«Drit i å danse» av Marit Voldsæter, Trond Hanssen, Jon Niklas Rønning, Elina Krantz m.fl. Ole Bull Scene, Bergen. Med: Marit Voldsæter. Musikere: Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas. Regi: Erik Ulfsby.
Sin egen rytme.
TERNING: FEM
I takt med latteren
Når Marit Voldsæter byr opp til dans, er ingen som kan trinnene som Marit Voldsæter.
SHOW: Marit Voldsæter har alltid vært blant de komikere som følger sin egen rytme. Hun har evnen til å se de absurde i det vanlige og det vanlige i det absurde. Hun har komisk timing både når hun følger dramaturgiske formularer og når hun fraviker dem for å overraske. Hun er klar over trender og kan treffende kommentere dem (som i «Kor e UD hen?», «Meg og alt kvinner gjør»). Men hun er også i stand til å blåse i standardoppfatninger og moter og å danse fugledansen når alle andre danser vals.
Hun har like stor troverdighet når hun harselerer med analbleking og amatørstripping («Meg og alt kvinner gjør», «Takk for meg», begge deler egne tekster, den siste i samarbeid med Elina Krantz), som når hun hyller mor med småvakker nostalgi («Rynker forteller» med tekst av J.N. Rønning og melodi Jan Eggum). Parodiere kan hun også, enten det går ut over Marit Larsen, Herborg Kråkevik, Sissel Kyrkjebø eller kusina i Haugesund.
Tekstkvaliteten varierer gjennom showet, og litt for mange av de tynneste tekstene er samlet i første halvdel. Taxisjåførmøtet mellom Leif-Per Moltubakk (Liavåg) og Marit-som-tjukk-mann kunne man nesten (om enn bare nesten) ha unnvært, og «Meg og Bergen» (Krantz) har lite nytt å by på. Men Marit gjør hele veien det beste ut av det hun har, og etter hvert får hun også mer av alt. De verbale poengene kommer hyppigere og den visuelle villskapen blir villere, og mot slutten er «Drit i å danse» akkurat så ellevill at den beveger seg på randen av det rasjonelle. Ikke at man bryr seg om rasjonalitet der og da: Man bare ler.
Musikerne Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas er et verdig støtteapparat, både musikalsk og med innslag av fysisk komikk, fortreffelig gjort både i «Problemer med lyden» og «Kaktus & Bambus», den sistnevnte lagt til et visst rettslokale i en viss afrikansk stat, med gjennomgangsrefreng «Vi vil ha tolk».
For sitt forrige show, «Med ræven i fatle», fikk Marit Voldsæter jubelkritikker og Komipris x 2. Det kan hun meget vel gjøre denne gang også.
Premiere var 21.01.10.
Monday, January 25, 2010
Tuesday, January 19, 2010
Januar 2010: Fargerikt faenskap
«Fargerikt faenskap» av og med Jonna Støme, Latter. Regi: Vemund Vik.
Faenskap og fellesskap i fellesskap. TERNING: FIRE
Tja til et fargerikt faenskap
Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe brunt.
SHOW: Egentlig er Jonna Støme ingen nykommer på humorscenen. Han har drevet med standup i et tiår, deltatt i flere fellesshow og ble i 2008 kåret til årets standupkomiker. Men «Fargerikt faenskap» er likevel NRK-fjesets første soloforestilling og den lengste sammenhengende opptreden han har gjort. Fortsatt virker han som et freskt fjes, og ofte, men ikke alltid, med fresk humor.
Som tittelen røper har Jonna Støme valgt seg det flerfargede Norge som hovedtema. Han behandler det med omtrent like mye frekkhet som politisk korrekthet, tydelig vel vitende om at han kan gå lengre i første retning enn de fleste andre som er oppvokst på Oslos vestkant. Samtidig er det grenser for hvor mange ganger han kan si «negeren fra barne-tv» og forvente at sjokkeffekten holder. Akkurat det er i grunnen ikke spesielt morsomt den første gangen heller. Mange av UDI-vitsene og Afrika-poengene framstår som like fordomsfulle som de ville gjort hadde de kommet fra andre vestkantgutter, noen av de mer politisk korrekte vitsene har vi hørt tidligere fra andre, mens andre betraktninger overrasker og morer.
