August 2015: Eg heiter Bente

«Eg heiter Bente». Det Norske Teatret. Av: Rikke Wölck, oversatt av Marit Tusvik. Med: Hildegun Riise, Ingunn B. Øyen, Elisabeth Sand, Ulrikke Hansen Døvigen. Regi: Anne-Karin Hytten.

Nært og mindre nært.

TERNING: FIRE

Det slående og det slitte

Tekstkvaliteten er ujevn, spillet jevnt solid, i «Eg heiter Bente» på Det Norske Teatret.

TEATER: Hun heter Bente. Hun er journalist og forfatter, i femtiårene, skilt, uten barn og uten søsken. Foreldrene er døde, venninnene er hennes nærmeste. Snart skal hun glemme nesten alt dette. Bente, som er vant til å tenke fort og klare seg selv, har Alzheimers.

Stemningsskifter

Hildegun Riise gjør en sterk og nyansert tolkning av Bente, den hun var og den hun blir, og stadiene imellom. Tidslinjen er oppbrutt. Raskt og ofte må Riise og kollegene - Ingunn B. Øyen, Elisabeth Sand, Ulrikke Hansen Døvigen - skifte mellom ulike faser og stemninger. Forvirring, fortvilelse, fornektelse, forståelse, frykt, aggresjon, ro. Overgangene kan være krevende, men de framføres uanstrengt.

Gjennom nøkkelepisoder fra en lengre periode portretteres omsorgen venninnene imellom, lojaliteten, nærheten, konfliktene, og hva det koster å forbli nær når den ene fortæres av demens. Beskrivelsen av kvinnefellesskapet er minst like sentral i forestillingen som sykdomsbeskrivelsen. En av de sterkere scenene er når Hanne (Ingunn Beate Øyen) betror Bente en hemmelighet hun aldri før har fortalt noen, og tilskueren selv kan tenke seg hvor mye vissheten om Bentes uklare tankerekker har å si for at hun gjør det.

Ujevn tekst

Tekstkvaliteten er ujevn. Noen av premissene er vanskelige å godta, som det at kvinnen Bentes eksmann forlot henne for nå er en av hennes nærmeste venninner, eller måten venninnene fungerer som mellomledd idet hun er blitt for syk til å fortsette i jobben. Noen av situasjonene og noe av billedbruken har et forslitt preg: Meditasjonsscenen, bruken av ordet «mamma», diskusjonen om betydningen av å ha barn, kikkingen i fotoalbumet, strandturene, metaforen om å henge etter fingrene fra en klippe. Også venninnerollene oppleves ofte som litt for sjablongnære, som illustrasjoner av typer og livsvalg mer enn personer i seg selv. Men her finnes også slående øyeblikk, replikker og bilder det vil være vanskelig å glemme. Skiftene mellom det hverdagslige og det ekstraordinære i Bentes liv etter diagnosen gir en emosjonelt riktig representasjon av sykdomsvirkeligheten: Ikke alt er alltid intenst. Trøst kan finnes på uventede vis, og noen ganger er det de små detaljene som gir den største innsikten.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. august 2015.