August 2015: Broen over Gjørme

«Broen over Gjørme». Verdensteatret i samarbeid med Black Box Teater,
BIT Teatergarasjen, Henie Onstad Kunstsenter og Ultimafestivalen. Av og med: Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune, Ali Djabbary, Martin Taxt, Espen Sommer Eide, Torgrim Torve, Niklas Adam, Elisabeth Gmeiner, Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad, Janne Kruse, Benjamin Nelson, Laurent Ravot.

Assosiasjonsrom som scenekunst.

TERNING: SEKS

Et eget rom

Verdensteatrets «Broen over Gjørme» er like givende som den er krevende.

TEATER: Den tilskuer som skal få fullt utbytte av «Broen over Gjørme» må være villig til å møte kunstverket med egne følelser, tanker og assosiasjoner. En kan enten skape sin egen mening, eller avstå fra behovet for mening, og i stedet bare la opplevelsen være som den er.

Meditasjonsrom

«Broen over Gjørme» er en scenisk-sanselig multimedial live-installasjon av lydinntrykk - mer og mindre gjenkjennelig som musikk - og visuelt bevegelige bilder, tilsynelatende uten narrativ. Et totalkunstverk i ordets rette forstand. Den er mer av et meditasjonsrom, eller et tenke-, drømme- og følerom, enn den er teater med uttalt tematikk. Den som opplever den, kan selv velge hvilke rom han eller hun vil gå inn i. I meg vekker den assosiasjoner til konstruksjon og dekonstruksjon, skapelse og død, med teknikk som metafor for liv. For andre kan den ta andre retninger, og kanskje er min tolkning preget av det jeg vet om bakgrunnen for forestillingen. Da den først ble vist under Ultimafestivalen i fjor, var Lisbeth Bodd - en av drivkreftene bak Verdensteatret, aktivt involvert også i arbeidet med «Broen...» - dødssyk. Få timer etter siste visning døde hun. «Broen over Gjørme» har ikke vært vist siden da, men Verdensteatret har fortsatt arbeidet, og årets forestilling er ikke fullt ut identisk med fjorårets. For tilskueren er den mest merkbare forskjellen naturligvis byttet av spillested, fra Henie Onstad til Black Box Teaters store sal. I fjor satt tilskuerne lavt og nær installasjonen. Nå brukes amfiet. Dette gir avstand til detaljrikdommen, men gjør det enklere å få overblikk. For den som ser forestillingen for første gang, kan det være en fordel å velge et sete lengst mulig ned.

Teknisk magi

Den audiovisuelle designen har hovedrollen i «Broen over Gjørme». Mekanikk dominerer, menneskene framstår som underordnede i bildet, som operatører, ikke aktører. Grunnelementet er en enorm modelljernbane der flere tog, utstyrt med lysbrytende linser, kjører i mønstre. Videobilder, noen abstraherte, noen hverdagslig konkrete, vises på veggene. Ofte er lydeffekter og bildebevegelser synkronisert i samme rytme, av og til ikke. Det langsomme tempoet, lydvolumet som veksler mellom stillferdig og ubehagelig høyt, krever konsentrasjon hos tilskueren.

Sammensetningene av konstant og foranderlig, velkjent og fremmedgjort, gir «Broen over Gjørme» et preg av å være både i øyeblikket og utenfor tiden. Det er dermed fristende å kalle den «magisk», men det er også villedende. «Broen…» er altfor teknisk bevisst, altfor strukturert og komplekst konstruert, til at «magi» er en dekkende beskrivelse. Den magi oppsetningen skaper, er den samme magi som finnes i fascinasjonen over det fininnstilte og i begeistringen for vitenskapens nøyaktighet.

Urpremieren var i september 2014. Nypremieren var på Black Box Teater 26. august 2015.

August 2015: Århundrenes legende

«Århundrenes legende». Teatret Vårt. Etter Victor Hugo, gjendiktet av Bjørnstjerne Bjørnson. Med: Vivi Sunde, Bjørnar Lisether Teigen, Hugo Mikal Skår, Nasrin Khusrawi, Lars Melsæter Rydjord. Regi: Tormod Carlsen.

Rollebevissthet i lag på lag.

TERNING: FIRE

Sprekkene i spillet

Skuespilleren spiller en rolle som spiller en rolle. I bruddene mellom rollelagene har «Århundrenes legende» sin rolle.

TEATER: Hva ligger bak ønsket om å lage teater? For de fem rollefigurene i «Århundrenes legende» - en gruppe amatørskuespillere spilt av profesjonelle - er svaret «drømmen om en vakrere virkelighet». Som materiale har de valgt Victor Hugos «Århundrenes legende», en samling oppbyggelige fortellinger eller sagnlignende fabler, med mytologiske referanser, pedagogiske dyreallegorier og utvetydig moral.

