«Spring Awakening» av Steven Sater og Duncan Sheik basert på Franz Wedekind, oversatt av Ragnar Olsen, Trøndelag Teater. Med: Silje Lundblad, Hermann Sabado, Mads Bones m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Musikalsk ledelse: Åsmund Flaten.
Ung utforskning.
TERNING: FIRE
Tapt uskyld
Visst gjør det vondt når knopper brister. Men Trøndelag Teaters «Spring Awakening» har rom for glede også.
MUSIKAL: Første gang den amerikanske suksessmusikalen «Spring Awakening» ble satt opp på en norsk scene, var på Oslo Nye i januar. Trøndelagsutgaven har ikke bare ny scenografi, nye skuespillere og ny tekst gjort av annen oversetter, men også en regi som skiller seg sterkt fra den forrige.
Kjersti Haugen har valgt et mer naturnært uttrykk enn Kjersti Horn, en spillestil som ligger inntil det hverdagslige og som har stor grad av identifikasjonsverdi. Hennes hovedtema er selve utforskningstrangen, mer enn de stramme, strenge rammene som legger hindre for den. Det gir Trondheimsutgaven av «Spring…» en lysere og mer livsglad grunntone, understreket av måten Ragnar Olsens sangtekster flyter lettere og mer utvunget enn Håvard Rems gjorde. I første akt er dette en styrke. I andre akt rammer alvoret, men det virker mindre gjennomtrengende og dermed heller ikke fullt så gripende som det gjorde i Oslo-versjonen, en svakhet.
Stykkets ledertrio er mer rendyrkede personligheter i Trøndelag Teaters «Spring Awakening» enn de framsto som i Oslo. Mads Bones Moritz er overmåte sjarmerende klossete, mens Silje Lundblads Wendla framstår som så ubegrenset naiv at alle andre egenskaper blir utydelige. Stjernen er Hermann Sabado. Han spiller Melchior med en balansert mengde følsom ettertenksomhet og selvsikker idealisme, og det er intet mysterium hvorfor det er nettopp han som bedårer ungjentene.
Premiere var 10.04.2010
Thursday, April 15, 2010
Mars 2010: I blanke messingen
«I blanke messingen» av Terrence McNally og David Jazbek, oversatt av Runar Borge, Teater Ibsen. Med: Kjetil Tefke, Geir Morstad, Marvin Charles m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Guttorm Guttormsen.
God slapstick, svakt drama.
TERNING: TRE
Strippet for mening
Teater Ibsen spiller «I blanke messingen» som ren slapstickkomedie.
MUSIKAL: Filmen «I blanke messingen» lyktes i miljøskildringen og lyktes i persontegningen. Vi trodde på de tøffe industriarbeidergutta som hadde gått trøtte av å gå ledige, og som bestemte seg for å bli strippere for pengenes skyld.
Musikalen «I blanke messingen» mangler denne troverdigheten. En tom tekopp, noen fotballskjerf og et Financial Times gjør intet England, like lite som et par manglende murstein gjør en industriby. Musikalsk finnes heller ingen forankring: Musikken inneholder alle de velkjente musikalelementene, men ingen slagere som huskes.
Løsrevet fra et miljø blir persongalleriet ekstra viktig. Da er det synd at Trond Lie velger en upersonlig slapstick-tilnærming til sine skuespillere. I et hesblesende tempo løpes det i vegger og klatres det i trapper, det vrikkes og kikkes, og for å garantere at vi ikke skal rekke å kjede oss, fylles det også på med små, komiske stopp-punkter i bakgrunnen. Det er som om Lie ikke har våget å stole på historien eller på ensemblet, og i stedet fyller på med vitser Forbipasserende personer i parykker er her mange av, og raskt og kvikt er det. Ut fra publikumslatteren premierekvelden vil nok mange også synes underholdende. Men all denne hurtigheten går ut over det grunnleggende. De sju strippende får aldri personlighet utover det opplagte, og store fakter blir tomme fakter. Slik blir «I blanke messingen» stående avkledd.
