«Krapps siste spole». Det Norske Teatret. Av: Samuel
Beckett, oversatt av Bjørn Endreson. Med: Jan Grønli. Regi: Bjørn Sundquist.
Dypt menneskelig, morsom melankoli. TERNING FEM.
Nyanser av grått
«Krapps siste spole» bærer både byrden av og trøsten i den
beckettske visdom: Livet er en jammerdal, og det er for kort.
TEATER: Krapp (69 eller deromkring) lytter til en
lydinnspilling Krapp (39) har lagd. Han tenker igjennom valg han har tatt og valg
han ikke kan ta om igjen.
Levd og ulevd liv
«Krapps siste spole» handler om aldring, om anger og om
slektskapet mellom selvgranskning og selvbedrag. Jan Grønli og Bjørn Sundquist tolker
Krapp som en mann som er eldre enn sine år. Vaner og preferanser er for lengst
blitt til nykker. Han vet at resignasjon er det eneste som står igjen. Men han
finner seg ikke i det.
Forrige og første gang Sundquist regisserte Grønli var også
i et Beckett-stykke, «Venter på Godot» for Riksteatret (2013). I tone så vel
som i tematikk har «Krapps siste spole» mye til felles med denne.
Forestillingen er som en konfrontasjon mellom levd og ulevd liv, personifisert
i en og samme mann. Den er dypt menneskelig i sin desperasjon og like dypt
menneskelig i sin komikk.
Ikke at skillet mellom desperasjon og komikk noen ganger er skarpt,
hos Beckett. Slapstick og eksistensiell smerte henger naturlig sammen, slik latter
og gråt er (ikke ulike) uttrykk i samme ansikt. Dette forstår og dette formidler
oppsetningen på Det Norske Teatret.
Rikt portrett
Jan Grønlis framstilling av Krapp er et detaljrikt portrett
i et mangfold av gråtoner. Han lar de emosjonelle erfaringene manifestere seg
fysisk i munnens linje, i blikkets konsentrasjon, i øyenbrynenes nærsynte krumming.
Han gir oppgitthet til sin tøffelsubbende langsomme gange og opposisjon til sin
bananspisings intensitet. I stemmebruken legger han infamt raseri, gråtnær
selvironi og angrende sorg. Nyansene er mange, og de er tydelige.
Når «Krapps siste spole» framføres, er det ofte i selskap
med andre korttekster av Beckett. Her demonstreres det at den er komplett
alene. Forestillingen - en knapp time lang - tar seg tid til å dvele. Som i et
speil av Krapps egen tidsoppfatning er tiden parallelt knapp og langtrukken, både
dyrebar og vanskelig å fylle.
No comments:
Post a Comment