I rolle

Det er forestillingen i forestillingen, ikke rammefortellingen, som dominerer «Århundrenes legende». I overgangene mellom sekvenser og i sprekker i spillet anes rollefigurene bak rollefigurene. Her antydes deres bakgrunnshistorier (som også forklares i programmet) og dynamikken mellom dem. Amatørismen er tilsiktet, med utagert sceneskrekk, budskapsforklarende verbalinnstikk, synlig flytting av kulisser bak aktør i arbeid og lignende brudd med scenesituasjonene.

Som Tron (Teigen), Anna (Sunde), Iben (Khusrawi), Ray (Skår) og Johannes (Rydjord) går skuespillerne inn og ut av Hugos roller, uten noen gang å gå ut av rollene som Tron, Anna, Iben, Ray og Johannes.

Alvorskomikk

Komikken kommer av stilkollisjoner i innhold og virkemidler, og av måten rollefigurene - moderne hverdagsmennesker - møter de gammelmodig tydelig-moralske tekstene. Samtidig påpeker «Århundrenes legende» at det oppdrageriske kunstsynet fortsatt finnes, i rollefigurenes overbevisning, og i musikkvalgene. Blant annet brukes Michael Jacksons «Heal the World».

Også forestillingen i forestillingen heter «Århundrenes legende». Dens regissør, Tron uten d, som altså blir spilt av Bjørnar Lisether Teigen, forklarer innledningsvis at han i sin teaterforestilling ønsker å spre håp. Han vil gjenreise troen på det gode. Det samsvarer ikke nødvendigvis med Tormod Carlsens mål for sin oppsetning. Han vil nok heller at tilskueren tenker over sine ønsker til teatret, og hvilken plass idealiserende budskap skal ha i det. Dette oppnår han. «Århundrenes legende» viser fram både det lett naive i troen på det oppbyggelige og det lett oppbyggelige i troen på det naive.

Premieren var på Teatret Vårt 22. august 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. august.

August 2015: Krapps siste spole

«Krapps siste spole». Det Norske Teatret. Av: Samuel Beckett, oversatt av Bjørn Endreson. Med: Jan Grønli. Regi: Bjørn Sundquist.

Dypt menneskelig, morsom melankoli. TERNING FEM.

Nyanser av grått

«Krapps siste spole» bærer både byrden av og trøsten i den beckettske visdom: Livet er en jammerdal, og det er for kort.

TEATER: Krapp (69 eller deromkring) lytter til en lydinnspilling Krapp (39) har lagd. Han tenker igjennom valg han har tatt og valg han ikke kan ta om igjen.

Levd og ulevd liv

«Krapps siste spole» handler om aldring, om anger og om slektskapet mellom selvgranskning og selvbedrag. Jan Grønli og Bjørn Sundquist tolker Krapp som en mann som er eldre enn sine år. Vaner og preferanser er for lengst blitt til nykker. Han vet at resignasjon er det eneste som står igjen. Men han finner seg ikke i det.

Forrige og første gang Sundquist regisserte Grønli var også i et Beckett-stykke, «Venter på Godot» for Riksteatret (2013). I tone så vel som i tematikk har «Krapps siste spole» mye til felles med denne. Forestillingen er som en konfrontasjon mellom levd og ulevd liv, personifisert i en og samme mann. Den er dypt menneskelig i sin desperasjon og like dypt menneskelig i sin komikk.

Ikke at skillet mellom desperasjon og komikk noen ganger er skarpt, hos Beckett. Slapstick og eksistensiell smerte henger naturlig sammen, slik latter og gråt er (ikke ulike) uttrykk i samme ansikt. Dette forstår og dette formidler oppsetningen på Det Norske Teatret.

Rikt portrett

Jan Grønlis framstilling av Krapp er et detaljrikt portrett i et mangfold av gråtoner. Han lar de emosjonelle erfaringene manifestere seg fysisk i munnens linje, i blikkets konsentrasjon, i øyenbrynenes nærsynte krumming. Han gir oppgitthet til sin tøffelsubbende langsomme gange og opposisjon til sin bananspisings intensitet. I stemmebruken legger han infamt raseri, gråtnær selvironi og angrende sorg. Nyansene er mange, og de er tydelige.

Når «Krapps siste spole» framføres, er det ofte i selskap med andre korttekster av Beckett. Her demonstreres det at den er komplett alene. Forestillingen - en knapp time lang - tar seg tid til å dvele. Som i et speil av Krapps egen tidsoppfatning er tiden parallelt knapp og langtrukken, både dyrebar og vanskelig å fylle.

Premieren var på Det Norske Teatret 22. august 2015.