Februar 2018: Kristin Lavransdatter

«Kristin Lavransdatter». Den Nationale Scene. Av: Svein Sturla Hungnes (tekst), Brit Bildøen (sangtekster) og Julian Berntzen (musikk) etter Sigrid Undset. Med: Herborg Kråkevik, Hans Marius Hoff Mittet, Nina Hammarklev, Tomine Mikkeline Eide, Bjørn Willberg Andersen, Irene Waage, Susann Bugge Kambestad, Sindre Postholm, Frode Bjorøy, Sigmund Njøs Hovind, Benedikte Sørbye, Ragnhild Gudbrandsen, Gerald Pettersen, Kristoffer Sagmo Aalberg, Sverre Breivik, Kjersti Elvik, Aksel Mørk, Håkon Moe, Katrine Lunde Mackenzie, Kristian Berg Jåtten, Sverre Røssummoen, Jon Ketil Johnsen, Hilde Trætteberg Serkland, dansere, musikere og barneskuespillere. Regi: Svein Sturla Hungnes.

KOMMENTAR: Under vekten av korset.

TERNING: FIRE

Mye å bære

Ambisjoner og dimensjoner er store. Kanskje for store.

MUSIKAL: Hun vil være tro, Kristin Lavransdatter. Tro mot sin tro. Tro mot sin kjærlighet. Tro mot seg selv. Disse kravene stemmer ikke alltid overens, og de samme kreftene som hun finner styrke i - troen, selvet, kjærligheten - blir også de krefter som kuer henne. Skyldfølelsen er en hun kjenner godt.

Herborg Kråkevik, som spiller den voksne Kristin (Tomine Eide har rollen som den purunge), gir inderlig innlevelse til rollen, et oppslukt alvor som viser at dette er en kvinne som er konstant bevisst sine livsvalg. Kristin er viljesterk og ønsker å kunne stille like store krav til sin mann som til seg selv. Men Erlend, spilt av Hans Marius Hoff Mittet, er ikke en mann som godtar å bli satt på plass av sin kvinne, heller ikke når han vet at han har sviktet henne. Ekteskapet mellom de to er stormfylt. De elsker og krangler, splittes og forsones, de bebreider seg selv og hverandre, og de plages begge av styrken i sine følelser.

Storverk

Sigrid Undsets romantrilogi var en hovedårsak til at hun ble tildelt Nobels litteraturpris. Også teaterversjonen er et storverk, kanskje for stort - i ambisjoner og i dimensjoner - for sitt eget beste. Med unntak av åpningsscenen, som er et forvarsel om død og skyldfølelse, er scenene kronologisk plassert, og til tross for forklaringer om følelser og dilemmaer gjennom sang og replikker, er første akt så handlingsmettet at den etterlater et inntrykk av handlingsreferat, en oppsummering av viktige episoder i Kristin og Erlends liv. Simpelthen fordi de betydningsfulle hendelsene i Kristins ungdom er så mange, blir dramaturgien episodisk, og hver hendelse mister kraft hver for seg. Den som har et sterkt forhold til romanverket, kan ane dybden i hver sekvens. Andre vil nok finne at enkeltepisodene blir knappe i innhold og gjenfortellende i form.

Etter pause skifter balansepunktet noe, og sjelegranskingen blir viktigere. Nå kjenner vi bakgrunnen for samlivet mellom Kristin og Erlend, nå skal vi se hvordan denne bakgrunnen påvirker dem, hver for seg og i forholdet dem imellom. Hungnes gjør nå tidssprang over mange år. Men også i denne akten er der mer enn mange nok skjebnesvangre hendelser som skal inn.

Nå og da

Med «Kristin Lavransdatter» har Julian Berntzen har skapt en musikalkomposisjon som kler materialet, og som samtidig oppleves som et musikalsk selvstendig verk: På en og samme tid er den tidløs og med forbindelser til middelalderen. Menneskestemmen er et hovedinstrument. Korpassasjer, som kan minne om kloster- eller kirkesang, selv når de følges av instrumentalakkompagnement, er der mange av. Her er også elementer av ballader og av folkemusikk. Instrumentene tilhører dels vår tid og dels Kristins 1300-tall. Den plass fløyter og strenger har i arrangementene, og de rytmer som lyder fra slaginstrumentene, trekker trådene til sistnevnte.

Koreografien, av André Danielsen, har den samme dobbeltheten: Fortidsspor (som i bruken av ringdans) møter et nåtidig uttrykk (som når dans brukes til å formidle følelser). Christina Loverys kostymedesign er stilisert renlinjet.

Premieren var på DNS 10. februar 2018.