen. Da har vi ikke en gang begynt å ramse opp dem som deltar på standupkvelder på Latter-scenene på mer vilkårlig basis gjennom året.
Det betyr ikke at det bare er Latters egne som har fått plass på scenene denne uka, og det er heller ikke slik at det bare er Stand Up Norges navn som har fått plass (selv om de sistnevnte nok er i klart flertall). Festivalen er en veritabel hvem-er-hvem over norske komikere. I denne effektivitetens tidsalder får du kjapt oversikt over hva som finnes i norsk humor av i dag. Det du får se er ikke nødvendigvis nytt eller unikt, men det meste er solid – komiåret konsentrert over fire morsomme dager. Samtidig betyr det også et visst gjenbruk av gamle vitser. Overraskelsene er få. Slik blir festivalen kanskje mindre interessant for dem som ofte frekventerer Komi-Norge og mer interessant for dem som lurer på om det er verd å gjøre det.
Kommentaren sto på trykk i forbindelse med åpning av Standup-festivalen 2010, Latter. Festivalen åpnet 18.08.10.
Hvorfor skal du gå på festival for å se de samme komikerne du kan se resten av året?
KOMMENTAR: På Latter står Hans Morten Hansen med en mikrofon i den ene hånda og en målsetting om verdensrekord i den andre. Slik skal han stå i nærmere førti timer. Den gamle rekorden er på 36 timer og 15 minutter.
Hans Morten Hansen er ikke den eneste Lattergalen som risikerer å gjenta seg selv i løpet av de neste fire dagene med morofestival. Under gårsdagens åpningsshow fikk vi et gjenhør med Tommy Steines sommershowvitser fra i fjor og Bye & Rønnings sommershowsketsjer fra i år.
Samtidig gjentar Stand Up Festivalen 2010 tidligere festivalers programposter i sin inndeling av komikerne: Norsk-svensk landskamp, nykommerkvelder og stafetter. Her er de etablerte, her er de ferske, her er en og annen gjest fra Sverige, Canada og Australia. Pernille Sørensen – som senere i høst har Latter-premiere på sitt «Flink Pike» - skal opptre og atter en gang dukker også Bye & Rønning – som senere i høst åpner sin «Redder verden» - opp. Også verdensrekord-forsøkeren Hans Morten Hansen har ny Latter-premiere i høst. «Sommerlatter»-komikerne Lisa Tønne, André Jarman, Åsleik Engmark og Terje Sporsem får vi også se under festivalen. Fjorårets «Julelatter»-navn er her også, i alle fall tre av fire av dem: Jon Schau, Sigrid Bonde Tusvik, nevnte Hans Morten Hansen. Da har vi ikke en gang begynt å ramse opp dem som deltar på standupkvelder på Latter-scenene på mer vilkårlig basis gjennom året.
Det betyr ikke at det bare er Latters egne som har fått plass på scenene denne uka, og det er heller ikke slik at det bare er Stand Up Norges navn som har fått plass (selv om de sistnevnte nok er i klart flertall). Festivalen er en veritabel hvem-er-hvem over norske komikere. I denne effektivitetens tidsalder får du kjapt oversikt over hva som finnes i norsk humor av i dag. Det du får se er ikke nødvendigvis nytt eller unikt, men det meste er solid – komiåret konsentrert over fire morsomme dager. Samtidig betyr det også et visst gjenbruk av gamle vitser. Overraskelsene er få. Slik blir festivalen kanskje mindre interessant for dem som ofte frekventerer Komi-Norge og mer interessant for dem som lurer på om det er verd å gjøre det.
Kommentaren sto på trykk i forbindelse med åpning av Standup-festivalen 2010, Latter. Festivalen åpnet 18.08.10.
Wednesday, August 11, 2010
Juli 2010: Pia + Espen = Sommer
«Pia + Espen = Sommer» av Espen Hana og Pia Tjelta m.fl, Gaffel og Karaffel, Stavanger. Med: Pia Tjelta og Espen Hana. Regi: Mads Ousdal.
Sommerjobb med sjarm.
TERNING: FIRE
Siddis-hygge
Pia Tjelta og Espen Hana gjør sommeren litt blidere.
SHOW: Det er ikke alle artister som går på NAV om de er ledige. Skal vi tro Pia Tjelta og Espen Hana har de i alle fall to muligheter til: De kan gå gatelangs og tigge og spille trekkspill. Eller de kan lage sitt eget sommershow.
