Mars 2017: Jeppe på Bjerget

«Jeppe på Bjerget». Den Nationale Scene. Av: Ludvig Holberg. Med: Eirik del Barco Soleglad, Reny Gaassand Folgerø, Jon Ketil Johnsen, Wenche Kvamme, Tormod Løvold, Ameli Isungset Agbota, Sverre Breivik og Arne Toivo Fjose Sandberg (musiker). Regi: Frede Gulbrandsen.

KOMMENTAR: Minneverdig rangel.

TERNING: FEM

Ånd i flaska

 

Eirik del Barco Soleglad er overbevisende som Jeppe.

TEATER: Vi vet hvorfor Jeppe drikker, og vi vet hva drikkingen gjør med Jeppe. Så hvorfor skal vi se «Jeppe på Bjerget» enda en gang? På Den Nationale Scene er svaret både enkelt og dobbelt: Fordi det fremdeles kan gjøres morsomt, og fordi det fremdeles kan gjøre vondt.

Kreativ appetitt

Når Frede Gulbrandsen regisserer Holberg-klassikeren - med tilstrekkelige kreative avvik til at dramatikerens portrett underveis bryter inn og protesterer - er det med en leken humor som ikke benekter ubehaget i stykket, selv ikke i de villeste, mest burleske og mest overdådig utmalende delene. Dem er det mange av. Det er med visshet om hvor umoderne og hvor utdatert Holbergs form og Holbergs vitser kan oppleves i dag, og samtidig med forståelse for at hans menneskekunnskap fortsatt kan ha sitt å si oss. Med det blir dette en tolkning som med stor appetitt forsyner seg av effekter, og med musikalske innslag, fra høyst ulike tidsperioder, mens den påpeker sine egne anakronismer, men samtidig er den en oppsetning der formleken ikke stiller seg i veien for fortellingen. Det parodiske framstår som selvfølgelig. Sparker-i-alle-retninger-moralismen er ennå tydelig, men moroa ligger i så tykke lag at den ikke er plagsom. To timer og ti minutter (med pause) oppleves som effektivt fortalt teater uten dødtid.

Et godt valg

Eirik del Barco Soleglad er et godt valg til rollen som Jeppe. Med sprelske fysiske sprell og megetsigende ansikts- og stemmebruk er hans stadig ydmykede drukkenbolt en stilisert, men likevel nyansert komediefigur, latterlig på godt og vondt. Han rommer bajaseriet og undringen, desperasjonen og resignasjonen. Han er ynkelig, og han er ressurssterk. Soleglad spiller overbevisende overdrevet full, i raskt eskalerende rus med mange talende detaljer, på en og samme tid uendelig latterlig og forferdelig trist. Han lar den sjarmerende slabbedasken få lov til å bli usjarmerende heslig, og han lar den heslige bølla bli menneskelig interessant, innimellom til og med sympatisk. At Jeppe tåler makten like dårlig som han tåler flaska, blir ekstra pinlig understreket gjennom involvering av publikum. At han blir nådeløst brukt av omgivelsene og at han ikke eier frirom utover alkoholen gjøres like klart, både gjennom samspillet mellom Soleglad og hans medspillere, i og utenfor baronesse Wenche Kvammes hoff, og gjennom de Jeppe-monologer som er beholdt i teksten.

Premieren var 23. mars 2017, på Den Nationale Scene.

Mars 2017: Sånne som oss

«Sånne som oss». Haugesund Teater. Av: Leiv Arne Kjøllmoen og Henriette Vedel. Med: Nina Sele, Janna Kari Kvinnesland, Håkon Karoliussen, Ellen Andreassen, Kai Kenneth Hanson og Torbjørn Økland (musiker). Regi: Leiv Arne Kjøllmoen.

KOMMENTAR: Fantasilek med overskudd.

TERNING: FEM.

 

Nabolag i lag på lag

Muntert, sært og menneskelig skildres naboskapets gleder og sorger.

TEATER: Det handler om nabolag og om naboer, i stort og i smått og på godt og vondt: Om trygghet og tillit, om tilhørighet og fellesskap, om nykker og mistenksomhet, om overvåkning og fiendtlighet, om framvekst av konflikt og om framvekst av vennlighet. «Sånne som oss» er en idérik, friskt fabulerende, sprudlende anekdotisk forundringspakke, med sammensatte scener fra så vel gjenkjennelig som absurd samspill mellom naboer.

Stadige vrier

Episodene er fantasifullt utformet, i en dramaturgi som skifter mellom uttalt komikk og antydet alvor med ujevne, og dermed uforutsigbare, mellomrom. Vedel og Kjøllmoens påfunn er ofte rare og bisarre, noen ganger til og med groteske, men det som gjør «Sånne som oss» til slik en oppløftende overskuddspreget opplevelse, er de stadig overraskende omdreiningene underveis. Stemningene skifter mellom varm, nær og gjerne litt pussig vinklet karakterhumor til mer urovekkende oppvisninger av slikt som kan gå galt når mennesker lever tett på hverandre (tenk holdning «naboskap hadde vært fint, om det ikke var for den fordømte naboen»). Alltid er en eller flere vrier på det ventede, eller vanlige, lagt inn. En demoniseringssekvens der en av nabolagets kontinuerlig smilende kvinner legger ut om en udefinert menneskegruppe som «mordersnegler» er direkte uhyggelig, ikke minst fordi den spilles med den samme muntre letthet som de gjennomført komiske delene. Den blir ikke mindre uhyggelig av at den løper ut i komikk.

