Januar 2016: Stormen

«Stormen». Torshovteatret. Av: William Shakespeare i en versjon av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Anne Krigsvoll, Håkon Ramstad og Herbert Nordrum. Regi: Morten Cranner.

Kompakt klimadiskusjon

TERNING: FIRE

Miljø med mer

Klimakrisen er ett tema av mange i Torshovteatrets komprimert familievennlige «Stormen».

TEATER: Været eller ikke været? Det er bare ett av mange spørsmål for «Stormen» på Torshov. Shakespeares egne grunntemaer - maktbegjær, tyranni og hevntrang, forelskelse og forsoningslyst, forbindelsen mellom følelsen av uvirkelighet og følelsen av magi, menneskets dødelighet og generasjonenes gang - er beholdt. Forestillingen rekker ikke å gå i dybden på noe, men fungerer likevel som en fin introduksjon både til Shakespeares stykke, og til klimavitenskapen.

Risikoen var åpenbar: En miljøvinklet klassikeroppdatering vist som dobbelmarkering av Meteorologisk Institutt og Shakespeares jubileer kunne fort blitt dogmatisk «nå skal vi snakke om det»-teater med litt for tydelig formålsparagraf. Tilstrekkelig mye Shakespeare-poesi er ivaretatt til at så ikke skjer. Tørressen og Cranners nåtidsdialog er levende nok til å gjøre rollefigurene - særlig forskerspirene Miranda (Sandal) og Ferdinand (Arnø), pluss klimaskeptiker-kongen av Milano (Nordrum) - til nåtidsskikkelser. Også scenografien er forankret i nåtid. Carle Lange har skapt en skipsbro som brukes til lands og til vanns og i luften med, omgitt av drivved og annet havsøppel. Musikalsk lyder theremin, som med sine elektroniske klanger, styrt uten berøring, blir en erstatning for Prosperos tryllestav, og en symbolsk framstilling av hans og klodens raseri. Jan Sælid gjør rollen jordnær i drøm og sinne.

Jordånden Caliban (spilt av Anne Krigsvoll, som også spiller Ariel, som separat skikkelse) er kledd i svart oljehyre og ansiktsdekkende maskehette, og kommer krypende opp fra en luke i gulvet. Synet får undertegnede (neppe den eneste) til å tenke på en oljelekkasje.

Premieren var på Torshovteatret 15. januar 2016.

Januar 2016: Den stundesløse

«Den stundesløse». Nationaltheatret. Av: Ludvig Holberg. Med: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr og Mathias Halvorsen (pianist). Regi: Laurent Chétouane.

Tekstforskende tålmodighetsprøve.

TERNING: TRE

Konsept: Kunstighet

Når Nationaltheatret nå setter opp «Den stundesløse» omfavnes ikke bare det oppkonstruerte. Det dyrkes.

TEATER: Distansering er en dyd, i Laurent Chétouanes «Den stundesløse». Forestillingen forsøker ikke å skjule Holberg-tekstens logiske brister, skikkelsenes mangel på troverdighet, handlinger og personers kunstighet eller konstruerte intrigemakeri.

Tvert imot. Alt dette framheves, ja, det granskes, avsløres og utstilles.

Tålmodighetsprøve

At Chétouane inntar en tekstlig utforskende posisjon burde ikke overraske dem som har sett hans versjoner av Shakespeares «Sonetter», Ibsens «Et dukkehjem» og Molières «Misantropen» på ulike Nationaltheatret-scener.

«Den stundesløse» virker langt seigere, men det henger sammen med materialets eget uttrykk og særheter. Oppsetningen er en teaterforestilling for spesielt interesserte, men også for spesielt interesserte kan den være en tålmodighetsprøve. Ikke bare fordi der går tre og en halv time fra start til slutt. Enda mer fordi den holder et letargisk langsomt tempo. Særlig kan tiden fram mot pause oppleves som utmattende sakte.

Den tilskuer som skal få utbytte av forestillingen er nødt til å akseptere dette. Det tar den tida det tar. Som Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) må vi lære oss ikke å stresse, for først når en finner seg i kjedsomheten, belønnes en av komikk. Da blir karakterhumoren til gjengjeld stadig mer åpenbar.

Rastløshet

Skuespillerne opptrer - lenge - med en ventende rastløshet. Som om også de venter på at noe skal skje, at den «egentlige» handlingen skal begynne. De benytter seg av tidsfordrivende gester, av de slag man kan se på venterom eller andre steder der folk glemmer at de befinner seg i det offentlige rom og slutter å bry seg om at de blir sett: Tyggegummitygging og bobleblåsing, fikling med hår, vipping med føtter, seig gange med sleping av bein langs gulvet, tøying og strekking, justering av strømpebukser og truser, sammenkniping av ansiktsmuskler og lignende. Replikker framføres uten ambisjon om innlevelse. Målet er å underliggjøre, å så tvil om egne premisser, og med det, å formidle det performativt pompøse i skikkelsene som skildres, samt å synliggjøre sammenhengene mellom kjedsomhet og rastløshet. Ordene suppleres med Mathias Halvorsens Mozart-spill på pianoet, også det, kunstiggjørende.

