«Broen over Gjørme». Verdensteatret i samarbeid med Black
Box Teater,
BIT
Teatergarasjen, Henie Onstad Kunstsenter og Ultimafestivalen. Av og med:
Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune, Ali Djabbary,
Martin Taxt, Espen Sommer Eide, Torgrim Torve, Niklas Adam, Elisabeth Gmeiner,
Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad, Janne Kruse, Benjamin Nelson, Laurent
Ravot.
Assosiasjonsrom som scenekunst.
TERNING: SEKS
Et eget rom
Verdensteatrets «Broen over Gjørme» er like givende som den
er krevende.
TEATER: Den tilskuer som skal få fullt utbytte av «Broen
over Gjørme» må være villig til å møte kunstverket med egne følelser, tanker og
assosiasjoner. En kan enten skape sin egen mening, eller avstå fra behovet for
mening, og i stedet bare la opplevelsen være som den er.
Meditasjonsrom
«Broen over Gjørme» er en scenisk-sanselig multimedial live-installasjon
av lydinntrykk - mer og mindre gjenkjennelig som musikk - og visuelt bevegelige
bilder, tilsynelatende uten narrativ. Et totalkunstverk i ordets rette
forstand. Den er mer av et meditasjonsrom, eller et tenke-, drømme- og følerom,
enn den er teater med uttalt tematikk. Den som opplever den, kan selv velge
hvilke rom han eller hun vil gå inn i. I meg vekker den assosiasjoner til
konstruksjon og dekonstruksjon, skapelse og død, med teknikk som metafor for
liv. For andre kan den ta andre retninger, og kanskje er min tolkning preget av
det jeg vet om bakgrunnen for forestillingen. Da den først ble vist under
Ultimafestivalen i fjor, var Lisbeth Bodd - en av drivkreftene bak
Verdensteatret, aktivt involvert også i arbeidet med «Broen...» - dødssyk. Få
timer etter siste visning døde hun. «Broen over Gjørme» har ikke vært vist
siden da, men Verdensteatret har fortsatt arbeidet, og årets forestilling er
ikke fullt ut identisk med fjorårets. For tilskueren er den mest merkbare
forskjellen naturligvis byttet av spillested, fra Henie Onstad til Black Box
Teaters store sal. I fjor satt tilskuerne lavt og nær installasjonen. Nå brukes
amfiet. Dette gir avstand til detaljrikdommen, men gjør det enklere å få
overblikk. For den som ser forestillingen for første gang, kan det være en
fordel å velge et sete lengst mulig ned.
Teknisk magi
Den audiovisuelle designen har hovedrollen i «Broen over
Gjørme». Mekanikk dominerer, menneskene framstår som underordnede i bildet, som
operatører, ikke aktører. Grunnelementet er en enorm modelljernbane der flere
tog, utstyrt med lysbrytende linser, kjører i mønstre. Videobilder, noen abstraherte,
noen hverdagslig konkrete, vises på veggene. Ofte er lydeffekter og
bildebevegelser synkronisert i samme rytme, av og til ikke. Det langsomme
tempoet, lydvolumet som veksler mellom stillferdig og ubehagelig høyt, krever
konsentrasjon hos tilskueren.
Sammensetningene av konstant og foranderlig, velkjent og
fremmedgjort, gir «Broen over Gjørme» et preg av å være både i øyeblikket og
utenfor tiden. Det er dermed fristende å kalle den «magisk», men det er også
villedende. «Broen…» er altfor teknisk bevisst, altfor strukturert og komplekst
konstruert, til at «magi» er en dekkende beskrivelse. Den magi oppsetningen
skaper, er den samme magi som finnes i fascinasjonen over det fininnstilte og i
begeistringen for vitenskapens nøyaktighet.
No comments:
Post a Comment