Juli 2014: Trost i taklampa

«Trost i taklampa». Prøysenfestivalen. Av: Alf Prøysen, dramatisert av Marie Hafting. Med: Kjærsti Odden Skjeldal, Tom Styve, Ole Christian Gullvåg, Ida Løken, Ane Skumsvoll, Jacob Vigeland, Sven Henriksen m.fl. Regi: Morten Joachim. Musikalsk ansvarlig: Frode Berntzen.

Alle fugler smålige de er.

Ikke bare gøy på landet

Hvis idealet er jordnærhet, hva skjer med den som drømmer om å fly?

TEATER: «De var i kontakt med jorden». Dette er en av de første replikkene i Marie Hafting/Morten Joachims «Trost i taklampa», og den er en nøkkelreplikk. Den skiller «oss» og «dem», småfolk og synsere, og den viser hvor enkelt det er å være pompøs på andres vegne.

Gjennom raske riss og typetydelige persontegninger etableres skikkelser og miljø. Store og dyptgripende spørsmål om klasse, kontroll og identitet behandles gjennom forræderisk muntre scener. Marie Haftings manus og Morten Joachims regi har lagt historien nær folkekomedien, og enkeltscener flørter med parodien. Alvoret finnes, i forestillingen, men ofte er det kamuflert. Det er som om Hafting & Joachim vil understreke at det ikke alltid er like lett å se skygger i skarpt sommersolskinn. Gunvor (Kjærsti Odden Skjeldal) kjenner skyggene. Oppvokst i ei mørk husmannsstue får hun aldri nok lys eller farger. Men Gunvor, hun som har tilnavnet gapatrosten, hun som drømmer om å være lerkefugl og lokkefugl, skal få oppdage at ikke alle andunger blir til svaner.

Smålighet

I buret - eller «Bygdsbygda», som er stedsnavnet som brukes når «Trosten» tar til vingene der Prøysen selv ble klekket ut av egget - finnes rovfugler, spurv, papegøyer og trekkfugl, i en hakkeorden som tidvis forandrer seg: Spottefuglen Hjalmar (Tom Styve). Påfuglen Lundjordet (Sven Henriksen). Den tilsynelatende anonyme spurven, som til slutt viser seg å være en frittflyvende svale, Arne (Jacob Vigeland). Og så alle hermefuglene.

Gunvor sliter med å finne sin plass i flokken, og i seg selv. For Gunvor, med rød sløyfe, rødt hårbånd, rød bluse, rød skjorte, rødt tørkle og rød kjole, røde Converse og røde gaver til mor og far, er desperat etter de andres aksept. Kjærsti Odden Skjeldal lykkes i å formidle hennes stolthet og hennes sårbarhet, ønsket om storhet i møte med småligheten. Men rolletolkningen skjuler heller ikke Gunvors egen smålighet. Hun vil ikke bare ha revansj. Hun vil ha hevn.

Kostymene (Mari Hesjedal) tilsier (med noen avvik) at handlingen finner sted i 1950, eller deromkring, året Prøysen ga ut romanen. Avisa er fra juli 2014, og scenografien (også Hesjedal) er åpen og tidløs.

Musikalsk spredning

Ikke alt det musikalske materialet tilhører Prøysen. Kanskje er ideen å vise hvor allmenne hans temaer er, eller hans slektskap til andre sangskrivere. På ett tidspunkt gjøres det til god effekt: Når Lundjordet gjør entré på engelsk, syngende på «Green green grass of home» viser det hvor langt fra hjembygda han har fjernet seg, og hvor lite klar over det han er. Men når Elise (Ida Løken) får sin sjalusi lydliggjort gjennom Dolly Partons «Jolene» virker det, i alle fall på undertegnede, som mer av en distraksjon enn en utvidelse.

«Fant de virkelig ikke en Prøysen-sang om sjalusi og å føle seg mindreverdig?», tar jeg meg i å tenke, og alternative ideer leder tankene på avveie. Det samme skjer når Gunvor, som vi allerede har fått etablert ikke forstår engelsk, tar mikrofonen under bygdefesten.

Premieren fant sted på Prøysentunet i Ringsaker, mellom Prøysenstua og Prøysenhuset, 23. juli 2014.