Mars 2018: Skadeskutt

«Skadeskutt». Teatret Vårt. Av: Øystein Johansen og Kristian Lykkeslet Strømskag i samarbeid med ensemblet. Med: Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Regi: Øystein Johansen.

KOMMENTAR: Posttraumatiske puslespillbrikker.

TERNING: FIRE

Splinter fra en krig

I biter og stykker gir «Skadeskutt» innblikk i soldatlivet.

TEATER: I «Skadeskutt» er form og innhold som puslespillbrikker spredd utover et bord, ennå ikke satt sammen. Eller kanskje helst: Som puslespillbrikker som en gang hang sammen, men som nå er tatt fra hverandre igjen, eller sprengt i stykker. Dette puslespillet er tankene, minnene, følelsene og erfaringene til Ola Soldat (eller Kari, for den del). I alle fall er det mest sannsynlig slik det er.

Åpent

«Skadeskutt» er en svært åpen scenekunstopplevelse om soldaterfaringer, der spredningen er stor, men sluttresultatet likevel virker noe knapt. To unge, fysisk sterke skuespillere gir kropp til soldaten, eller soldatene, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Om de framstiller en eller mange er ikke helt avklart, og trenger heller ikke være det, men kanskje er de en. Blant puslespillbrikkene de presenterer for publikum er i alle fall gjentakelser knyttet opp mot en spesifikk situasjon, sett fra ett jeg. Men dette jeg-et kan også være mange jeg. Det er snakk om en slagmarksituasjon flere soldater i krig har opplevd. Å møte blikket til en på den andre siden. Å vite at den andre har det samme oppdraget som en selv: Drep. Eller bli drept. Vår soldat dreper, og ser sin fiende død.

Resten av puslespillbrikkene viser opplevelser før og etterpå, og ideer før og etterpå. Ikke bare før og etter øyeblikket, men også før og etter starten på militærtjenesten, treningen, kameratskapet, utenlandsoppdraget, hjemkomsten, ettervirkningene. Traumet er ikke nødvendigvis gjort til hovedsak. Det kan tolkes som det, men også som bare en liten del av det store bildet, eller som ett mulig scenario blant flere mulige.

Erfaringsbredde

I «Skadeskutt» er noe teoretisk, oppfatninger om hvordan soldatlivet er eller kan være, noe virker erfart, oppdagelser av opplevelser som finnes under de distansert byråkratiske eufemismene («eliminere», «fredsbevarende operasjoner», «utfordringer») eller under tøffing-ordbruken («hasta la vista, baby», «ham eller meg»). Noe gjengir normer, noe normbrudd, tabu. Noe er positivt ladet, noe negativt. Noe er idealistisk, kanskje til og med naivt, noe er kritisk, skeptisk og brutalt, kanskje til og med kynisk. Mye er uttrykt kroppslig, enten som tydeliggjøring av opplevelsene, eller som metafor for dem - aggresjon, adrenalin, tempo - en videreføring og en utdypning av ordene. Øystein Johansen og hans lag har funnet fram til et fartsfylt uttrykk som kan nå både ungdom og voksne, og for skuespillerne er dette en blåmerke-jobb. Noe har element av konkurranse mellom kamerater, actionfylt lek, machooppvisning eller treningsprogram. Noe er mer voldelig. Strukturen veksler mellom lekent og problematiserende, attraktivt og avskrekkende. «Skadeskutt» generaliserer ikke og konkluderer ikke. I stedet gir den innblikk i mange mulige tanker og erfaringer, uten å si om det er mest av det ene eller andre - eller det tjuefemte eller nittisjuende, for den del.

Premieren var på Teatret Vårt i Molde 7. mars 2018.

Februar 2018: Antigone

«Antigone». Det Norske Teatret. Av Sofokles, gjendiktet av Halldis Moren Vesaas. Med: Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Christian Ruud Kallum, Kyrre Hellum, Nina Woxholtt og Elisabeth Nesset (slagverk). Regi: Johannes Holmen Dahl.