Enkelte av hans norskhetsbetraktninger, om hytteliv og julebrev, er også stoff som virker gjenbrukt, og mange av showets morsomste og mest uventede øyeblikk kommer når han fraviker fra temaet og vikler seg inn i betraktninger om for eksempel sin frykt for sjefen i datterens barnehage. Når det er sagt, framstår Støme som en samfunnsbevisst, oppdatert, fritenkende og smart komiker. Han skal også ha ros for at han innimellom tør roe ned tempoet og komme med bemerkninger som er humoristisk ettertenksomme snarere enn hysterisk lattervekkende.
Premiere var 13.01.10.
Faenskap og fellesskap i fellesskap. TERNING: FIRE
Tja til et fargerikt faenskap
Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe brunt.
SHOW: Egentlig er Jonna Støme ingen nykommer på humorscenen. Han har drevet med standup i et tiår, deltatt i flere fellesshow og ble i 2008 kåret til årets standupkomiker. Men «Fargerikt faenskap» er likevel NRK-fjesets første soloforestilling og den lengste sammenhengende opptreden han har gjort. Fortsatt virker han som et freskt fjes, og ofte, men ikke alltid, med fresk humor.
Som tittelen røper har Jonna Støme valgt seg det flerfargede Norge som hovedtema. Han behandler det med omtrent like mye frekkhet som politisk korrekthet, tydelig vel vitende om at han kan gå lengre i første retning enn de fleste andre som er oppvokst på Oslos vestkant. Samtidig er det grenser for hvor mange ganger han kan si «negeren fra barne-tv» og forvente at sjokkeffekten holder. Akkurat det er i grunnen ikke spesielt morsomt den første gangen heller. Mange av UDI-vitsene og Afrika-poengene framstår som like fordomsfulle som de ville gjort hadde de kommet fra andre vestkantgutter, noen av de mer politisk korrekte vitsene har vi hørt tidligere fra andre, mens andre betraktninger overrasker og morer.
Enkelte av hans norskhetsbetraktninger, om hytteliv og julebrev, er også stoff som virker gjenbrukt, og mange av showets morsomste og mest uventede øyeblikk kommer når han fraviker fra temaet og vikler seg inn i betraktninger om for eksempel sin frykt for sjefen i datterens barnehage. Når det er sagt, framstår Støme som en samfunnsbevisst, oppdatert, fritenkende og smart komiker. Han skal også ha ros for at han innimellom tør roe ned tempoet og komme med bemerkninger som er humoristisk ettertenksomme snarere enn hysterisk lattervekkende.
Premiere var 13.01.10.
Tuesday, November 24, 2009
November 2009: For konge og fedreland
«For konge og fedreland» av og med Shabana Rehman, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Svein Sturla Hungnes. Mer alvor enn latter.
Selvbiografi fra scenen
«For konge og fedreland» er ikke et standupshow. Det er Shabana Rehmans fortelling om Shabana Rehman.
TEATER: Jeg forventet et standupshow. Jeg kom til en forestilling som befant seg et sted mellom foredraget og fortellerteatret. «For konge og fedreland» er Shabana Rehmans fortelling om hvordan hun kom fram til sin norske identitet.
Privat
Komikeren Shabana Rehman og samfunnsdebattanten Shabana Rehman støtter seg ofte og gjerne til erfaringer fra privatpersonen Shabana Rehmans liv. Hun har vært mer åpenhjertig enn de fleste. Hun har snakket om vold, usikkerhet og menneskeverd. Hun har selv møtt de problemer som kommer av å stå mellom kulturer og ikke bli helt og fullt akseptert av noen av dem, og hun har brukt sin egen historie og sin egen kropp i sitt arbeid.
I «For konge og fedreland» går hun enda lengre i privatiseringen. Her er både komikeren og debattanten satt til side til fordel for privatpersonen. Fra startsekvensen, med konkursrettsberetning, visning av private bryllupsbilder og bortauksjonering av brudekjolen, til slutten, når hun innser hvor sterke bånd hun har til Norge, er det hennes egne private tanker om hennes egne private identitet som er tema. Det handler om å «finne seg selv», og det handler om å bestemme seg for hvor man skal lete.