Premiere var 05.03.2010
God slapstick, svakt drama.
TERNING: TRE
Strippet for mening
Teater Ibsen spiller «I blanke messingen» som ren slapstickkomedie.
MUSIKAL: Filmen «I blanke messingen» lyktes i miljøskildringen og lyktes i persontegningen. Vi trodde på de tøffe industriarbeidergutta som hadde gått trøtte av å gå ledige, og som bestemte seg for å bli strippere for pengenes skyld.
Musikalen «I blanke messingen» mangler denne troverdigheten. En tom tekopp, noen fotballskjerf og et Financial Times gjør intet England, like lite som et par manglende murstein gjør en industriby. Musikalsk finnes heller ingen forankring: Musikken inneholder alle de velkjente musikalelementene, men ingen slagere som huskes.
Løsrevet fra et miljø blir persongalleriet ekstra viktig. Da er det synd at Trond Lie velger en upersonlig slapstick-tilnærming til sine skuespillere. I et hesblesende tempo løpes det i vegger og klatres det i trapper, det vrikkes og kikkes, og for å garantere at vi ikke skal rekke å kjede oss, fylles det også på med små, komiske stopp-punkter i bakgrunnen. Det er som om Lie ikke har våget å stole på historien eller på ensemblet, og i stedet fyller på med vitser Forbipasserende personer i parykker er her mange av, og raskt og kvikt er det. Ut fra publikumslatteren premierekvelden vil nok mange også synes underholdende. Men all denne hurtigheten går ut over det grunnleggende. De sju strippende får aldri personlighet utover det opplagte, og store fakter blir tomme fakter. Slik blir «I blanke messingen» stående avkledd.
Premiere var 05.03.2010
Februar 2010: Spellemann på taket
«Spellemann på taket» av Jerry Bock, Sheldon Harnick og Joseph Stein, oversatt av Svein Sturla Hungnes, Agder Teater/Opera Sør. Med: Erik Wenberg Jacobsen, Trine Wenberg Svensen, Sebastian Grüchot m.fl. Regi: Bjørn Sæter. Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt.
Livslyst og nærhet.
TERNING: FEM
Spellemann med tak i
Mazel tov for Agder Teaters «Spellemann på taket»: En rørende livsglad oppsetning full av varme.
MUSIKAL: Trygghet, tilhørighet og tradisjoner trues av pogromer, revolusjonære ideer og en ung generasjon som vil og kan ta egne valg. I sentrum av omveltningene står Tevye (Jacobsen), fattig melkemann og far til fem fritenkende døtre.
KRAFTSENTER
Tevye kan ikke styre døtrene. Men Erik Wenberg Jacobsen kan styre showet. Hans Tevye er oppsetningens kraftsenter: Et helhetlig, troverdig menneske som ser alt og tåler alt, men som også kan rope og rase. Han framstår som en godlynt livsfilosof, som møter gud og menneske med samme pragmatiske holdning: Jeg er den jeg er, du er den du er, la oss prøve å komme overens. Denne åpenheten – kall det gjerne humanistisk fornuft – gjennomsyrer Jacobsens rolletolkning, i en umiddelbar følelsesnærhet som sørger for at vi liker og sympatiserer med ham fra start til slutt. Den er også med ham i samspill med medspillerne, som møter ham med familiær varme.
NÆRHET
Nærhet er stikkordet. Bjørn Sæters regi er nøktern og jordnær, og «Spellemann» berører. Den er uten dødpunkter, men fri for skjønnhetsfeil er den ikke. Tevyes drøm går over i parodien, og hans forhold til kona (Svensen) lider lenge av mangel på nyanser (det endres i den følsomme duetten «Elsker du meg?»). Når det er sagt, overstiger styrkene svakhetene i rikt monn. «Spellemann på taket» er full av stemningsfulle sekvenser. Jacobsens hovedrolletolkning er nevnt, nevnes må også Hasse Johanssons koreografi. Den er symbolrik og dynamisk, full av hentydninger både til det Russland handlingen finner sted i og den jødedom rollefigurene er forankret i.
