Februar 2018: Heim

«Heim». Hordaland Teater. Av: Marie Amdam, Marit Eikemo, Frode Grytten, Mari Hesjedal, Ragnar Hovland, Ingrid Jørgensen Dragland, Sigrid Moldestad, Bjørn Sortland og Finn Tokvam. Med: Sigurd Sele, Claus Sellevoll, Sigrid Moldestad, Anne Wiig, Ljudmil Nikolov og Voksne Herrers orkester. Regi: Solrun Toft Iversen.

KOMMENTAR: Generell heimstaddiktning.

TERNING: FIRE

Nostalgiske glimt

Musikalsk minnebok med lydspor fra livet.

TEATER: Ni forfattere. Fem skuespillere. Et band på fire. «Heim» er første del av en ny forestillingsserie fra Hordaland Teater, en krønike over nyere vestlandshistorie. Det lyder som en storsatsning. Hovedinntrykket den første forestillingen etterlater, er likevel at teatret har gjort dette enkelt for seg selv. Korte, skisseaktige episoder, ofte av generell karakter, er satt sammen med velkjente sanger, stort sett amerikanske, uoversatte hitlistelåter fra det aktuelle tiåret.

Noen av sangene er også eldre enn det aktuelle tiåret, og ikke alle er amerikanske, men alle kan sies å tilhøre kategorien «kjent og kjært».

Tid og sted

Årene er 1965 til 1975. Hver scene er tildelt et avklart sted, og et avklart tidspunkt. De vises ikke kronologisk: 4. november 1971 følges av 20. april 1969 følges av 18. desember 1975 følges av 30. mai 1971. Undertegnede klarer ikke å se noe tematisk mønster eller en stemningsutvikling i den rekkefølgen scenene er plassert. «Heim» forflytter seg fritt mellom lett og tungt, mellom dypt og grunt, mellom hverdag og høytid, mellom dagligliv og livsomgripende hendelser, mellom ulike personer i ulike livsfaser, i ulike humør og med ulike forhold til det å høre til. Forestillingen er trivelig, ofte riktig underholdende, med mennesketyper og situasjonsbeskrivelser en kunne ha kjent igjen fra mange hjemsteder. Den gjør seg god nytte av Logen-lokalets to etasjer, med gallerier som særlig egner seg for de scenene som er lagt til nettopp festlokaler og andre samlingssteder.

Mye av det som spilles ut er så allment at det kunne ha funnet sted nær sagt hvor som helst. Tidsriktige kostymer og rekvisittdetaljer til tross kunne noe også ha funnet sted nærmest når som helst. Bare noen få, sjeldne innslag krever at de finner sted nettopp der de skjer, nettopp når de skjer (2 x Mongstad) og to krever at tidspunktet er nettopp det angitte (Imsdalskvinnen og månelandingen).

Hjemme overalt

Hjemme, i «Heim», er et elastisk begrep. Hjemme er Lofthus og Landro, Mongstad og Kleppestø, Etne og Jondal, Ulvik og Odda, Tofterøy og Kvanndal, Bømlo, Bergen og Eikelandsosen. Hjemme er festlokalet, bedehuset, fotballgarderoben, hotellet og bussen. Hjemme er menneskene en ser hver dag, og menneskene en møter igjen etter ikke å ha sett dem på lenge. Hjemme er værmeldingen for fiskebankene på radio. Hjemme er drømmene det aldri ble noe av og drømmene som fortsatt drømmes. Hjemme er allsang på venterommet på fergekaia, og hjemme er lysten til å reise et annet sted. Ingrid Jørgensen Draglands tekst om 19-åringen som fantaserer om å bli flyvertinne (spilt av Anne Wiig) gir en av oppsetningens fineste tidsbilder. Det som var glamour da er ikke glamour nå.

Premieren var på Logen i Bergen (Hordaland Teater) 16. februar 2018.