Februar 2018: Kva nashornet såg

«Kva nashornet såg». Det Norske Teatret. Av: Jens Raschke, oversatt av Carl Morten Amundsen. Med: Paul-Ottar Haga, Charlotte Frogner, Jonas F. Urstad og Ellen Birgitte Winther (i veksling med Unn Vibeke Hol). Regi: Ivar Tindberg.

KOMMENTAR: Menneskelige dyr, umenneskelige mennesker.

TERNING: FIRE.

Starten på en samtale

Hvordan snakke med barn om folkemord? En kan begynne med en tur i teatret.

TEATER: En bjørn blir fanget og ført til en dyrehage. På den andre siden av gjerdet skjer fæle forbrytelser. Det er fanger der også. De er så tynne og så skitne at bjørnen først ikke forstår at de er mennesker.

Dyreøyne

«Kva nashornet såg» er en fabel om andre verdenskrigs konsentrasjonsleirer, med utgangspunkt i leiren Buchenwald, og den dyrehage som lå ved gjerdet av den. Denne dyrehagen er reell, den var der for å glede fangevokternes familier. Teaterstykket ser på det som skjedde i leiren fra dyrenes ståsted. Noe av det de ser forstår de. Noe forstår de ikke, og noe vil de helst slippe å forstå. «Det angår ikkje oss», sies det. Som i fabler flest oppfører dyrene seg som mennesker. De har savn og drømmer, de diskuterer og de legger planer. De er et samfunn, og de opptrer som ett, med ulike synspunkter på og ulike forståelser av det som skjer nær dem. Dels er de enige, dels ikke.

Her er også mennesker, og noen av disse menneskene oppfører seg umenneskelig mot resten. De er fangevoktere. Dyrene kaller dem «dei påstøvla», fordi de har blankpussede støvler. Fangene blir kalt «dei påstripte», fordi de har stripete drakter. Språklig varierer «Kva nashornet såg» mellom jålete voksenord (eksempel: «spisskompetanse») og enklere, mer direkte formuleringer.

Spill og fortelling

Skuespillerne er kledd i grå arbeidsdresser, og spiller mange forskjellige dyr hver, med forskjellig tilbehør (luer, vesker, hansker) og forskjellige dialekter (pluss fransk aksent) for forskjellige roller. Paul-Ottar Haga kler på seg skinnlue, og putter en gul bamse i lomma, og da er han bjørnen. Av og til tar han bamsen ut av lomma, og da er den bjørnen. I «Kva nashornet såg» brukes en effektiv blanding av historiefortelling og skuespill. Dyrenes hverdagsliv spilles ut, men de verste hendelsene blir beskrevet, heller enn spilt. Det totale omfanget av utslettelsen blir heller ikke beskrevet. Dyrene vet at skrekkelige redsler skjer. De ser brutalitet, og skuespillerne beskriver: Mennesker som blir drept, en skorstein som spyr ut stinkende røyk og aske. Men det fulle alvoret kjenner dyrene ikke, og dermed blir det heller ikke forklart i forestillingen. Dette betyr ikke at «Kva nashornet såg» bagatelliserer, men at den lar denne kunnskapen vente til samtalen etterpå.

Fra elleve år

«Kva nashornet såg» er ment for barnepublikum, og Det Norske Teatret har satt veiledende nedre aldersgrense til elleve år. Det er en teaterforestilling barn og voksne bør se sammen, med en eller kanskje helst flere fellessamtaler i etterkant. Forestillingen kan gi stikkord for flere tema. Viktigst er folkemord, og å være vitne til grusomheter. Jens Raschke har dessuten tatt inn religiøs trøst i sin tekst, et forsonende håp om at en etter døden skal møte igjen dem en i livet var glad i. Undertegnede opplever dette siste som unødig idylliserende, og dermed forstyrrende i sammenhengen. Noen vil nok være uenige, og se det som en velkommen støtpute.

Premieren var på Det Norske Teatret 15. februar 2018.