Premiere var 25.02.2010
Livslyst og nærhet.
TERNING: FEM
Spellemann med tak i
Mazel tov for Agder Teaters «Spellemann på taket»: En rørende livsglad oppsetning full av varme.
MUSIKAL: Trygghet, tilhørighet og tradisjoner trues av pogromer, revolusjonære ideer og en ung generasjon som vil og kan ta egne valg. I sentrum av omveltningene står Tevye (Jacobsen), fattig melkemann og far til fem fritenkende døtre.
KRAFTSENTER
Tevye kan ikke styre døtrene. Men Erik Wenberg Jacobsen kan styre showet. Hans Tevye er oppsetningens kraftsenter: Et helhetlig, troverdig menneske som ser alt og tåler alt, men som også kan rope og rase. Han framstår som en godlynt livsfilosof, som møter gud og menneske med samme pragmatiske holdning: Jeg er den jeg er, du er den du er, la oss prøve å komme overens. Denne åpenheten – kall det gjerne humanistisk fornuft – gjennomsyrer Jacobsens rolletolkning, i en umiddelbar følelsesnærhet som sørger for at vi liker og sympatiserer med ham fra start til slutt. Den er også med ham i samspill med medspillerne, som møter ham med familiær varme.
NÆRHET
Nærhet er stikkordet. Bjørn Sæters regi er nøktern og jordnær, og «Spellemann» berører. Den er uten dødpunkter, men fri for skjønnhetsfeil er den ikke. Tevyes drøm går over i parodien, og hans forhold til kona (Svensen) lider lenge av mangel på nyanser (det endres i den følsomme duetten «Elsker du meg?»). Når det er sagt, overstiger styrkene svakhetene i rikt monn. «Spellemann på taket» er full av stemningsfulle sekvenser. Jacobsens hovedrolletolkning er nevnt, nevnes må også Hasse Johanssons koreografi. Den er symbolrik og dynamisk, full av hentydninger både til det Russland handlingen finner sted i og den jødedom rollefigurene er forankret i.
Premiere var 25.02.2010
Februar 2010: Du er perfekt, men...
«Du er perfekt, men…» av Joe DiPetrio og Jimmy Roberts, oversatt av Knut Gjelle Angell og Jostein Kirkeby-Garstad, Haugesund Teater. Med: Hans Marius Hoff Mittet, Henriette Faye-Schjøll, Sondre K. Larsen, Linn Løvvik og Bibi Nerheim. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.
Zapping fra et kjærlighetsliv.
TERNING: FIRE
Muntre bagateller
«Du er perfekt, men…» er underholdende, men ikke perfekt.
MUSIKAL: Musikalen med en av verdens lengste originaltitler («I love you, you’re perfekt, now change») har fått Norges-premiere på Valentinsdag & morsdag. Årsaken er tematikken. I likhet med Stephen Sondheims «Company», som nå går på DNS i Bergen, er «Perfekt» en konseptuell musikal om kjærlighet, singelliv og samliv. Handlingen er oppbrutt og anekdotisk, tonen er galgenhumoristisk munter. Men der «Company» tør utfordre med svarte øyeblikk og ubesvarte spørsmål, er «Perfekt» som hurtigmatutgaven av en kjærlighetsmusikal: Lettvint, rask, til dels billig (som i sketsjen med advokatene som lar deg saksøke om du ikke får orgasme) og til dels banal.