Ensemblespill

Tittelen til tross: «Sånne som oss» er ikke teater av det slag som deler inn i «oss og dem», og skikkelsene inviterer heller ikke til identifikasjon. De er stiliserte særinger, med kroppsspråk like poengtert som i stumfilmkomikk, i lystig opprør mot det virkelighetsnære. Skuespillerne - Nina Sele, Janna Kari Kvinnesland, Håkon Karoliussen, Ellen Andreassen, Kai Kenneth Hanson - opptrer som likestilt ensemble. De er alle hvitsminket, på den lett klattete klovnemåten, ikke den selvutslettende pantomimemåten, de har polyesterparykker i identisk gulfarge, og alle er hvitkledde. Innimellom bruker de klovneneser også. Bare musiker Torbjørn Økland skiller seg ut, i gorilladrakt. Han er ikke en del av naboskapet, annet enn som lydfølge og bakgrunnsfigur, behandlet med samme selvfølgelighet som de todimensjonale bygningsomrissene kledd i kunstgress, og gorillautformingen framstår som en av de minst forankrede forunderlighetene i forestillingen. Musikken har noe av stumfilmkomikkens kvikke letthet i seg, den også.

Premieren var 16. mars på Haugesund Teater.

Mars 2017: Edda

«Edda». Det Norske Teatret i samarbeid med Aarhus Teater. Konsept av Robert Wilson, basert på «Den gamle Edda» i gjendiktning av Jon Fosse, musikk av CocoRosie og Arvo Pärt. Med: Henrik Rafaelsen, Frode Winther, Gjertrud Jynge, Eivin Nilsen Salthe, Marianne Krogh, Paul-Ottar Haga, Renate Reinsve, Ola G. Furuseth, Joachim Rafaelsen, Tiril Heide-Steen, Jon Bleiklie Devik, Unn Vibeke Hol, Sigve Bøe. Regi: Robert Wilson.

KOMMENTAR: Mytologisk megalomani.

TERNING: FEM

Saganatt i storskala

Endetiden er nær, og den er storslagen.

TEATER: Der er dimensjoner over Robert Wilsons norrøne eventyrfortelling. Hans «Edda», unektelig, utvilsomt hans, bringer ytterlighetene nær hverandre. Det er opprinnelse og det er endetid. Det er flate og det er dybde. Det er flyt og det er brudd. Det er høytid og det er høylytt, det er stillferdig og det er ustabilt. Det er langtrukkent og det er konsentrert.

Det er storslagent grandiost. Samtidig er det smålig hat og usikre stolthetsmarkeringer som sprer skadene. Mens saganatten senker seg, og løfter seg, senker seg og løfter seg igjen, lever gudene sine menneskelig nykkete liv.

Å forstå historien

For oppsetningen har Jon Fosse gjendiktet «Den eldre Edda» som teaterdialog, bygget rundt en idé om å la Odin (spilt av Henrik Rafaelsen, simultant ung og utgammel) forsøke å forstå åsenes historie. Wilson og kompani har beholdt ideen - den fortolkende volven, spilt av Gjertrud Jynge, er en hovedrolle, «hugsar du, Odin» en gjentatt og toneangivende replikk - men har samtidig erstattet deler av Fosses tekst med mindre spesifikke engelskspråklige sangtekster av indiepopsøstrene i CocoRosie, som har skrevet musikk spesielt for oppsetningen. (Wilson bruker også meditativt stemningsskapende instrumentalpartier av Arvo Pärt, enda en utvidende motsats.) Sangtekstlinjer som «who's your daddy now?» og «fire, fire, fire, I'm on fire» legger inn fniseinviterende kontraster til alt det skjebnetunge, alt det verdensomspennende mytologisk megalomane. Deler av teksten er også uuttalt, den framgår visuelt, i bevegelige tablåer.

Uttrykket krever, og får, fysisk presisjon fra skuespillerne. Bevegelsene er detaljerte, ofte langsomme, samtidig som rolleutformingen er grovkornet typete.

Norrønt?

Også rammen rundt skuespillerne, skiftende scenografiske bilder, ofte med mekaniske, mobile elementer, spesialeffekter egnet for å gi den voksne tilskueren barnets nysgjerrighet tilbake, har både grovt generaliserende og nyansert spesifiserende trekk. Det framstår som universelt, og det framstår norrønt. Lyset, i Wilsons typiske kalde, klare farger, gråtoner, blåtoner, grønntoner, hvitt, gir i sammenhengen assosiasjoner til vinterlig polarlys. Selv oransjefargene er kalde. Fimbulvinterens isfjell trekker tanker til operabygget i Bjørvika.

Åsenes historie passerer altså i revy, i rask, men også dvelende ferd mot ragnarok. Det hjerteskjærende tragiske høydepunktet: Balders død, retrospektivt gjenfortalt, med mangfoldige lag med understrekninger av at dette kommer ingen, særlig ikke mor Frigg (Marianne Krogh) noen gang over. De komiske høydepunktene: Tors breiale tabber og selvhevdende styrkedemonstrasjoner. Frode Winther spiller tordenguden i svartskinnglatt actiondukkeantrekk, og med to stemmer. Den ene er grovt knurrende maskulin. Den andre er pipende barnlig, kastratsangersk eller kvinne-på-randen-av-hysteri-tynn - i lattervekkende motsetning til hans fysiske framtoning: Brede skuldre, muskuløs brystkasse, sterke lår og armer og utstikkende susp. Som resten av kollegiet opptrer skuespilleren med et nærvær som gir tegneseriefiguren oppslukende kvaliteter.

PS: Det blir lesninger av Jon Fosses «Edda»-gjendiktning på Det Norske Teatret i april.

Premieren var 4. mars 2017 på Det Norske Teatret.