Alene og ikke
Hun står alene på scenen, og med unntak av 15-20 kofferter, brudekjolen som skal auksjoneres bort og noen få kostymeskift, er forestillingen uten ytre effekter. Likevel er ikke formen standupkomikkens. Formålet er ikke latter. Formålet er forståelse. «For konge og fedreland» følger Shabanas egen vei fram mot norsk patriotisme. Det er ikke bare hennes vei: I «For konge og fedreland» trekker hun inn hele familiehistorien, fra farens ferd fra Pakistan til Norge og brevene han skrev hjem til familien, til hennes egen retur til landet etter et opphold i USA. På mange måter er både farens og datterens historie den klassiske immigrantfortellingen, en klassereise som handler om håp om et bedre liv for seg og sine, om tilbakeslag og om ikke å gi seg.
Shabana Rehman måtte til USA for å forstå hvor norsk hun er. Med «For konge og fedreland» vil hun at hennes publikum skal forstå det samme.
Premiere var 19.11.09.
Selvbiografi fra scenen
«For konge og fedreland» er ikke et standupshow. Det er Shabana Rehmans fortelling om Shabana Rehman.
TEATER: Jeg forventet et standupshow. Jeg kom til en forestilling som befant seg et sted mellom foredraget og fortellerteatret. «For konge og fedreland» er Shabana Rehmans fortelling om hvordan hun kom fram til sin norske identitet.
Privat
Komikeren Shabana Rehman og samfunnsdebattanten Shabana Rehman støtter seg ofte og gjerne til erfaringer fra privatpersonen Shabana Rehmans liv. Hun har vært mer åpenhjertig enn de fleste. Hun har snakket om vold, usikkerhet og menneskeverd. Hun har selv møtt de problemer som kommer av å stå mellom kulturer og ikke bli helt og fullt akseptert av noen av dem, og hun har brukt sin egen historie og sin egen kropp i sitt arbeid.
I «For konge og fedreland» går hun enda lengre i privatiseringen. Her er både komikeren og debattanten satt til side til fordel for privatpersonen. Fra startsekvensen, med konkursrettsberetning, visning av private bryllupsbilder og bortauksjonering av brudekjolen, til slutten, når hun innser hvor sterke bånd hun har til Norge, er det hennes egne private tanker om hennes egne private identitet som er tema. Det handler om å «finne seg selv», og det handler om å bestemme seg for hvor man skal lete.
Alene og ikke
Hun står alene på scenen, og med unntak av 15-20 kofferter, brudekjolen som skal auksjoneres bort og noen få kostymeskift, er forestillingen uten ytre effekter. Likevel er ikke formen standupkomikkens. Formålet er ikke latter. Formålet er forståelse. «For konge og fedreland» følger Shabanas egen vei fram mot norsk patriotisme. Det er ikke bare hennes vei: I «For konge og fedreland» trekker hun inn hele familiehistorien, fra farens ferd fra Pakistan til Norge og brevene han skrev hjem til familien, til hennes egen retur til landet etter et opphold i USA. På mange måter er både farens og datterens historie den klassiske immigrantfortellingen, en klassereise som handler om håp om et bedre liv for seg og sine, om tilbakeslag og om ikke å gi seg.
Shabana Rehman måtte til USA for å forstå hvor norsk hun er. Med «For konge og fedreland» vil hun at hennes publikum skal forstå det samme.
Premiere var 19.11.09.
Wednesday, November 11, 2009
November 2009: Bør Børson jr.
«Bør Børson Jr.» av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkberget, til nordnorsk ved Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Kristian Fr. Figenschow jr, Ida Holten Worsøe, Mikkel Gaup m.fl. Regi og koreografi: Tomas Glans. Musikalsk ledelse: Tore Nedgård.
Finanskrise i Harryland.
TERNING: FIRE
Kitsch og camp
«Bør Børson» var alltid vulgær. Nå mer enn noensinne.
MUSIKAL: Han er en liten fisk i en stor dam, og han er ikke en gang særlig svømmedyktig. Det stopper ikke Bør Børson (Kristian Fr. Figenschow jr.). Gründeren har ambisjoner, og da er realitetsforståelsen mindre viktig.