Hurtigmat
Samtidig er den befriende enkel, gjenkjennelig og morsom, en hverdagskarikatur der sitcom og såpeopera er like tydelige inspirasjonskilder. «Perfekt» fokuserer på det uperfekte, det keitete, ubekvemme, flaue og utilpasse i møtet mellom mann og kvinne og i valget de to skal ta. Oss eller ikke oss? Sammen eller ikke sammen? Jostein Kirkeby-Garstads regi kler tematikken, kjapp og kvikk i sin lek med klisjeene som den er. Han sørger dessuten for at det nesten alltid er flere visuelle stopp-punkter på den lille scenen, noe som både øker underholdningsverdien og preget av hyperaktivitet. Vi rekker aldri å begynne å kjede oss, før JKG har zappet over til en ny kanal.
Skarpest
I ensemblet viser Henriette Faye-Schjøll seg hakket hvassere enn sine scenekolleger. Hun er den eneste som lykkes i å gi sitt komediespill en sår undertone, særlig spisset i videodater Randi Ruuds monolog, men også synlig i ekteskapelig tango med Hans Marius Hoff Mittet og i telefonventing på egenhånd. Også musikalsk har hun større bredde enn partnerne, men samtlige viser sjarm og evne til komisk dobbeltkommunikasjon: Det man sier og det man gjør er sjelden det samme, og kroppsspråket overbeviser mer enn ordene.
Perfekt er «Perfekt» langt i fra. Men god underholdning er den.
Premiere var 14.02.2010.
Zapping fra et kjærlighetsliv.
TERNING: FIRE
Muntre bagateller
«Du er perfekt, men…» er underholdende, men ikke perfekt.
MUSIKAL: Musikalen med en av verdens lengste originaltitler («I love you, you’re perfekt, now change») har fått Norges-premiere på Valentinsdag & morsdag. Årsaken er tematikken. I likhet med Stephen Sondheims «Company», som nå går på DNS i Bergen, er «Perfekt» en konseptuell musikal om kjærlighet, singelliv og samliv. Handlingen er oppbrutt og anekdotisk, tonen er galgenhumoristisk munter. Men der «Company» tør utfordre med svarte øyeblikk og ubesvarte spørsmål, er «Perfekt» som hurtigmatutgaven av en kjærlighetsmusikal: Lettvint, rask, til dels billig (som i sketsjen med advokatene som lar deg saksøke om du ikke får orgasme) og til dels banal.
Hurtigmat
Samtidig er den befriende enkel, gjenkjennelig og morsom, en hverdagskarikatur der sitcom og såpeopera er like tydelige inspirasjonskilder. «Perfekt» fokuserer på det uperfekte, det keitete, ubekvemme, flaue og utilpasse i møtet mellom mann og kvinne og i valget de to skal ta. Oss eller ikke oss? Sammen eller ikke sammen? Jostein Kirkeby-Garstads regi kler tematikken, kjapp og kvikk i sin lek med klisjeene som den er. Han sørger dessuten for at det nesten alltid er flere visuelle stopp-punkter på den lille scenen, noe som både øker underholdningsverdien og preget av hyperaktivitet. Vi rekker aldri å begynne å kjede oss, før JKG har zappet over til en ny kanal.
Skarpest
I ensemblet viser Henriette Faye-Schjøll seg hakket hvassere enn sine scenekolleger. Hun er den eneste som lykkes i å gi sitt komediespill en sår undertone, særlig spisset i videodater Randi Ruuds monolog, men også synlig i ekteskapelig tango med Hans Marius Hoff Mittet og i telefonventing på egenhånd. Også musikalsk har hun større bredde enn partnerne, men samtlige viser sjarm og evne til komisk dobbeltkommunikasjon: Det man sier og det man gjør er sjelden det samme, og kroppsspråket overbeviser mer enn ordene.
Perfekt er «Perfekt» langt i fra. Men god underholdning er den.
Premiere var 14.02.2010.
Monday, February 1, 2010
Januar 2010: Little Shop of Horrors
«Little Shop of Horrors» av Howard Ashman og Alan Menken, oversatt av Alfred Næss og Einar Schanke, Rogaland Teater. Med: Lars F. Johannessen, Marianne Holter, Cato Skimten Storengen m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Koreografi: Jonas Digerud. Musikalsk ledelse: Svein Ragnar Myklebust.
