Februar 2018: Hedda Gabler, dobbeltanmeldelse

«Hedda Gabler». Rogaland Teater. Av Henrik Ibsen. Med: Helga Guren, Marko Kanic, Svein Solenes, Nina Ellen Ødegård, Line Starheimsæter og Mattias Lech. Regi: Audny Chris Holsen.

KOMMENTAR: Driv og understrekninger.

TERNING: FEM

«Hedda Gabler». Kilden Teater. Av Henrik Ibsen. Med: Rebekka Nystabakk, Ulrik Waarli Grimstad, Sarah MacDonald Berge, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Jonathan Espolin-Johnson. Regi: Ingrid Forthun.

KOMMENTAR: Tempo og letthet.

TERNING: FEM.

To Hedda, flere ideer

Dobbelt opp med flyt og fart, men mange forskjeller også.

TEATER: Rustrødt er Heddas farge av året. Både Stavangers Hedda (scenograf og kostymedesigner Åse Hegrenes) og Kristiansands Hedda (scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen) er kledd som høstløvet i Ibsens tekst. September allerede. Fargetonen er en nyanse eller to lysere på Rogaland Teater enn den er i Kilden. Til gjengjeld er stemningen noen nyanser mørkere.

To temperamenter

Rebekka Nystabakk - Kildens Hedda - og Helga Guren - Rogaland Teaters Hedda - portretterer kvinner av ulike temperamenter. Der Nystabakks Hedda bruker kvitrende sjarm og smilende unnvikelser til å skjule sin sinnstilstand, følelsen av å være tom, oppbrukt og fortvilet, annonserer Gurens Hedda de samme følelsene med aggressiv tydelighet. Hun søker konfrontasjon, men personene rundt henne tar ikke signalene på alvor. Kanskje tror de hun overdriver for å gjøre seg interessant - om de i det hele tatt reflekterer over måten hun oppfører seg på.

Måtene av personene rundt tolkes er også ulike. I Stavanger er Jørgen Tesman (Kanic) puslete selvhøytidelig, i Kristiansand er samme mann (Grimstad) heller irriterende blid, ivrig, munter og entusiastisk. Kildens Thea (Fuglestveit-Mortensen) er naivt velmenende, i Rogaland er samme kvinne begrunnet engstelig (Ødegård). På RT er Løvborg (Lech) en mann selvdestruktiviteten blir stadig synligere i, og jo klarere den blir, desto mer er Hedda trukket mot ham. At hun ser seg selv i ham er ikke noe han ser. På Kilden er samme rollefigur en kvinne (MacDonald Berge) som forblir uutgrunnelig, og publikum må undres om båndet mellom henne og Hedda noen gang var dypt og oppriktig, eller om det oppsto i innbilning, som et ønske i ettertid.

Modernisert fart

Begge oppsetningene bruker fartsfylt flytende, forkortede, forenklede og språklig moderniserte versjoner av teksten. I Kristiansand innebærer dette at noe av det som sies hos Ibsen blir uuttalt. I Stavanger innebærer det at mer sies rett ut. Holsens regi har dessuten en hang til å forsterke symbolikk fra Ibsens tekst. Fysiske symboler, som blomster og pistoler, framheves. Musikkinnslag påpeker stemninger. Flere ganger framføres tekstlige gjentakelser med endringer i temperatur og tone, som synliggjøringer av måten Hedda finner seg låst i sine mønstre, mens synet hun har på livet sitt blir stadig dystrere. Rollefigurer beveger seg rundt på scenen i scener der de ikke er involverte, som tause vitner, eller mentale spøkelser i rommet. Sigrid Edvardsson, som er Holsens faste koreografiske samarbeidspartner, har framhevet hver enkelt persons bevisste og underbevisste sinnsstemninger, og Heddas syn på de øvrige, i bevegelsesmaterialet.

