Oktober 2014: Brørne Løvehjarte

«Brørne Løvehjarte». Det Norske Teatret. Av: Svein Sturla Hungnes etter Astrid Lindgren, med musikk av Eirik Myhr. Med: Emil Johnsen, Oddgeir Thune, Jon Bleiklie Devik m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Nøktern eventyrfortelling.

Renskåret alvor

«Brørne Løvehjarte» tar alvor på alvor, i en ren, klar og usentimental forestilling.

TEATER: Størst av alt er brødrekjærligheten. Mellom Kavring - eller Karl - og Jonatan er den sterk nok til å bryte gjennom liv og død. Emil Johnsen og Oddgeir Thune spiller brødrene med et uanstrengt fellesskap, ikke emosjonelt demonstrativt, men med kroppsspråk som oppleves som naturlig for ti og tretten år gamle gutter.

Fortellende

Svein Sturla Hungnes har valgt en framføringsstil fra leirbålene og eventyrenes tid. Den er alvorstungt gjenfortellende. Dette skaper en viss avstand til fortellingen, og det samme gjør grepet med å la en eldre kvinne, i framtoning lik Astrid Lindgren (spilt av Hilde Olausson) ramme inn historien. Men «Brørne Løvehjarte» fornekter ikke det tunge og vanskelige. Forestillingen tør være alvorlig, og den tør konfrontere redsler, jordnært og uten hysteri. Tengils menn (Espen Bråten Kristoffersen, Niklas Gundersen, Marius Næss og flere) er oftere latterlige enn skumle, men oppsetningen undervurderer ikke brødrenes mot, frykt eller farene de møter.

Redd

Oddgeir Thune viser i sitt spill at også Jonatan føler redsel, men at han forsøker å beherske den, for ikke å skremme den mer åpent nervøse lillebroren. I rollen som Kavring bruker Emil Johnsen noe av den samme tonen som i rollen som Christopher i «Det merkelege som hende med hunden den natta», en usentimental, nøktern og lett keitete selvfølgelighet i møtet med brutaliteter rollefiguren ikke helt forstår. Dette passer godt overens med Lindgrens beretning om barns liv og vilkår i et fascistisk samfunn.

Rollefigurene rundt er og blir bifigurer, underordnet brødreforholdet. Men også de synliggjør at mennesker defineres gjennom sine handlinger.

Mørke

Eventyrmagien er sterkest i ridesekvensene, gjennom fantasilandskap av tekstiler. Det er fristende å tro at Even Børsum har sett fotografier eller tegninger fra Lubos Hruzas «Peer Gynt»-scenografi fra 1975, en klassisk oppsetning fra norsk teaterhistorie, en som «Brørne»-regissør Svein Sturla Hungnes spilte i. Da som nå ble skifter i rom og tid innrammet av himlinger av tekstil, formet etter landskapskonturer.

Ola Bråtens lysdesign er også sentral i skapelsen av Nangijala, en verden der mørket, bokstavelig og billedlig talt, spiller en stor rolle.

Premieren var på Det Norske Teatret 3. oktober 2014.

Oktober 2014: Litt av et par

«Litt av et par». Riksteatret/Thalia Teater. Av: Neil Simon, oversatt og bearbeidet av Nils Vogt. Med: Sven Nordin, Nils Vogt, Stein Grønli, Jonas Digerud m.fl. Regi: Kim Haugen.

Motsetninger tiltrekker.

Umak moro

«Litt av et par» byr på gjenkjennelige karikaturer med Sven Nordin og Nils Vogt.

TEATER: «Litt av et par» er typekomedie der komedien ligger i persontegning mer enn i situasjon: Menneskelige konflikter og overdrevne personlighetsforskjeller, vist gjennom absurde hverdagsgjengivelser.

Typevalg

Sven Nordin spiller Oscar, en potetgullspisende slabbedask som deler leilighet med den pedantiske, overspente Felix, spilt av Nils Vogt. Lyder det kjent? Det er fristende å tro at de to er valgt med grunnlag i lignende roller, men Oscar og Felix er ikke Nils og Karl, og det finnes livsfilosofiske grunnmotsetninger i forholdet mellom dem. Oscar er en levemann som helst vil at livet skal være enklere enn han vet det er, Felix er en masekopp som leter etter bekymringer også der de ikke eksisterte fra før. Bofellesskapet mellom dem er av en slik art at selv ikke Oscar kan overse vanskelighetene.

Nils Vogt ser ut til å storkose seg med Felix' nykker og nevroser, i presist komediespill med bevissthet om timing og vekslinger mellom det uuttalte og det erklærte. Han, og regissør Kim Haugen, har hatt mot til å legge inn nødvendige pauser for å la latter og spenninger bygge seg opp. Sven Nordin har i utgangspunktet mer av en straight man-rolle i Oscar, men også han får vise særheter, svakheter og infleksibilitet etter hvert som konfliktnivået - både passiv-aggressivt og aktivt aggressivt - trappes opp. Dynamikken i stykket er mellom disse to, og birollegalleriet har ikke all verdens å spille på: Karslige klisjeer med innslag av tøffelhelteri for Bjørn (Stein Grønli), Magne (Jonas Digerud) og Wilfred (Ingolf Karinen), språkforvirring og señorita-stereotypier for Ynez/Ines (Camilla Frey) og Hoolya/Julia (Veronica Salinas). Skuespillerne gjør alle det beste ut av det de har.