Hålogaland Teater har tatt bondetampen ut av Trøndelag og plassert ham på en campingplass et sted i Nord-Norge. På «Olderstad Camp og Shopping» skal det tjenes penger, og at verken kjøpmann eller kunder noen penger har, er intet hinder for håpet om fortjeneste. Her fråtses det i pølser, øl, grilldresser, dypt utringede paljettkjoler og 70-tallsshorts av den lite flatterende korte typen. Bør selv går rundt og forsøker å være storkar. Vi kjenner igjen formspråket fra andre Figenschow-roller, flirende, fjollete, hjertelig fomlete. Det passer figuren, og lenge er den oppdaterte «Bør Børson» en underholdende, lettfattelig innføring i kredittkniper, spekulasjonsfarer og hva som skjer når man låner seg til fant. Den er strammet inn fra tidligere versjoner, og dødpunkter finnes ikke. Som finanskriseforklaring er «Bør Børson» allegori god som noen. Men etter hvert blir det tydelig at virkemidlene er for ensformige. Effekter gjentas og gjentas igjen. Bifigurer blir for like, og takt og tempo varieres ikke. De få overraskelsene som finnes, ligger i koreografien (Zolen og Månens Michael Jackson-hyllest framfor alt). Men Tomas Glans har ikke lagt like mye arbeid i regi og dramaturgi, og resultatet blir litt for masete. «Bør Børson» er like heseblesende høyrøstet fra start til slutt.
Premiere var 06.11.09.
Finanskrise i Harryland.
TERNING: FIRE
Kitsch og camp
«Bør Børson» var alltid vulgær. Nå mer enn noensinne.
MUSIKAL: Han er en liten fisk i en stor dam, og han er ikke en gang særlig svømmedyktig. Det stopper ikke Bør Børson (Kristian Fr. Figenschow jr.). Gründeren har ambisjoner, og da er realitetsforståelsen mindre viktig.
Hålogaland Teater har tatt bondetampen ut av Trøndelag og plassert ham på en campingplass et sted i Nord-Norge. På «Olderstad Camp og Shopping» skal det tjenes penger, og at verken kjøpmann eller kunder noen penger har, er intet hinder for håpet om fortjeneste. Her fråtses det i pølser, øl, grilldresser, dypt utringede paljettkjoler og 70-tallsshorts av den lite flatterende korte typen. Bør selv går rundt og forsøker å være storkar. Vi kjenner igjen formspråket fra andre Figenschow-roller, flirende, fjollete, hjertelig fomlete. Det passer figuren, og lenge er den oppdaterte «Bør Børson» en underholdende, lettfattelig innføring i kredittkniper, spekulasjonsfarer og hva som skjer når man låner seg til fant. Den er strammet inn fra tidligere versjoner, og dødpunkter finnes ikke. Som finanskriseforklaring er «Bør Børson» allegori god som noen. Men etter hvert blir det tydelig at virkemidlene er for ensformige. Effekter gjentas og gjentas igjen. Bifigurer blir for like, og takt og tempo varieres ikke. De få overraskelsene som finnes, ligger i koreografien (Zolen og Månens Michael Jackson-hyllest framfor alt). Men Tomas Glans har ikke lagt like mye arbeid i regi og dramaturgi, og resultatet blir litt for masete. «Bør Børson» er like heseblesende høyrøstet fra start til slutt.
Premiere var 06.11.09.
Oktober 2009: Julelatter 3
«Julelatter3» av og med Jon Schau, Hans Morten Hansen, Baste Bolstad og Sigrid Bonde Tusvik, Latter. Regi: Vedmund Vik. Mager julekost.
TERNING: TRE
Hul julelatter
«Julelatter3» er ingen gavepakke.
SHOW: «Ikke glem oss, vær så snill», synger Hans Morten Hansen, Baste Bolstad, Jon Schau og Sigrid Bonde Tusvik i «Julelatter»s avslutningsnummer, til tekst av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen. Dessverre er få av showets tekster like poengterte som denne, og resultatet er sørgelig lett forglemmelig.
