«Sommer i smilehullet». Piraten Kro, Stavern/Mot Normalt AS.
Av og med Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Steinar Johansen, med
tekstbidrag fra Rune Dahl Bjørnsen, Hanne T. Asheim, Hilde Skappel m.fl. Musikk:
Håvard Gressum Antonsen. Regi: Tom Sterri.
Mye godt. Noe labert.
TERNING: FIRE
Galskap til grunn
Crazyhumoren har godt feste. Men «Sommer i smilehullet» har ikke
den dybde eller den bredde vi har lært å forvente av sommerrevyene på Piraten.
SHOW: La oss ta minusene først: Noen av tekstene er sørgelig
svake. «Halvdan avslører» (skrevet av Bjørnsen og Sterri, framført av
Johansen), lyder som om den er satt sammen fra vitsebøker fra 1980-tallet, og
burde vært vraket i prøveprosessen. «Samlivsproblemer» (også av Bjørnsen,
framført av Moe og Johansen) oppleves som lettvint og billig. «Festterroristen»
(av Bjørnsen, med Johansen), «Skilsmissebarnet» (av Sterri, med Kristoffersen
og Johansen) og «Barn i tiden» (av Bjørnsen, med Moe og Johansen), har noen sterke
linjer, men de er alle endimensjonale numre med ett enslig lags kommunikasjonsnivå,
der utviklingen består av variasjoner over startpoenget.
Over til gledene
Dette skjemmer et show som også har rike innslag av vilter
uforutsigbarhet, sprelsk galskap og lekenhet som trekkes ut i det helsprø og det
hysteriske. Som i «Gitaruvennene», en herlig demonstrasjon av at det finnes
både en positiv og en negativ definisjon av begrepet «å stjele showet» (satt
sammen av Bjørnsen, etter Gitarkameratene og framført av samtlige, inkludert
Antonsen), i medieironiske «Forsidedyrene» av Hanne T. Asheim, framført av
Moe/Kristoffersen/Johansen, og i livsglade «Hei og hopp» (tekst og musikk av
Øystein Sunde, med Moe, og fra Sunde-musikalen «Det året det var så bratt», som
hadde premiere på Teater Innlandet tidligere i år).
Musikkstil- og
kostymekavalkaden «En enkel melodi», som avslutter første del av showet (av Sterri,
framført av trioen) er et særs vellykket varieténummer, det samme er «Stolt i
sin kjole» (Bjørnsen, Sterri, med trioen), mot slutten av andre del. Og hva skal
man si om en lengre nostalgisekvens der Stig-Werner Moes tilbakeskuende hyllest
til Ingrid Espelid Hovig går over i Eric Idle-aktig «Nudge nudge, wink wink»-innuendo?
Kanskje at den kjennetegner showfilosofien vi kjenner fra alle Moes sommershow
i Stavern, der et skrått blikk på verden og en skeiv inngang til livet (og her
er det bare det som står mellom «og» og parantesen som viser til legning) danner
en rød tråd gjennom flere år.
Samspill
Stig-Werner Moe får også i år vist sin komiske spennvidde,
fra slapstick-klovneri til nyanserik følsomhet, med flerlagskommunikasjon og evnen
til å vri og vende en tekst for å la publikum se en sak fra flere sider.
Flere ganger kjenner undertegnede likevel på et savn etter å
se ham med sin mangeårige makker Simon Andersen, i det samspill som vokser ut
av år med forståelse og friksjon. Det kunne ha løftet, eller i alle fall kamuflert
problemene i, de svakere numrene. Men kanskje kan samarbeidet mellom Moe og Espen
Bråten Kristoffersen bli like sterkt. I samspillet Eggum-Sunde i «Gitaruvennene»
finnes tegn på det, og det får oss (= meg) til å ønske flere numre der de to
opptrer sammen.
Kristoffersen har dessuten styrket den vokale siden av
showet betydelig, og i sine solonumre, ikke minst i publikumsflørtende «Alt jeg
trenger» (Skappel/Foster), og i den følsomme balladen «Min første kjærlighet»
(Bjørnsen/Hatch/Trent) viser han noe av sin bredde som musikalartist, i sang og
skuespill. Han er den man forlater showet med et ønske om å ha sett mer av.
No comments:
Post a Comment