«Farvel til Eddy Bellegueule».
Utestedet Jaeger, Oslo. Av Édouard Louis, dramatisert av Kjersti
Horn. Med: Emil Johnsen. Regi: Kjersti Horn.
Erindringer fra en brutal barndom.
TERNING: FEM
Et preg av ekthet
Som teater har «Farvel til Eddy Bellegueule»
en spontan umiddelbarhet som får det til å virke ektefølt.
TEATER: I hele sin karriere som regissør har
Kjersti Horn vært opptatt av utenforskapet. Følelsen av og realitetene i
å være annerledes enn andre, å stille seg og å bli stilt
utenfor. «Farvel til Eddy Bellegueule» passer inn i dette. Den sterkt
selvbiografiske romanen av Édouard Louis, selv født som Eddy Bellegueule,
beskriver en vanskelig barndoms- og ungdomstid som homofilt mobbeoffer.
Eddy er
en spinkel, astmatisk gutt med et kroppsspråk han beskriver som «feminine
tilbøyeligheter», født inn i en fattig landsby av arbeidsfolk, arbeidsløse og
uføre.
Minner
Forestillingen har preg av minnekarusell, en
løselig tankestrøm der fortellinger og refleksjoner fra tiden i landsbyen samles
i en tilsynelatende uplanlagt, uprioritert struktur. Uttrykket er upolert, med en
tilsiktet rufsete umiddelbarhet, som om dette var en spontan beretning, ivrig
og inderlig.
Som i boka blander språket stilnivåer, dels
tilhørende Eddy da, direkte, enkelt, noen ganger vulgært, noen ganger barnlig, og
Édouard nå, mer sofistikert i ordforråd og karakteristikker. Horn & co har
redigert teksten noe ned og byttet om på noen av sekvensene, og lar også
innledningsscenen framføres på hverdagsenkelt engelsk, med snev av fransk
aksent. I denne scenen framstår Emil Johnsen som kabaretartist, med drink i
hånda og moro-diadem på hodet, og med en tone av spøk og latter i stemme og
kroppsspråk. Det går ikke lang tid før alvoret bryter igjennom og han bytter
over til norsk språk.
Nærvær
Emil Johnsen framfører monologen med et sterkt
nærvær, et engasjement, en følsomhet og en motstandskraft som virker innlevd. Han
viser sikker sans for personlige særtrekk, fysiske gester og vaner. Som Eddy
hermer han menneskene i miljøet rundt Eddy, uten noen gang å gå ut av rollen
som Eddy. Han lar stemme brumle barskt og sprekke sårt. Han lar øyne og nese
gråte seg rødflammet. Av og til, når teksten er på sitt vondeste, mest
smertefulle eller skamfulle, lar han Eddy le, en pinlig berørt, nervøs latter,
en latter som både vitner om selvfølgeligheten i ydmykelsene, og absurditeten i
dem.
«Farvel til Eddy Bellegueule» er, i bok- og
monologform, preget av å være fortalt etterpå, med hukommelsesavstandens blikk
og tone. Det er en overlevers historie, full av nedverdigelser, en der
simpelthen det å være i live og i stand til å fortelle er en seier. En enda
større seier: Vissheten om å være kommet videre, sannheten i at livet er bedre
nå.
Premieren var på utestedet Jaeger 21. november 2015.
No comments:
Post a Comment