Februar 2018: Antigone

«Antigone». Det Norske Teatret. Av Sofokles, gjendiktet av Halldis Moren Vesaas. Med: Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Christian Ruud Kallum, Kyrre Hellum, Nina Woxholtt og Elisabeth Nesset (slagverk). Regi: Johannes Holmen Dahl.

KOMMENTAR: Fortettet alvor.

TERNING: FEM

Ordet fanger

I form og i handling går Det Norske Teatrets «Antigone» inn til det grunnleggende.

TEATER: Konflikten står mellom selvoppholdelse og prinsipp. Plikt står mot annen plikt, lojalitet mot annen lojalitet. Hva er rett, og hva er urett? Hva er viktig nok til å dø for? Antigone (Sara Khorami) tror hun har svarene. Kreon (Jon Bleiklie Devik) frykter at han ikke har det. På grunn av denne frykten blir han uforsonlig.

Usikker autoritet

Kreon er kongen som ikke trodde at han skulle bli konge. Han er usikker på sin autoritet og fast bestemt på ikke å vise denne usikkerheten. Hans ord må være lov. Devik portretterer herskerens angst for sin egen utilstrekkelighet. I sin tvil nekter han seg å vise tvil. I sin søken etter storhet blir han smålig.

Antigone er Kreons niese, og hans sønns forlovede. Hun er datter (og søster) av den døde Oidipus og søster av de døde brødrene Eteokles og Polyneikes. De to drepte hverandre i kamp om makten. Eteokles fikk en ærefull begravelse, men Polyneikes, har Kreon bestemt, skal ikke hedres. Hans lik skal råtne og bli spist som åtsel. Dette kan ikke den besluttsomme Antigone godta. Hun begraver sin bror, og hun konfronterer Kreon med det hun har gjort.

Sara Khorami spiller Antigone med naturlig autoritet, lidenskapelig direkthet og overbevisning. Antigone er trygg på sin egen integritet, og stoler på sine egne vurderinger av rett og urett. Hun er kompromissløs. Hun er konsekvent. Hun er ikke uredd, men hun har mot til å trosse sin redsel.

Minimalistisk uttrykk

På Det Norske Teatrets hovedscene formidles «Antigone» i et rent og minimalistisk uttrykk. Ord er handling og opptreden er essens av handling. I form og i innhold går forestillingen inn til det grunnleggende, en fortettet, konsentrert kjerne. Skuespillerne framfører det meste av teksten med ansiktene vendt mot tilskuerne, både gjenfortellende tekst og dialogtekst. Slik synliggjøres hver minste lille nyanse i kroppsspråk og stemmebruk. Alt blir forstørret, alt gis vekt. Hver gang det gjøres unntak fra denne frontale framføringen, og skuespillerne møter hverandres blikk, understrekes disse konfrontasjonenes sinnsbevegelse.

Bakerst på scenen sitter Elisabeth Nesset ved sitt slagverk. Hennes trommespill er forestillingens puls, underbevissthet gjort bevisst. Slagverket skynder på de tankene og de følelsene som ligger under og mellom ordene, tidvis parallelt med, tidvis separat fra ordenes egen rytme. Talen lar seg ikke skynde på, den framføres i sin stødige takt, med kontant diksjon, men både i de passasjene der Halldis Moren Vesaas valgte versemål og i de passasjene der hun valgte prosa, fyller trommingen ut tomrommene mellom ord og scener.

Mesteparten av tiden er rommet (scenografi: Nia Damerell, lysdesign: Norunn Standal) mørklagt. Ofte er det også tåkelagt, røyklagt. Mot slutten, i etterpåklokskapens granskning, lysner det. I tverrbjelker hengende fra taket (de senkes i deler av framføringen) er rekker av symbolske kister festet. For øvrig er rommet tomt, bortsett fra menneskene i det. Dette er et rom av intet, et Hades utenfor tiden. En spade og en mikrofon er de eneste rekvisittene. Denne knappheten leder oppmerksomheten til skuespillerne, og oppleves også som en henvisning til den greske teatertradisjonens renhet. Dette er drama uten distraksjon. Uten kamuflasje. Det er grunnleggende, ånd, ikke materie. Både makt og maktesløshet ligger i menneskekroppen og i menneskenes ord.

Premieren var på Det Norske Teatret 24. februar 2018.