Regissør Vemund Vik har gjort sitt beste for å skape variasjon i det som er, med raske stemningsskifter og med ulike samarbeidskonstellasjoner de fire komikerne imellom. Men tekstmaterialet er gjennomgående svakt, og litt for ofte er vitsene av det slag som er morsomst hvis man har bøttet juleakevitten før man hører dem. Helst svært kort tid før man hører dem. Særlig gjelder dette Baste Bolstads bidrag, som i hovedsak består av resirkulerte gamle groviser, og som for øvrig spiller på like gamle fordommer. Friskere er Sigrid Bonde Tusviks kjendiskurs (eller «skjendisskurs», som hennes glamourmodellklone ville ha sagt det) og «velmente» forsøk på å fylle ut skjemaet fra Blodbanken, samt Jon Schaus nylesning av Donald Duck, selv om en ikke kan påstå at noen av delene er nyskapende. Schaus samiske julenisse vinner også en del publikumshjerter, men undertegnede mener at også den er et oppkok av forslitte finnmarksmyter vi har hørt før – selv om, det skal han ha, enkelte deler klarer å overraske. Hans Morten Hansen blir en brobygger i selskapet, anvendelig i samspill, sympatisk alene.
Premiere var 28.10.09.
TERNING: TRE
Hul julelatter
«Julelatter3» er ingen gavepakke.
SHOW: «Ikke glem oss, vær så snill», synger Hans Morten Hansen, Baste Bolstad, Jon Schau og Sigrid Bonde Tusvik i «Julelatter»s avslutningsnummer, til tekst av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen. Dessverre er få av showets tekster like poengterte som denne, og resultatet er sørgelig lett forglemmelig.
Regissør Vemund Vik har gjort sitt beste for å skape variasjon i det som er, med raske stemningsskifter og med ulike samarbeidskonstellasjoner de fire komikerne imellom. Men tekstmaterialet er gjennomgående svakt, og litt for ofte er vitsene av det slag som er morsomst hvis man har bøttet juleakevitten før man hører dem. Helst svært kort tid før man hører dem. Særlig gjelder dette Baste Bolstads bidrag, som i hovedsak består av resirkulerte gamle groviser, og som for øvrig spiller på like gamle fordommer. Friskere er Sigrid Bonde Tusviks kjendiskurs (eller «skjendisskurs», som hennes glamourmodellklone ville ha sagt det) og «velmente» forsøk på å fylle ut skjemaet fra Blodbanken, samt Jon Schaus nylesning av Donald Duck, selv om en ikke kan påstå at noen av delene er nyskapende. Schaus samiske julenisse vinner også en del publikumshjerter, men undertegnede mener at også den er et oppkok av forslitte finnmarksmyter vi har hørt før – selv om, det skal han ha, enkelte deler klarer å overraske. Hans Morten Hansen blir en brobygger i selskapet, anvendelig i samspill, sympatisk alene.
Premiere var 28.10.09.
Sunday, October 11, 2009
Oktober 2009: Du ska få en dag i mårå
«Du ska få en dag i mårå» av Runar Borge basert på Alf Prøysen, Det Norske Teatret. Med: Siw Anita Andersen, Jon Eivind Gullord, Helga Guren, Gjertrud Jynge m.fl. Regi: Runar Borge. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.
Nostalgi for nye generasjoner.
TERNING: FIRE
Sirkus Prøysen
«Du ska få en dag i mårå» er en stemningsfull Prøysen-hyllest.
MUSIKKTEATER: Moderne grep til tross har «Du ska få en dag i mårå» et nostalgisk, lett gammeldags preg. Stykket dveler ved Prøysens ord i en teaterforestilling som er dels sirkus, dels tivoli, dels kabaret. Variasjonen er stor, men tempoet er saktere enn dagens barn er vant til. Kanskje har de godt av det, kanskje vil noen av dem synes dette er «Barnetimen for de største». Mor og far, bestemor og bestefar vil nemlig ikke ha problemer med å kjenne igjen og nyte stilgrep fra sin barndoms Prøysen-tv eller –radio.
Vi begynner i en grå gatevirkelighet, der to blakke musikanter etter mal av Kanutten og Romeo Clive (Siw Anita Andersen og Jon Eivind Gullord) sliter for føden. Men morgendagen hører blanke ark og fargestifter til, og den tar de to inn i en verden der dyr kan snakke og synge og der fantasien bygger både sirkus og tivoli.