Blomstrende komikk.
TERNING: FEM
Grønne gleder
Lite skrekk, mye moro i kultklassikeren «Little Shop of Horrors».
MUSIKAL: «Little Shop of Horrors» er undergrunnsmusikalen som gikk sin seiersgang over musikalscenene, som ble amatørteaterfavoritt og var nær ved å bli sett bort i fra før den nå igjen er å se på den proffe teaterscenen. Til glede for nye seere: Det handler om stakkarslige Seymour (Johannessen) som jobber i en blomsterbutikk i et lugubert strøk. Finansene er visne og selvtilliten kunne ha trengt en dose kunstgjødsel, sjefen (Øystein Martinsen) kjefter og drømmedama (Holter) bankes av sin tyranniske tannlegekjæreste (Skimten Storengen). Men så oppdager Seymour en magisk plante (Erik Røe). «Audrey II» er en kjøttetende, manipulativ prydblomst. Rettnok sørger den for blomstrende forretninger og et kjærlighetsliv som snart blir en dans på roser, men til gjengjeld forlanger den betaling i blod. Bokstavelig talt.
Marihuana-parabelen er åpenbar, men musikalens popularitet skyldes enda mer måten «Little Shop of Horrors» på en og samme tid møter og bryter sjangerforventningene. Musikalfarse møter moralfabel møter B-film-gangstervirkelighet møter det uskyldig-nostalgiske 60-tall. Her er fengende musikk etter Motown-mønster (soul/rock/popballader), livlige dansescener og kostymer som i seg selv bidrar stort til komedien. Klisjeene står tett som gresstrå i en plen og persongalleriet er fargerikt som tulipaner i Amsterdam, og litt av moroa består i at man underveis hele tiden ombestemmer seg: Ser man et prakteksemplar av sjangeren, eller ser man en parodi på sjangeren? Ivar Tindberg har dyrket denne tvetydigheten i sin regi.
På Rogaland Teater framføres det hele av et ensemble i toppform. Marianne Holters Audrey (nr. en) er tegneseriedum-og-deilig med vidunderlig overskudd og herlig sangstemme, Cato Skimten Storengen er en fryd i flere viktige biroller (skjønt hans lystgass-avhengige tannlege er nær ved å bli for meget av det gode) og Lars F. Johannessen er så puslete sympatisk at han kunne sklidd rett inn i en Woody Allen-rolle i Woodys glansdager. Dette er en «Little Shop of Horrors» i fullt flor.
Premiere var 30.01.10.
Blomstrende komikk.
TERNING: FEM
Grønne gleder
Lite skrekk, mye moro i kultklassikeren «Little Shop of Horrors».
MUSIKAL: «Little Shop of Horrors» er undergrunnsmusikalen som gikk sin seiersgang over musikalscenene, som ble amatørteaterfavoritt og var nær ved å bli sett bort i fra før den nå igjen er å se på den proffe teaterscenen. Til glede for nye seere: Det handler om stakkarslige Seymour (Johannessen) som jobber i en blomsterbutikk i et lugubert strøk. Finansene er visne og selvtilliten kunne ha trengt en dose kunstgjødsel, sjefen (Øystein Martinsen) kjefter og drømmedama (Holter) bankes av sin tyranniske tannlegekjæreste (Skimten Storengen). Men så oppdager Seymour en magisk plante (Erik Røe). «Audrey II» er en kjøttetende, manipulativ prydblomst. Rettnok sørger den for blomstrende forretninger og et kjærlighetsliv som snart blir en dans på roser, men til gjengjeld forlanger den betaling i blod. Bokstavelig talt.
