November 2015: Kven er redd?

«Kven er redd?». Det Norske Teatret. Av: Carl Frode Tiller (tekst) og Lars Horntvedt (musikk). Med: Frode Winther, Ulrikke Hansen Døvigen, Axel Gehrken Bøyum, Sara Khorami, Svein Roger Karlsen, Svein Tindberg, Trini Lund, Kadir Talabani. Regi: Lasse Kolsrud.

Velutprøvd om hverdagens klaustrofobiske sider.

TERNING: FIRE

Kjent og forkjært

«Kven er redd?» er i overkant gjenkjennelig, men likevel interessant.

TEATER: Carl Frode Tiller benytter seg av svært mange svært velkjente standardfortellinger i «Kven er redd?». I forholdet mellom mann og kone. I forholdet mellom mann og alkohol. I forholdet mellom mann og jobb. I forholdet mellom generasjoner: Et ektepar i midten av førtiårene og deres tenåringsbarn, samt deres respektive foreldre/svigerforeldre/besteforeldre rundt pensjonsalder.

Later som

Hovedpersonen Bjørn (Frode Winther) er skuespiller, middels vellykket eller knapt nok det. Han har nå fått sitt livs største rolle, rollen som George i «Hvem er redd for Virginia Woolf?», en alkoholisert kranglefant i et maktspill av et ekteskap. Også George er i sin karriere middels vellykket eller knapt nok det. Møtepunktene mellom Bjørn-rollen og George-rollen er flere, men noen av dem er ikke reelle - Bjørn later som, overfor teaterpublikum og sin familie, i en slags kombinert utforskning av rollen han skal spille og uttesting av den rolle han har fått tildelt i sin familie.

Eller later han egentlig som? Tiller, Kolsrud og Winther lar oss tvile. Hvor dypt Bjørns midtlivskrise, hans ekteskapsproblemer og hans (ekte eller poserte?) alkoholproblem går blir ikke fullt ut definert, fordi Bjørn viser seg å være en upålitelig forteller. Dermed kan vi ikke vite sikkert hva som er spill og hva som er dobbeltspill. Det er en styrke: Det tillater tilskueren å fortsette å undre seg også etter at forestillingen er over. Men også i denne hva-er-sant-hva-er-posert-sammenstillingen finnes en hel del narrative klisjeer, myter om kunstnerrolle, skuespillerens arbeidsprosess og skuespillerens forhold til seg selv. Selvanalysen er uttalt, i minimonologer rettet mot publikum, et virkemiddel som fører teaterteksten nærmere romanformen.

Utprøving

Klisjeene stopper ikke i Bjørns forhold til Bjørn. Klisjétettheten er høy også i skildringen av resten av familiemedlemmene, og i forholdene mellom dem. Replikker, diskusjoner og dilemmaer følger mønstre vi ofte før har sett, i teater, film, TV, bøker, egne og andres liv. Det gir en viss troverdighet. Klisjeer er nå en gang blitt klisjeer fordi de beskriver noe allment. Men det gjør også både personer og konflikter mer forutsigbare enn godt er. Noen ganger kan en få lyst til å protestere, «nei, ikke dette også».

Og likevel er der en spenning her, i tekst og i teaterforestilling. I bruddflata mellom det forventet tilgjorte og det universelt menneskelige finnes en søkende utprøving det er lett å tro på og sympatisere med. Bak den noe lettvinte selvpsykologiseringen skimtes et ønske om å være, lære og forstå. Dette er rollefiguren Bjørns ønske, men det er også teaterstykket «Kven er redd?»s ønske.

Underholdende er det ofte også. Ensemblet framfører sine roller med temperament og energi. Situasjoner eskalerer raskt og til tider eksplosivt.

Premieren var på Det Norske Teatret 13. november 2015.