Den røde tråden er klippet opp i mange biter, men «Du ska få en dag i mårå» hyller Prøysens oppfinnsomhet og gir et gjensyn med mange av hans figurer. Vi møter Teskjekjerringa, Bolla Pinnsvin og Nøtteliten, Helene Harefrøken, Tor Tordivel og Marians gode, gamle teddybjørn. «Du ska få…» legger vekt på Prøysens barnetekster, og mange av salens voksne vil nok tenke at Borge godt kunne ha inkludert flere av hans bittersøte og tvetydige dikt. Noen få av dem får vi, men «Du skal få en dag i mårå» legger størst vekt på det muntre, optimistiske, enkle og barnevennlige i Prøysen-produksjonen.
Tonefølget er herlig uforutsigbart, krydret med jazzakkorder, steppetakter og stev, blant mye annet, upåklagelig framført av et femmanns orkester som aldri lar det instrumentale ta oppmerksomheten bort fra ordene. Et samlet ensemble av sangere, dansere og skuespillere imponerer, men den største overraskelsen er Helga Guren, som opptrer som sirkusprinsesse og gir begrepet «å slå hjul» en ny betydning.
Premiere var 08.10.09.
Nostalgi for nye generasjoner.
TERNING: FIRE
Sirkus Prøysen
«Du ska få en dag i mårå» er en stemningsfull Prøysen-hyllest.
MUSIKKTEATER: Moderne grep til tross har «Du ska få en dag i mårå» et nostalgisk, lett gammeldags preg. Stykket dveler ved Prøysens ord i en teaterforestilling som er dels sirkus, dels tivoli, dels kabaret. Variasjonen er stor, men tempoet er saktere enn dagens barn er vant til. Kanskje har de godt av det, kanskje vil noen av dem synes dette er «Barnetimen for de største». Mor og far, bestemor og bestefar vil nemlig ikke ha problemer med å kjenne igjen og nyte stilgrep fra sin barndoms Prøysen-tv eller –radio.
Vi begynner i en grå gatevirkelighet, der to blakke musikanter etter mal av Kanutten og Romeo Clive (Siw Anita Andersen og Jon Eivind Gullord) sliter for føden. Men morgendagen hører blanke ark og fargestifter til, og den tar de to inn i en verden der dyr kan snakke og synge og der fantasien bygger både sirkus og tivoli.
Den røde tråden er klippet opp i mange biter, men «Du ska få en dag i mårå» hyller Prøysens oppfinnsomhet og gir et gjensyn med mange av hans figurer. Vi møter Teskjekjerringa, Bolla Pinnsvin og Nøtteliten, Helene Harefrøken, Tor Tordivel og Marians gode, gamle teddybjørn. «Du ska få…» legger vekt på Prøysens barnetekster, og mange av salens voksne vil nok tenke at Borge godt kunne ha inkludert flere av hans bittersøte og tvetydige dikt. Noen få av dem får vi, men «Du skal få en dag i mårå» legger størst vekt på det muntre, optimistiske, enkle og barnevennlige i Prøysen-produksjonen.
Tonefølget er herlig uforutsigbart, krydret med jazzakkorder, steppetakter og stev, blant mye annet, upåklagelig framført av et femmanns orkester som aldri lar det instrumentale ta oppmerksomheten bort fra ordene. Et samlet ensemble av sangere, dansere og skuespillere imponerer, men den største overraskelsen er Helga Guren, som opptrer som sirkusprinsesse og gir begrepet «å slå hjul» en ny betydning.
Premiere var 08.10.09.
Oktober 2009: Nordaførr
«Nordaførr» av Jostein Kirkeby-Garstad, Kim Sørensen og Atle Halstensen, basert på Halvdan Sivertsens musikk og tekster, Nordland Teater, Bodø Kulturhus. Med: Henriette Faye-Schøll, Heidi Ruud Ellingsen, Andreas Kolstad m.fl. Regi: Pål Øverland. Musikalsk ledelse: Sissel Brean Hovind.
Havet og kjærligheten. Og så videre.
TERNING: FIRE
Både og
Halvdan Sivertsen-musikalen «Nordaførr» veksler mellom det vakre og det betydningsløse.