Marihuana-parabelen er åpenbar, men musikalens popularitet skyldes enda mer måten «Little Shop of Horrors» på en og samme tid møter og bryter sjangerforventningene. Musikalfarse møter moralfabel møter B-film-gangstervirkelighet møter det uskyldig-nostalgiske 60-tall. Her er fengende musikk etter Motown-mønster (soul/rock/popballader), livlige dansescener og kostymer som i seg selv bidrar stort til komedien. Klisjeene står tett som gresstrå i en plen og persongalleriet er fargerikt som tulipaner i Amsterdam, og litt av moroa består i at man underveis hele tiden ombestemmer seg: Ser man et prakteksemplar av sjangeren, eller ser man en parodi på sjangeren? Ivar Tindberg har dyrket denne tvetydigheten i sin regi.
På Rogaland Teater framføres det hele av et ensemble i toppform. Marianne Holters Audrey (nr. en) er tegneseriedum-og-deilig med vidunderlig overskudd og herlig sangstemme, Cato Skimten Storengen er en fryd i flere viktige biroller (skjønt hans lystgass-avhengige tannlege er nær ved å bli for meget av det gode) og Lars F. Johannessen er så puslete sympatisk at han kunne sklidd rett inn i en Woody Allen-rolle i Woodys glansdager. Dette er en «Little Shop of Horrors» i fullt flor.
Premiere var 30.01.10.
Januar 2010: Spring Awakening
«Spring Awakening» av Steven Sater og Duncan Sheik basert på Franz Wedekind, oversatt av Håvard Rem, Oslo Nye Teater. Med: Lena Kristin Ellingsen, Adil Khan, Jens Petter Olsen m.fl. Regi: Kjersti Horn. Koreografi: Jan Nikolai Wesnes. Musikalsk ledelse: Andreas Utnem.
Seksualitet i stramme rammer.
TERNING: FIRE
Sex, frykt og kraft
«Spring Awakening» sprenger åpne dører. Men kan likevel berøre.
MUSIKAL: Homofili. Incest. Onani. Tenåringsgraviditet og abort. Selvmord. I 2010 er sjokkeffekten borte. Men da Franz Wedekind skrev sitt skuespill «Vårløsning» i 1891, var det for skandaløst til å settes opp, og stykket ble nærmest glemt, inntil to unge amerikanere et hundreår etter bestemte seg for å bruke det som grunnlag for en Broadway-musikal.
«Spring Awakening» nådde teatrene i 2006, til unison kritikerros og en mengde priser. Når det nå får Norges-premiere, er forventningene høye. Blir de forløst? Ja og nei.
Kraft
Et ungt, karismatisk ensemble framstiller en gruppe skoleelever i 1890-tallets Tyskland. Sett fra 2010 er de nærmest latterlig uvitende. De kjenner ikke sin egen livskraft, de forstår ikke egne følelser eller egen seksualitet, og de voksne rundt dem presser dem til ikke å utforske noen av delene. Selvfølgelig: Dette er undertrykkelse som er dømt til å mislykkes. På forskjellige måter finner de unge ut hvem de er og hva de vil. Men de vet ikke hvilke krefter de slipper løs eller hvilke konsekvenser det kan få, og det går galt. Veldig galt.
Spillestilen er semi-realistisk. I talescenene befinner vi oss i 1890, med dialog og problemstillinger fra den tid. I syngescenene brukes kroppsspråk, musikk og til dels tekst av i dag. Hensikten er nok å vise det universelle i de følelsene som skildres, og at styrken og kraften i dem går utover tid og rom. Men dette grepet bidrar også til et stilbrudd som kan skape avstand.
Berører?
Vanskelig er også scenografien. Sceneriggen – lagd som en trapp med enorme trappetrinn – forandres ikke gjennom stykket. Mesteparten av tiden er nesten hele ensemblet synlige i den, om de er aktive i handlingen eller ikke. Disse rammene begrenser koreografien.