De visuelle løsningene - tenk restekurv og/eller møbelsalg på Fretex i møte med tradisjonelle parykker (scenografi og kostymedesign ved Sanna Dembowski) forsterker det villet keitete aspektet i forestillingen.

Premieren var på Nationaltheatret 14. januar 2016.

Januar 2016: Fortrolige samtaler

«Fortrolige samtaler». Nationaltheatret og Riksteatret i samarbeid. Av Ingmar Bergman i en versjon av Liv Ullmann. Med: Marte Engebrigtsen, Anneke von der Lippe, Mattis Herman Nyquist, Liv Bernhoft Osa, Hermann Sabado, Bjørn Skagestad, Kari Simonsen. Regi: Liv Ullmann.

Følelsesladd og analytisk.

TERNING: FEM

Følsomme forståelser

Menneskene i «Fortrolige samtaler» tørster etter forståelse. Liv Ullmann viser dem nettopp det.

TEATER: Anna (Marte Engebrigtsen) er gift med Henrik (Mattis Herman Nyquist) og har et forhold til Tomas (Hermann Sabado). Hva skal hun gjøre? Hun betror seg til presten Jacob (Bjørn Skagestad). Han er ikke i tvil, hun må fortelle ektemannen alt. Anna protesterer. Hun mener innrømmelsen vil gjøre større skade enn hemmeligholdet. Jacob insisterer, og Anna følger hans råd, bare for å oppdage at hun hadde rett: Når alle vet, blir alle ulykkelige.

Selvfortolkning

«Fortrolige samtaler» er en teaterforestilling med vekt på nettopp samtaler, og på former for og grader av fortrolighet. Det handler om valgene som ble tatt før avsløringen, og om valgene som må tas etter. Det er følelsesladd teater, men det er også analytisk. Menneskene som skildres er selvgranskere, personer som fortolker samtidig som de forteller. Med det tydeliggjøres argumenter, tanker, ideer, motsetninger, tvil og skråsikkerhet, men tilskueren kan aldri vite sikkert hva som er objektivt sant, hva som er bevisst (eller ubevisst) løgn, og hva som er en skjevvinklet, subjektiv versjon av sannheten. I stor grad er førsteakten gjenfortellende, mens andreakten viser situasjoner mens de spilles ut.

Framføringen er følsom, med ekspressivt tegnet nervøsitet og avveininger. Uttrykket er helhetlig, ensemblet samstemt. I tillegg til de nevnte ser vi Liv Bernhoft Osa som Annas mor og Anneke von der Lippe som hennes venninne, bipersoner som på hver sin måte påvirker trekantdramaets utvikling. Kari Simonsen opptrer som forteller, et rammegrep som lar Karin Bergman - grunnlaget for Anna - og hennes sønn, Ingmar, komme til orde gjennom (fortellende og reflekterende, men kanskje ikke alltid sannferdige) dagbokutdrag. Fortelleren blir også slags stand-in for regissør og dramatiker Liv Ullmann, Ingmar Bergmans lenge elskede og alltid fortrolige venn, og et talerør for hennes tanker om triangler og kjærlighetstrang, om kristendommens påvirkning, om moralske plikter og om de beslutninger som må tas i situasjoner som dem Anna-Henrik-Tomas står i. Det minner oss om at dette ikke er en fiksjonshistorie. Den kan nok inneholde fiksjonslag og -elementer, men den er en refleksjon over faktiske mennesker i en faktisk situasjon, og over de valg de faktisk tok.

Nydramatisering

Ullmann viser sine personer respekt og forståelse. Også de skikkelser som i grunnkonflikten kunne oppsummeres i formuleringer som «representerer fordømmelsen», «representerer det kategoriske» får vise andre sider. Ikke alt virker autentisk («han kan ikke ha sagt det», tenker undertegnede på ett tidspunkt om presten Jacob), men blant de autentiske bitene kan det likevel være. Mennesker sier så mangt. Mennesker er langt fra alltid konsekvente.

Teaterforestillingen «Fortrolige samtaler» er ingen blåkopi av den filmede versjonen fra 1996, også den regissert av Ullmann med utgangspunkt i Bergmans tekst. Hun har nydramatisert fortellingen, fortettet den og filtrert den gjennom de erkjennelser hun har kommet fram til i årene etter. Til en viss grad har utgangspunktet vært de nevnte dagboknotatene, som Ingmar Bergman ga henne etter filmatiseringen. Resultatet er ordrikt, men også lett tilgjengelig. Det meste blir uttalt, forklart og diskutert. Det er nyansert, men sjelden subtilt.

Milja Salovaara har skapt en visuell ramme - bokstavelig talt - i toner av hvitt, grått og blått, som om handlingen blir vasket i skandinavisk vinterlys. Nick Schliepers lyssetting forsterker fargebruken og understreker indre stemninger.

Premieren var på Nationaltheatret 9. januar 2016.