KOMMENTAR: Fortettet alvor.

TERNING: FEM

Ordet fanger

I form og i handling går Det Norske Teatrets «Antigone» inn til det grunnleggende.

TEATER: Konflikten står mellom selvoppholdelse og prinsipp. Plikt står mot annen plikt, lojalitet mot annen lojalitet. Hva er rett, og hva er urett? Hva er viktig nok til å dø for? Antigone (Sara Khorami) tror hun har svarene. Kreon (Jon Bleiklie Devik) frykter at han ikke har det. På grunn av denne frykten blir han uforsonlig.

Usikker autoritet

Kreon er kongen som ikke trodde at han skulle bli konge. Han er usikker på sin autoritet og fast bestemt på ikke å vise denne usikkerheten. Hans ord må være lov. Devik portretterer herskerens angst for sin egen utilstrekkelighet. I sin tvil nekter han seg å vise tvil. I sin søken etter storhet blir han smålig.

Antigone er Kreons niese, og hans sønns forlovede. Hun er datter (og søster) av den døde Oidipus og søster av de døde brødrene Eteokles og Polyneikes. De to drepte hverandre i kamp om makten. Eteokles fikk en ærefull begravelse, men Polyneikes, har Kreon bestemt, skal ikke hedres. Hans lik skal råtne og bli spist som åtsel. Dette kan ikke den besluttsomme Antigone godta. Hun begraver sin bror, og hun konfronterer Kreon med det hun har gjort.

Sara Khorami spiller Antigone med naturlig autoritet, lidenskapelig direkthet og overbevisning. Antigone er trygg på sin egen integritet, og stoler på sine egne vurderinger av rett og urett. Hun er kompromissløs. Hun er konsekvent. Hun er ikke uredd, men hun har mot til å trosse sin redsel.

Minimalistisk uttrykk

På Det Norske Teatrets hovedscene formidles «Antigone» i et rent og minimalistisk uttrykk. Ord er handling og opptreden er essens av handling. I form og i innhold går forestillingen inn til det grunnleggende, en fortettet, konsentrert kjerne. Skuespillerne framfører det meste av teksten med ansiktene vendt mot tilskuerne, både gjenfortellende tekst og dialogtekst. Slik synliggjøres hver minste lille nyanse i kroppsspråk og stemmebruk. Alt blir forstørret, alt gis vekt. Hver gang det gjøres unntak fra denne frontale framføringen, og skuespillerne møter hverandres blikk, understrekes disse konfrontasjonenes sinnsbevegelse.

Bakerst på scenen sitter Elisabeth Nesset ved sitt slagverk. Hennes trommespill er forestillingens puls, underbevissthet gjort bevisst. Slagverket skynder på de tankene og de følelsene som ligger under og mellom ordene, tidvis parallelt med, tidvis separat fra ordenes egen rytme. Talen lar seg ikke skynde på, den framføres i sin stødige takt, med kontant diksjon, men både i de passasjene der Halldis Moren Vesaas valgte versemål og i de passasjene der hun valgte prosa, fyller trommingen ut tomrommene mellom ord og scener.

Mesteparten av tiden er rommet (scenografi: Nia Damerell, lysdesign: Norunn Standal) mørklagt. Ofte er det også tåkelagt, røyklagt. Mot slutten, i etterpåklokskapens granskning, lysner det. I tverrbjelker hengende fra taket (de senkes i deler av framføringen) er rekker av symbolske kister festet. For øvrig er rommet tomt, bortsett fra menneskene i det. Dette er et rom av intet, et Hades utenfor tiden. En spade og en mikrofon er de eneste rekvisittene. Denne knappheten leder oppmerksomheten til skuespillerne, og oppleves også som en henvisning til den greske teatertradisjonens renhet. Dette er drama uten distraksjon. Uten kamuflasje. Det er grunnleggende, ånd, ikke materie. Både makt og maktesløshet ligger i menneskekroppen og i menneskenes ord.

