Juni 2015: Stig og Styves sommershow

«Stig og Styves sommershow». Mot Normalt AS/Kulturhuset Banken, Lillehammer/Hotell Wassilioff, Stavern. Av og med: Stig-Werner Moe og Tom Styve, med tekstbidrag fra bl.a. Hanne T. Asheim, Rune Dahl Bjørnsen. Regi: Tom Sterri.

Uhøytidelig revylek.

TERNING: FEM

Bevisst showbiz

Sommermoroa er sikret.

SHOW: Gamle revytradisjoner blir som nye, med tidsriktige oppdateringer, personlige signaturgrep og selvkommenterende virkemiddelbevissthet, når Stig-Werner Moe og Tom Styve lager sommershow.

Nytt og gammelt

De forsyner seg fritt fra revyhistoriens verktøykasse. De bruker tradisjonell showmusikk og dansetrinn. De refererer til Einar Rose, Leif Juster og Dag Frøland. Med fysiske geberder, grimaserik ansiktsmimikk og fordreide stemmer understreker de det parodiske i sine typer. Ikke sjelden gjenskaper de også egen showhistorie. Rune Dahl Bjørnsens «Peer Gynt som vokalteater» (definert som tekstframføring uten konsonanter) fra Simon Andersen og Stig-Werner Moes 2012-show «Tråkker i spaghettien» har fått en oppussing. Gjensynet med Moes fakir Deng Meg inneholder gester, triks og ulenkelighet vi kjenner fra tidligere år, mikset med nye vrier av året.

Samspillet er uanstrengt. Ofte opptrer Moe & Styve som ordduellanter i konkurranse om publikums sympati, ikke bare i sin Leif Juster-hyllest som rap battle, men også i mellomstikk med broderlig nesevishet.

Punktert glatthet

De kler seg stadig ut og delvis av, og i flere omganger spiller de damer, ikke på den glattpolerte drag queen-måten, men rensket for glamour. Det som er av glamour i showet har ironisk tilsnitt, og den er det de fire sparkepikene - Maja Lillerandklev, Jannicke Haugen, Therese Andreassen og Clarissa Bergh, sistnevnte er også ansvarlig for koreografi - som står for. Men i dette, som i alt annet, punkteres alle pretensjoner. Dette bevisste forholdet til egne virkemidler, kombinert med uhøytidelig lekenhet, er karakteristisk. Moe & Styve følger revyens regler når de vil og bryter dem når de vil, og med det gjør de også det forutsigelige uforutsigbart. Tom Sterri, med all sin erfaring fra revyfeltet, er helt riktig instruktør for materialet. For innholdet er et stikkord politisk korrekt dobbeltmoral. Et annet er stilsikker folkelighet. Stig og Styve demonstrerer at selv D.D.E kan bli mer folkelige, og at Åge Aleksandersens hverdagspoesi kan bli helprosaisk.

Anmeldelsen ble skrevet ut fra forestillingen på Lillehammer 12. juni.