MUSIKAL: To temaer står særlig sentralt i «Nordaførr», slik de gjør det i Halvdan Sivertsens store viseproduksjon: Kjærlighet og tilhørighet. Det lengtes ut og det lengtes hjem, men uansett hvor man er, kan man kjenne seg hjemme når man er sammen med det mennesket man deler livet med. Sterkest er oppsetningen når den holder seg til disse temaene, svakest er den når den tar omveier og går inn i digresjoner. Det gjør den litt for ofte. Noen av avsporingene er sjarmerende og fulle av humør (som «Sverre nord i været» og cupfinaletilbakeblikket i -93), andre virker unødvendige, muligens motivert av å få med sanger forfatterne har et særlig forhold til, mer enn av at de skal passe inn i handlingen («Vi vil leve lenge, vi», «Pus har løpetid»).
Men der Halvdan Sivertsen oftest skriver om den trygge kjærligheten, den sikre, velutprøvde parkjærligheten som allerede har fått vise at den tåler vær og vind og hverdager, biter «Nordaførr»-kjærligheten mer fra seg. Rettnok er settingen en bryllupsfeiring, men vi får likevel konstante påminnelser om det ustabile i kjærligheten, om valgene som må tas på nytt og om de gangene det ikke varer. Aller best gjøres dette i symboltunge «Aldri så nær som da, så nær som nu» (med Andreas Kolstad og Maria Bock som de mest sentrale aktørene), mens den i andre scener (som for eksempel far-datterkrangelen mellom Gudmund Gulljord og Heidi Ruud Ellingsen og flere av parscenene mellom brudeparet Gulljord og Nina Bendiksen) sliter med å komme under og forbi klisjeene.
De åtte i ensemblet har alle omtrent like store roller. Tre av dem skiller seg likevel ut: Heidi Ruud Ellingsen og Henriette Faye-Schjøll framstår både som dyktigere dansere og mer kompetente sangere enn sine medspillere, mens Nordland Teater-veteranen Andreas Kolstad med små grep og nøktern mimikk får vise at han behersker skuespillerfaget.
Premiere var i Bodø Kulturhus 04.10.09.
Havet og kjærligheten. Og så videre.
TERNING: FIRE
Både og
Halvdan Sivertsen-musikalen «Nordaførr» veksler mellom det vakre og det betydningsløse.
MUSIKAL: To temaer står særlig sentralt i «Nordaførr», slik de gjør det i Halvdan Sivertsens store viseproduksjon: Kjærlighet og tilhørighet. Det lengtes ut og det lengtes hjem, men uansett hvor man er, kan man kjenne seg hjemme når man er sammen med det mennesket man deler livet med. Sterkest er oppsetningen når den holder seg til disse temaene, svakest er den når den tar omveier og går inn i digresjoner. Det gjør den litt for ofte. Noen av avsporingene er sjarmerende og fulle av humør (som «Sverre nord i været» og cupfinaletilbakeblikket i -93), andre virker unødvendige, muligens motivert av å få med sanger forfatterne har et særlig forhold til, mer enn av at de skal passe inn i handlingen («Vi vil leve lenge, vi», «Pus har løpetid»).
Men der Halvdan Sivertsen oftest skriver om den trygge kjærligheten, den sikre, velutprøvde parkjærligheten som allerede har fått vise at den tåler vær og vind og hverdager, biter «Nordaførr»-kjærligheten mer fra seg. Rettnok er settingen en bryllupsfeiring, men vi får likevel konstante påminnelser om det ustabile i kjærligheten, om valgene som må tas på nytt og om de gangene det ikke varer. Aller best gjøres dette i symboltunge «Aldri så nær som da, så nær som nu» (med Andreas Kolstad og Maria Bock som de mest sentrale aktørene), mens den i andre scener (som for eksempel far-datterkrangelen mellom Gudmund Gulljord og Heidi Ruud Ellingsen og flere av parscenene mellom brudeparet Gulljord og Nina Bendiksen) sliter med å komme under og forbi klisjeene.
De åtte i ensemblet har alle omtrent like store roller. Tre av dem skiller seg likevel ut: Heidi Ruud Ellingsen og Henriette Faye-Schjøll framstår både som dyktigere dansere og mer kompetente sangere enn sine medspillere, mens Nordland Teater-veteranen Andreas Kolstad med små grep og nøktern mimikk får vise at han behersker skuespillerfaget.
Premiere var i Bodø Kulturhus 04.10.09.
Subscribe to:
Posts (Atom)
