Februar 2018: Gråtende hender

«Gråtende hender». Teater Manu. Av: Bentein Baardson. Med: Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Kjersti Fjeldstad. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Kompakt kunnskapskanal

TERNING: FIRE

Grusomhetens historietime

Faktatett læring med oversikt over, og detaljkunnskap om, nazistenes folkemord.

TEATER: De skulle utslettes. Døve mennesker oppfylte ikke nazistenes lytefrie menneskeideal. «Gråtende hender» tar for seg utviklingen fra tidlig 1930-tall fram mot dødsleirenes systematiske folkemord, inntil andre verdenskrigs ende.

Overblikket

Inngangen er altså forfølgelsen av døve, en gruppe som ofte glemmes når en snakker om nazistenes masseutryddelser, men tegnspråkteatret Teater Manus «Gråtende hender» begrenser seg ikke til denne. Forestillingen tar for seg den fulle bredden i utslettelsen.

«Gråtende hender» formidles gjennom to enkeltpersoner: Hans (Ronny Patrick Jacobsen) og Gjertrud (Ipek D. Mehlum). Begge er fiksjonsfigurer, satt sammen av faktainformasjon om en rekke ulike mennesker. Enkeltopplysningene kan spores til reelle skjebner. Informasjon er hentet blant annet i intervjuer gjort med overlevende. Men vekten ligger ikke på enkeltskjebnene. Poenget er overblikk. Enkeltpersonene er helst å betrakte som pedagogiske verktøy for å lette inntaket av informasjon. De fungerer som knaggrekker for tidslinjer. Hans og Gjertrud representerer ulike former for ideologisk blindhet og ulike former for egeninteresse, og de blir både til ofre og til overlevere gjennom ulikt sammensatte årsaker. Begges livsfortellinger er gitt fargeleggende detaljer som sier sitt om hverdagsliv og om økende dehumanisering i mellomkrigs- og krigstidens Tyskland. Tråder til forskningsmiljøer og ideologier utenfor Tyskland er også inkludert.

Tidsmessig tone

Den språklige tonen som er valgt for «Gråtende hender» er for det aller meste formell, nøkternt faktaformidlende, med ordvalg som kan oppleves som tidsmessig naturlige for 1930- og 1940-tallet. Språkbruken er også en påminnelse om måten umenneskeligheter kan dekkes over av byråkratiske formuleringer. Dette gjør at de stilbrudd som er lagt inn - noen emosjonelt ladede, filosofiske betraktninger, noen billedlige metaforer, ett «gjøre Tyskland stort igjen» - skiller seg ut, en dels forstyrrende, men samtidig konsentrasjonsskjerpende effekt. Faktamengden er massiv, men gjennom tydeligheten om de lange linjene, er «Gråtende hender» også oversiktlig.

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstads dype, rike stemme gjengir tekst som om hun simultanoversetter tegnspråket, i en utforskende, sjokkert tone som matches av uttrykkene i tegnspråkforteller Eitan Zuckermanns alvorlig insisterende ansikt. Tegnspråkskuespillerne Mehlum og Jacobsen bruker sine ansikter og kropper med større livlighet: De representerer menneskeskjebnene, ikke bare til de to eksempelpersonene, men også til de mange andre, slik også enkle stoler, tomme bortsett fra at de er behengt med nazi-uniformer og fangedrakter, blir til påminnelser om alle menneskene vi ikke rekker å se. Fotografiske montasjer og tillagt lyd (fra nazimarsjer, Hitler-taler, motorer, bomberegn) bygger ut den dokumentariske verdien og forsterker preget av undervisning. Simon Valentine er kreditert for videodesign, Ingeborg Kvamme for scenografi og kostymer.

Premieren var i Kilden, Kristiansand 1. februar 2018.