Pia Tjelta har fått rangen i tittelen, men premissene for «Pia + Espen = Sommer» er i stor grad Espen Hanas. Ham ser vi slik vi er vant til, gjøglende ved klaveret, hyppig balanserende gjennom musikalske og verbale assosiasjonsrekker av typen digresjoner med innskutte bisetninger. Pia Tjeltas rolle er, i alle fall for undertegnede, mer uvant. Her opptrer hun som en syngende, raljerende og syrlig sidekick med personlige sleivspark. Tilsynelatende spontant, det vil si særs velregissert og velrettet, punkterer hun effektivt ethvert forsøk på pompøsitet. Det gjelder enten forsøket er hans eller hennes. På en og samme tid framstår hun som glamorøs stjerne-på-den-røde-løperen og som jordnær nabokjerring, eller kanskje aller helst omvendt; som jordnær stjerne-på-den-røde-løperen og glamorøs nabokjerring. Som i følgende lille ordveksling:
Han: «Eg syntes du sa vi ikkje hadde kostymebudsjett.»
Hun: «Eg sa du ikkje hadde kostymebudsjett.»
Både språklig og innholdsmessig gjennomsyrer stavangerdialekten showet. Her er hilsener til Eidsvåg & Kalvig og minner fra et Stavanger de begge har kjærlighet til. Men festligst er Tjelta & Hana når de adresserer hverandre.
Regissør Mads Ousdal kunne vært litt strengere med sine to utøvere, og et par av innslagene kunne med fordel vært strøket. Espen Hanas bleieopptatte foreldre-monolog er det mest overflødige, men også et par musikalske tolkninger med mindre underholdningsverdi kunne gått ut uten å bli savnet. Pia Tjeltas omsider realiserte barndomsdrøm om å spille Annie (i «Annie») er til gjengjeld et høydepunkt. Litt flere like gjennomarbeidede numre kunne løftet «Pia + Espen» enda et hakk, men showet er uansett en sommerkabaret full av hygge.
Premiere var i Stavanger 23.07 2010.
Sommerjobb med sjarm.
TERNING: FIRE
Siddis-hygge
Pia Tjelta og Espen Hana gjør sommeren litt blidere.
SHOW: Det er ikke alle artister som går på NAV om de er ledige. Skal vi tro Pia Tjelta og Espen Hana har de i alle fall to muligheter til: De kan gå gatelangs og tigge og spille trekkspill. Eller de kan lage sitt eget sommershow.
Pia Tjelta har fått rangen i tittelen, men premissene for «Pia + Espen = Sommer» er i stor grad Espen Hanas. Ham ser vi slik vi er vant til, gjøglende ved klaveret, hyppig balanserende gjennom musikalske og verbale assosiasjonsrekker av typen digresjoner med innskutte bisetninger. Pia Tjeltas rolle er, i alle fall for undertegnede, mer uvant. Her opptrer hun som en syngende, raljerende og syrlig sidekick med personlige sleivspark. Tilsynelatende spontant, det vil si særs velregissert og velrettet, punkterer hun effektivt ethvert forsøk på pompøsitet. Det gjelder enten forsøket er hans eller hennes. På en og samme tid framstår hun som glamorøs stjerne-på-den-røde-løperen og som jordnær nabokjerring, eller kanskje aller helst omvendt; som jordnær stjerne-på-den-røde-løperen og glamorøs nabokjerring. Som i følgende lille ordveksling:
Han: «Eg syntes du sa vi ikkje hadde kostymebudsjett.»
Hun: «Eg sa du ikkje hadde kostymebudsjett.»
Både språklig og innholdsmessig gjennomsyrer stavangerdialekten showet. Her er hilsener til Eidsvåg & Kalvig og minner fra et Stavanger de begge har kjærlighet til. Men festligst er Tjelta & Hana når de adresserer hverandre.
Regissør Mads Ousdal kunne vært litt strengere med sine to utøvere, og et par av innslagene kunne med fordel vært strøket. Espen Hanas bleieopptatte foreldre-monolog er det mest overflødige, men også et par musikalske tolkninger med mindre underholdningsverdi kunne gått ut uten å bli savnet. Pia Tjeltas omsider realiserte barndomsdrøm om å spille Annie (i «Annie») er til gjengjeld et høydepunkt. Litt flere like gjennomarbeidede numre kunne løftet «Pia + Espen» enda et hakk, men showet er uansett en sommerkabaret full av hygge.
Premiere var i Stavanger 23.07 2010.
Subscribe to:
Comments (Atom)