Adil Khans Moritz er den som i størst grad berører. Ikke bare har han fått den største følelsesmessige dybden og den største utviklingen i manus. Khan er også den som best lykkes i å nå utover rammene oppsetningen setter for ham, som sanger, skuespiller og danser. Lett er det også å ha sympati med Lena Kristin Ellingsen og Jens Petter Olsens forelskede par Wendla og Melchior, og de mange unge birolleskuespillerne kommer også godt fra det, mens Helle Haugen og Geir Kvarmes voksenfigurer sjelden blir mer enn nettopp figurer.
Premiere var 29.01.10.
Seksualitet i stramme rammer.
TERNING: FIRE
Sex, frykt og kraft
«Spring Awakening» sprenger åpne dører. Men kan likevel berøre.
MUSIKAL: Homofili. Incest. Onani. Tenåringsgraviditet og abort. Selvmord. I 2010 er sjokkeffekten borte. Men da Franz Wedekind skrev sitt skuespill «Vårløsning» i 1891, var det for skandaløst til å settes opp, og stykket ble nærmest glemt, inntil to unge amerikanere et hundreår etter bestemte seg for å bruke det som grunnlag for en Broadway-musikal.
«Spring Awakening» nådde teatrene i 2006, til unison kritikerros og en mengde priser. Når det nå får Norges-premiere, er forventningene høye. Blir de forløst? Ja og nei.
Kraft
Et ungt, karismatisk ensemble framstiller en gruppe skoleelever i 1890-tallets Tyskland. Sett fra 2010 er de nærmest latterlig uvitende. De kjenner ikke sin egen livskraft, de forstår ikke egne følelser eller egen seksualitet, og de voksne rundt dem presser dem til ikke å utforske noen av delene. Selvfølgelig: Dette er undertrykkelse som er dømt til å mislykkes. På forskjellige måter finner de unge ut hvem de er og hva de vil. Men de vet ikke hvilke krefter de slipper løs eller hvilke konsekvenser det kan få, og det går galt. Veldig galt.
Spillestilen er semi-realistisk. I talescenene befinner vi oss i 1890, med dialog og problemstillinger fra den tid. I syngescenene brukes kroppsspråk, musikk og til dels tekst av i dag. Hensikten er nok å vise det universelle i de følelsene som skildres, og at styrken og kraften i dem går utover tid og rom. Men dette grepet bidrar også til et stilbrudd som kan skape avstand.
Berører?
Vanskelig er også scenografien. Sceneriggen – lagd som en trapp med enorme trappetrinn – forandres ikke gjennom stykket. Mesteparten av tiden er nesten hele ensemblet synlige i den, om de er aktive i handlingen eller ikke. Disse rammene begrenser koreografien.
Adil Khans Moritz er den som i størst grad berører. Ikke bare har han fått den største følelsesmessige dybden og den største utviklingen i manus. Khan er også den som best lykkes i å nå utover rammene oppsetningen setter for ham, som sanger, skuespiller og danser. Lett er det også å ha sympati med Lena Kristin Ellingsen og Jens Petter Olsens forelskede par Wendla og Melchior, og de mange unge birolleskuespillerne kommer også godt fra det, mens Helle Haugen og Geir Kvarmes voksenfigurer sjelden blir mer enn nettopp figurer.
Premiere var 29.01.10.
Monday, January 25, 2010
Januar 2010: Company
«Company» av Stephen Sondheim og George Furth, oversatt av Johan Osuldsen, Den Nationale Scene, Bergen. Med: Jon B. Devik, Monica Hjelle, Siren Jørgensen m.fl. Regi og koreografi: Johan Osuldsen. Musikalsk ledelse: Jan Kåre Hystad.
Kjærlighet som gruppepress.
TERNING: FEM
Fanget av friheten
Når alle muligheter ligger åpne, må du legge deg selv åpen for å kunne velge mellom dem. «Company» er musikalen om kjærlighet i valgfrihetens tid.