Forthuns regi i Kristiansand legger vekt på dynamikk og utvikling i hvert av de mellommenneskelige forholdene. Samspill gjøres fysisk, svært ofte seksualisert. I flere av scenene leser undertegnede også inn subtile antydninger om at Hedda muligens kan ha vært misbrukt som barn. Dette er en tolkning jeg ikke tidligere har sett gjort, men som, når en ser nærmere på hennes reaksjoner, og på hva som utløser dem, er fullt mulig.

Kilden Teaters «Hedda Gabler» hadde premiere 1. februar, Rogaland Teaters «Hedda Gabler» 8. februar.

Februar 2018: Tre elefanter i rommet

«Tre elefanter i rommet». Latter/Stand Up Norge. Av og med: Hege Schøyen, Linn Skåber og Cecilie Steinmann Neess med band, og med tekstbidrag fra Vemund Vik, Trond Hanssen, Hanne T. Asheim, Christopher Pahle og Elina Krantz. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Når usagt skal sies.

TERNING: FEM.

  

Trio i takt

Musikalsk moro med mye menneskelighet.

SHOW: Tre komikere kommer marsjerende, tvers gjennom edderkoppens fine spinn. I «Tre elefanter i rommet» er grunnpremisset uttalt: Det usagte skal sies. Elefanten i rommet skal pekes på. Dette gir en felles tematikk og med det en helhet til ellers nokså ulike innslag, og skjønt showet kan være litt vel ivrig i å påpeke akkurat dette fellestrekket, er det en fruktbar inngang.

Liksom-personlig

«Tre elefanter i rommet» har med andre ord et bevisst forhold til sin tittel. Betyr det så at dette er humor med tykk hud, tunge labber og lang nysgjerrig nese? Både ja og nei. Nysgjerrighet er unektelig et gjennomgangstrekk: Nysgjerrighet på hva som får mennesker til å oppføre seg slik vi gjør, nysgjerrighet på hva vi tenker, men ikke sier høyt. Tykkhudet selvironi er her, blant annet når Cecilie Steinmann Neess synger om krav til drømmemannen, eller om jødisk identitet og forunderlige fordommer, men her er også tynnskinnet sårbarhet, blant annet i betraktninger om bekymringer og død. Komikerne går gjerne inn i roller som personer som trår over andres grenser, tunge på labben og uten forståelse for hvordan den eller de andre opplever dette, men dette er åpenbart roller, og i spillet om disse kommunikasjonskollisjonene ligger oppfordringer om å vise hverandre følsomhet og forståelse. Slik trår de tre varsomt gjennom å tråkke tungt. Overdrivelser er et mye brukt virkemiddel, og med det blir slikt som kunne vært hverdagslig, eller i alle fall temmelig vanlig, gjort til absurditet. En fødselsfortelling-sketsj, der de to mødrene (Schøyen og Skåber) skremmer vettet av den som ikke har født (Steinmann Neess) er et innslag der de nevnte fellestrekkene samles. Generasjonsforskjeller brukes i dette, og i flere andre innslag, til å skape (kunstige) motsetninger mellom komikerne, og gir showet et skinn av liksom-personlig nærgåenhet.

Musikalsk

«Tre elefanter i rommet» kan godt kalles en musikalsk revy. Bandet - Egil Clausen, Benjamin Elis Giørtz, Alex McEvitt Braathen og Lasse Weeden, med Clausen som kapellmester - har en prominent plass. Fysisk sitter de i publikums synsfelt, sentrert under trappa som utgjør scenografien. (Elina Krantz og Stein Phillips er sammen kreditert for scenografi, sistnevnte er også oppgitt som lysdesigner.) Praktisk tonelegger de så godt som hele showet. Der er talepassasjer uten musikk, i «Tre elefanter i rommet», men svært mange av tekstene blir sunget, og i noen av innslagene er humoren i seg selv avhengig av musikalske referanser: En korøvelse der latintekst er erstattet med indre monologer uttrykt på norsk, en russelåtkollasj der utgangspunktet er musikksjangre som normalt ikke brukes i russelåter, og en ungdomstidsmimring der 1970-tallets, 1980-tallets og 1990-tallets musikalske signaturer legger strukturen for fortellingen.