Premieren var på Det Norske Teatret 24. februar 2018.

Februar 2018: Songs of Entanglement

«Songs of Entanglement». Black Box Teater/Cecilie og Julie Solberg. Av og med: Julie og Cecilie Solberg. Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad.

KOMMENTAR: En tvillingboble.

TERNING: FIRE

Todelt enhet

Aggresjonslek for to.

SCENEKUNST: De er skuespillerutdannede tvillinger. Cecilie Solberg har utdanning fra London International School of Performing Arts. Julie Solberg har utdanning fra Kunsthøyskolen i Amsterdam. «Songs of Entanglement» er deres første samarbeidsprosjekt. Tema er tvillingforholdet. Søstrene viser samhørighet og kjemper om ledelsen.

Kroppskommunikasjon

De åpner side om side, og beveger seg gradvis mot hverandre, ansikt til ansikt. «Songs of Entanglement» er en forestilling uten dialog, men med kommunikasjon. Først og fremst er det snakk om intern kommunikasjon, eller, rettere sagt, om en framstilling av intern kommunikasjon. Tilsynelatende henvender Cecilie og Julie Solberg seg til hverandre, ikke til publikum. De opptrer som selvforsynt enhet, innadvendt og avskåret. De hører sammen. Tilskuerne er utenfor. Nettopp dette er naturligvis opptredenen.

Kristin Ryg Helgebostad er kreditert som koreograf, og har gjort en synlig innsats i planlegging av rombruk og koordinasjon. Å kalle «Songs of Entanglement» for en danseforestilling oppleves likevel feil. En ritualistisk performance? Det lyder riktigere. «Songs» etterlater seg et inntrykk av noe instinktivt, noe primitivt og grunnleggende. Båndet søstrene imellom synliggjøres gjennom den fysiske nærheten mellom de to, en aggressiv intimitet, der de roper inn i hverandres munner, velter over, rundt og ved siden av hverandre, ruller rundt med hverandre og beveger seg ved hjelp av hverandre. Som en retur til barndommens slagsmål og lek, eller til fellesskapet i livmoren? Nei, ikke det. De to viser for stor kroppsbeherskelse til det. Likevel er det noe ikke-voksent, ikke-sivilisert i måten de forholder seg til hverandre i forestillingen.

Konstant

«Songs of Entanglement» er ikke ferdighetsorientert. Den intellektualiserer ikke og den diskuterer ikke. Tvillingmyter (som det finnes mange av) er gjort nærmest irrelevante. Som tilskuer kan en trekke dem inn i måten en ser og vurderer oppsetningen, men de trengs ikke. I stedet skapes et her og nå ut av fellesskapet søstrene imellom, et fellesskap av samarbeid og motsetning. «Songs of Entanglement» framstår som en fysisk erklæring om et varig og ubrytelig bånd. Det skapes et inntrykk av at Julie og Cecilie Solberg prøver ut styrken på båndet mellom seg. Som allerede nevnt opptrer de også som om de måler styrke mot hverandre, som hunder som knurrer og bjeffer mot hverandre, for å se hvem som er den sterkeste. Eller som boksere eller brytere, som før kampen moter seg opp. Lydene de gir fra seg minner om bjeff, også. Først bjeff, etter hvert brøl, så klagesang. Lenge kommer all lyd i «Songs of Entanglement» fra søstrenes struper, og fra bevegelsene kroppene deres gjør. Først mot slutten, i en mer meditativ, fellesskapssøkende og harmoniserende sekvens, brukes et musikalsk lydspor. Komponist er Ingvild Langgård.

Grunnstemningen skifter noen få ganger underveis. Utvikling finnes der likevel lite av. Det virker som om det er det konstante i tvillingbåndet som skal vises fram.

Premieren var på Black Box Teater 22. februar 2018.