Juni 2014: Monty Python Live (mostly)

«Monty Python Live (mostly)». The O2 Arena, London. Av og med: John Cleese, Michael Palin, Eric Idle, Terry Jones, Terry Gilliam og Carol Cleveland. Regi: Eric Idle.

Antipompøs pidestall.

TERNING: FEM

Monumenty Python

Snakk om å møte teppefall med et bukk!

SHOW: Monty Python hyller seg selv, på en måte som på en og samme tid setter dem på en pidestall og river dem ned av den.

Den gamle signaturen er der fremdeles: Monty Python latterliggjør autoriteter og kunstnerisk pompøsitet, mens de krever sin kunstneriske frihet og retten til å bedrive tøys og tull. Samtidig er de meget klar over at de nå selv er å regne som autoriteter. Det legger til rette for mye metahumor og selvironi, noe som ligger i tjukke lag over liveshowet.

Nytt og gammelt

Det store spørsmålet er: Har de det fremdeles? Er de fremdeles like morsomme? Hva som er «like morsomt» vil nok være en subjektiv vurdering. Mitt eget svar er «ikke helt, men det er ikke fryktelig langt unna».

Det er lett å være enig i at «Monty Python Live (mostly)» har verdier langt utover nostalgiverdien. Showet trekker linjer fra den gang da til denne gang nå, og framstår som simultant selvbevisst og selvironisk, patosfylt og patosforaktende. Det ligger minst et ekstra lag av selvreferanser inne i hvert innslag, ofte flere. Storskjermene over og ved siden av scenen brukes aktivt ikke bare til å forstørre handlingen som skjer på scenen, men også til tilleggsanimasjoner og visning av gamle TV-innslag i den form de hadde da de opprinnelig ble vist, både som innramming av sceneopptredenene, og som tilleggsinformasjon til dem. Det gir et preg av interaktivitet, og øker tempoet når vi sammenligner med tidligere show og programmer, samtidig som nostalgien ivaretas.

Monumentalt

De fem komikerne, med gjester, har på forhånd gjort mye ut av sin egen alder. Den brukes også til komisk effekt i showet, samtidig som den mest fysiske komikken og de villeste sportslige sprellene overlates til danserne (tjue i tallet). De, koreografert av Arlene Phillips (som også tidligere har samarbeidet med Monty Python), samt orkesteret, ledet av John Du Prez, og en svært aktiv lysdesign (Patrick Woodroffe) bidrar sterkt til at showet får det monumentale preget det har.

«Monty Python Live (mostly)» er inspirert av Broadway-musikalen, Las Vegas-showet og stadionkonserten i nesten like stor grad som den bygger på egne TV-serier og kavalkader. Mesteparten av materialet er kjent, men lite av det framføres i den form det er kjent i. Forandringer i rollebesetning, nye overganger og sammenbindinger, alternative vekslinger og replikkutskiftninger sørger for at selv den som er godt bevandret i Pythons verden må følge med for å få med seg alle detaljer.

På ett punkt mistenker man at ikke en gang John Cleese har fått med seg alle detaljer underveis, men det er et høyst menneskelig øyeblikk det er lett å tilgi. 

Premieren fant sted i O2, London, 1. juli 2014.