Premieren var på Latter 7. februar 2018.

Februar 2018: Gråtende hender

«Gråtende hender». Teater Manu. Av: Bentein Baardson. Med: Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Kjersti Fjeldstad. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Kompakt kunnskapskanal

TERNING: FIRE

Grusomhetens historietime

Faktatett læring med oversikt over, og detaljkunnskap om, nazistenes folkemord.

TEATER: De skulle utslettes. Døve mennesker oppfylte ikke nazistenes lytefrie menneskeideal. «Gråtende hender» tar for seg utviklingen fra tidlig 1930-tall fram mot dødsleirenes systematiske folkemord, inntil andre verdenskrigs ende.

Overblikket

Inngangen er altså forfølgelsen av døve, en gruppe som ofte glemmes når en snakker om nazistenes masseutryddelser, men tegnspråkteatret Teater Manus «Gråtende hender» begrenser seg ikke til denne. Forestillingen tar for seg den fulle bredden i utslettelsen.

«Gråtende hender» formidles gjennom to enkeltpersoner: Hans (Ronny Patrick Jacobsen) og Gjertrud (Ipek D. Mehlum). Begge er fiksjonsfigurer, satt sammen av faktainformasjon om en rekke ulike mennesker. Enkeltopplysningene kan spores til reelle skjebner. Informasjon er hentet blant annet i intervjuer gjort med overlevende. Men vekten ligger ikke på enkeltskjebnene. Poenget er overblikk. Enkeltpersonene er helst å betrakte som pedagogiske verktøy for å lette inntaket av informasjon. De fungerer som knaggrekker for tidslinjer. Hans og Gjertrud representerer ulike former for ideologisk blindhet og ulike former for egeninteresse, og de blir både til ofre og til overlevere gjennom ulikt sammensatte årsaker. Begges livsfortellinger er gitt fargeleggende detaljer som sier sitt om hverdagsliv og om økende dehumanisering i mellomkrigs- og krigstidens Tyskland. Tråder til forskningsmiljøer og ideologier utenfor Tyskland er også inkludert.

Tidsmessig tone

Den språklige tonen som er valgt for «Gråtende hender» er for det aller meste formell, nøkternt faktaformidlende, med ordvalg som kan oppleves som tidsmessig naturlige for 1930- og 1940-tallet. Språkbruken er også en påminnelse om måten umenneskeligheter kan dekkes over av byråkratiske formuleringer. Dette gjør at de stilbrudd som er lagt inn - noen emosjonelt ladede, filosofiske betraktninger, noen billedlige metaforer, ett «gjøre Tyskland stort igjen» - skiller seg ut, en dels forstyrrende, men samtidig konsentrasjonsskjerpende effekt. Faktamengden er massiv, men gjennom tydeligheten om de lange linjene, er «Gråtende hender» også oversiktlig.

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstads dype, rike stemme gjengir tekst som om hun simultanoversetter tegnspråket, i en utforskende, sjokkert tone som matches av uttrykkene i tegnspråkforteller Eitan Zuckermanns alvorlig insisterende ansikt. Tegnspråkskuespillerne Mehlum og Jacobsen bruker sine ansikter og kropper med større livlighet: De representerer menneskeskjebnene, ikke bare til de to eksempelpersonene, men også til de mange andre, slik også enkle stoler, tomme bortsett fra at de er behengt med nazi-uniformer og fangedrakter, blir til påminnelser om alle menneskene vi ikke rekker å se. Fotografiske montasjer og tillagt lyd (fra nazimarsjer, Hitler-taler, motorer, bomberegn) bygger ut den dokumentariske verdien og forsterker preget av undervisning. Simon Valentine er kreditert for videodesign, Ingeborg Kvamme for scenografi og kostymer.

Premieren var i Kilden, Kristiansand 1. februar 2018.