Tilpasninger

Neil Simon har skrevet tre versjoner av skuespillet «The Odd Couple»: Først en med menn i hovedrollene, så en med kvinner, og deretter en ny, gjennomgående revisjon av mannsutgaven. Riksteatret/Thalia Teaters «Litt av et par» bygger på den nyeste og strammeste utgaven av stykket, oversatt til norsk og med relevante norske tilpasninger av Nils Vogt.

Musikkutvalget, gjort av Per Christian Revholt, legger inn hint og henvisninger til den originale Simon-versjonens tidsperiode, 1960-tallet, en tid den ytre intrigen, kjønnsrollene og flere av enkeltsituasjonene hører noe bedre hjemme i enn 2014. Persontypene Oscar og Felix er karikert gjenkjennelige også i dag. Også John-Kristian Alsakers scenografi bygger opp om komikken.

Forestillingen hadde premiere på Riksteatret 2. oktober 2014. Den skal vises på Chat Noir etter endt Norgesturné.

September 2014: Inntrengerne

«Inntrengerne». Teater Innlandet. Av: Mikkel Bugge. Med: Jo Adrian Haavind, Ester Grenersen og Duc Mai-The. Regi: Gard Eidsvold.

Sivile tap til teatervinning.

Viktig virkelighet

Teater Innlandets «Inntrengerne» er vesentlig, virkelighetstro teater om de krigsskader som rammer hjemmefronten.

TEATER: Hun - spilt av Ester Grenersen - er lærer, en kvinne som hater krig og elsker en kriger. Han - spilt av Jo Adrian Haavind - er krigeren. De er begge hovedpersoner, på hver sine måter. Hun har mest tid alene på scenen. Han gjennomgår den største utviklingen.

Scener fra et ekteskap

Gjennom scener fra et ekteskap, i fellesskap og adskillelse, synliggjør Grenersen og Haavind en lang rekke vonde problemstillinger norske krigsveteraner og deres nærmeste stadig må forholde seg til. Kommunikasjonen og kommunikasjonssvikten. Avstanden. Savnet og ensomheten. Forventningene. Frykten. Behovet for å vise seg sterke for hverandre, og behovet for å tillate seg å være svak. Haavinds Thomas reiser spørsmålet om det er mulig å beholde kjærlighetsevnen når en lever et liv der det er nødvendig å distansere seg, bak forsvarsverker, i konstant beredskap. Grenersens Line er en påminnelse om det mot som skal til for å leve sitt liv når en ikke vet om den nærmeste lever eller dør.

Rolleskikkelsene framstår begge som komplekse personer. De bruker begge direkte språk, men ingen av dem reduseres til polemikk. Humor er ofte vist som mestringsmekanisme - og personlighetstrekk. Verken i tekst eller regi tar «Inntrengerne» stilling til hvem av de to rollefigurene som har den «riktigste» virkelighetsoppfatningen eller hvem som fortjener den største sympatien. Trioens tredjemann, afghaneren Ahmed (Duc Mai-The), alliert, fiende, innbygger, flyktning, venn, ny kjæreste eller potensielt sjalusiobjekt, er heller ikke skapt for å båssettes. Er han et minnebilde, en symbolsk representasjon, ett spesifikt individ, flere konkrete personer? Alt er mulig.

Flere virkeligheter

Forestillingen veksler mellom ulike virkelighetsplan. Fortid blandes med nåtid, nåtid med framtid. Brukte muligheter, tapte muligheter og ubrukte muligheter eksisterer side om side. Minner og ønskedrømmer skifter plass. Hvilke replikker som er tale og hvilke som er tanke, hvilke scener som er ment som realistisk gjengivelse og hvilke som er ment som fantasier, fram- eller tilbakeblikk, er ofte åpent for tolkning. Lyssettingen - ofte grell, kald, utleverende - signaliserer skifter, men danner ingen mønstre for hvordan scenene skal forstås.

Forvirrende blir det aldri. Det er heller slik at Mikkel Bugges tekst og Gard Eidsvolds regi klargjør hvor frustrerende motsetningsfylt livet kan være, for de mennesker som skal veksle mellom krig som hverdag og hverdag som fred. Som i scenen der Jo Adrian Haavind bytter fra hjemmeklær til soldatuniform, og hans Thomas samtidig går fra kjæresterolle til profesjonell yrkesutøver. I slike liv finnes ikke enkle løsninger, og det later heller ikke «Inntrengerne» som om det gjør. I stedet bygger den forståelse for situasjonene, gjennom talende, velvalgte detaljer, fulle av troverdighet og gjenkjennelighet, men uten klisjeer.

Forestillingen hadde premiere 25. september 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 29. september.