MUSIKAL: Førti år etter at Stephen Sondheim og George Furth skrev «Company», settes musikalen for første gang opp i Norge. Den framstår fortsatt som forbløffende moderne.
Handlingen er ikke lineær, men består av frittstående scener i en slags stream-of-counsciousness-inspirert dramaturgi. Kall det gjerne en refleksjonsmusikal. Jon Bleiklie Devik er Bobby, en ubestemt mann i en uklar verden, der valgmulighetene er udefinerte og ingen svar er riktige. Som 35-åring er han den eneste single i en venneflokk full av par. «Hvorfor er du ikke gift?», spør vennene, og Bobby har egentlig ikke noe svar. Bortsett fra det at det er vanskelig å velge sin «noen». Og har de det egentlig noe bedre, de som lever sammen? «Det gjør livet komplett», sier de. Men Bobby kjenner hemmelighetene deres. Noen smugdrikker og noen smugspiser, noen skal skille seg, noen krangler og noen fortviler, noen røyker hasj og noen har skrevet ferdig selvmordsbrevet sitt. Scenografien, gjort av Lise Christensen i hvitt, grått og svart, ikke en dråpe farge, er betegnende. For «Company» er musikalen der ingen er lykkelige og alle later som.
Deprimerende blir det likevel ikke. Underfundig humor, skarp sarkasme og innsiktsfull ironi, blandet med musikalske numre der rytme og rim følger storbypulsen og der flere historier fortelles parallelt, sørger for det. En noe halvhjertet koreografi understreker preget av utydelighet, uferdighet og mangel på fasit. «Company» er i det hele tatt ikke redd for å utfordre sitt publikum og å la spørsmål stå uten svar. Det gjør den til en musikal i tiden. Som Bobby må vi selv velge hvilken virkelighet vi vil la vinne.
Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven.
Premiere var 23.01.10.
Kjærlighet som gruppepress.
TERNING: FEM
Fanget av friheten
Når alle muligheter ligger åpne, må du legge deg selv åpen for å kunne velge mellom dem. «Company» er musikalen om kjærlighet i valgfrihetens tid.
MUSIKAL: Førti år etter at Stephen Sondheim og George Furth skrev «Company», settes musikalen for første gang opp i Norge. Den framstår fortsatt som forbløffende moderne.
Handlingen er ikke lineær, men består av frittstående scener i en slags stream-of-counsciousness-inspirert dramaturgi. Kall det gjerne en refleksjonsmusikal. Jon Bleiklie Devik er Bobby, en ubestemt mann i en uklar verden, der valgmulighetene er udefinerte og ingen svar er riktige. Som 35-åring er han den eneste single i en venneflokk full av par. «Hvorfor er du ikke gift?», spør vennene, og Bobby har egentlig ikke noe svar. Bortsett fra det at det er vanskelig å velge sin «noen». Og har de det egentlig noe bedre, de som lever sammen? «Det gjør livet komplett», sier de. Men Bobby kjenner hemmelighetene deres. Noen smugdrikker og noen smugspiser, noen skal skille seg, noen krangler og noen fortviler, noen røyker hasj og noen har skrevet ferdig selvmordsbrevet sitt. Scenografien, gjort av Lise Christensen i hvitt, grått og svart, ikke en dråpe farge, er betegnende. For «Company» er musikalen der ingen er lykkelige og alle later som.
Deprimerende blir det likevel ikke. Underfundig humor, skarp sarkasme og innsiktsfull ironi, blandet med musikalske numre der rytme og rim følger storbypulsen og der flere historier fortelles parallelt, sørger for det. En noe halvhjertet koreografi understreker preget av utydelighet, uferdighet og mangel på fasit. «Company» er i det hele tatt ikke redd for å utfordre sitt publikum og å la spørsmål stå uten svar. Det gjør den til en musikal i tiden. Som Bobby må vi selv velge hvilken virkelighet vi vil la vinne.
Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven.
Premiere var 23.01.10.
Subscribe to:
Comments (Atom)
