Oktober 2016: Draum om hausten

«Draum om hausten». Det Norske Teatret. Av Jon Fosse, musikk av Gaute Tønder. Med: Gard Skagestad, Iren Reppen, Janny Hoff Brekke, Bernhard Ramstad, Nina Woxholtt, Sara Khorami og Audun Sandem. Regi: Trine Wiggen.

KOMMENTAR: Vesentlig, og poetisk.

TERNING: FEM

   

Hudløst åpent

Følsomheten gjør det ubestemmelige konkret og gjenkjennelig.

TEATER: De er det stoff som brustne drømmer veves av, menneskene i Jon Fosses «Draum om hausten». Følsomme, keitete, men imøtekommende, forsøker de å nærme seg hverandre, å åpne seg. Noen ganger feiler de. Ordene blir for direkte, eller ikke dekkende nok. Reaksjonene blir for harde, eller for utydelige. Men de fortsetter å forsøke.

Ubestemmelig

Hva skjer egentlig, i «Draum om hausten»? Er det, som tittelen sier, en drøm? En strøm av tanker i en mann alene på en kirkegård, hans ideer om og følelser for mennesker han hører, har hørt eller vil høre sammen med, om liv og død, om kjærlighet og kjærlighets død? Om erotikk og dominans, skyld, savn og lengsler, om sårbarhet og fellesskap? Eller er det en slags essens av et livsløp, satt sammen av samme manns ulike besøk på samme kirkegård, med ujevne mellomrom over år? Begge deler er mulig i Jon Fosses tekst, og begge deler er mulig i Trine Wiggens teateroppsetning. «Draum...» beskriver en serie møter mellom mennesker. De kan tolkes konkret, bare med alt som skjer mellom møtene utelatt, men de kan også være fantasier om slikt en kunne ha tenkt, sagt eller gjort, i treff som kanskje og kanskje ikke skjer. Wiggen og hennes dramaturger, Ingrid Weme Nilsen og Anders Hasmo, har abstrahert handlingen videre ved å dele rollene som mann og kvinne i to. Han spilles av Gard Skagestad og Audun Sandem, hun av Iren Reppen og Sara Khorami.

Å miste

I deler av forestillingen opptrer alle fire parallelt på scenen, som alternative utgaver av samme personer i samme situasjoner. Som regel er Skagestad fokuspunktet, den de øvrige forholder seg til. Er de andre fantasiversjoner han har av seg selv og av den kvinne han legger sitt håp i, i fortid, nåtid eller framtid? Det virker sannsynlig, men er ikke sikkert. Kanskje skal de understreke noe teksten også viser til: At mennesker byttes ut, både i de roller de har i andre menneskers liv, og på kloden, gjennom generasjoners gang. En ting er sikkert: Det handler om å miste. Å miste mening, og å miste mennesker. Kanskje også om gradvis å miste seg selv, til depresjon eller demens. I manns tilfelle: Depresjon. I hans mors tilfelle: Demens. Ikke at det heller er sikkert, at mor er dement. Kanskje er det i stedet slik at det bilde vi ser av henne, er sønnens bilde av henne som et menneske i utakt. Uansett er hun - nyansert uberegnelig spilt av Janny Hoff Brekke - en nøkkelperson også til forståelsen av ham. I møtene dem imellom, og mellom henne og de øvrige, ser vi hans opprør og dårlige samvittighet, hans valg og hennes mening om valg han heller burde ha tatt. Hun, uimottakelig, blir en ekstra påpekning av de andres mottakelighet.

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 15. oktober 2016.

Oktober 2016: Jeg er Robin Hood

«Jeg er Robin Hood». Teater Innlandet. Av: Morten Joachim og Line Hofoss Holm, musikk av Torbjørn Dyrud. Med: Henrik Hoff Vaagen, Ane U. Øverli, Knut Erik Engemoen, Tom Styve, Marit Synnøve Berg, Yngve Berven, Ghopi Prabaharan og Jacob Vigeland. Regi: Morten Joachim.

KOMMENTAR: En annerledes heltehistorie.

TERNING: FEM.

Ut av myten, inn i livet

Legenden om Robin Hood møter nåtidsvirkeligheten.

TEATER: Pappa sitter i fengsel. Mamma er blakk, fortvilet og ikke helt til å stole på. Mammas nye samboer er en ekkel hustyrann. Han truer og kuer, herjer og slår. Mamma skjønner ikke først hva som skjer, men snart er også hun redd ham. Hva skal en tolvåring gjøre? Robin (Henrik Hoff Vaagen) vet hva Robin Hood ville ha gjort. Under mottoet «heller fredløs enn pingle» - en signaturfrase som gjentas såpass mange ganger i løpet av forestillingen at samtlige i salen er garantert å få den med seg - gjør han inspirert opprør.

Veksler mellom plan

Scenen er en krysning av nedslitt bolig og eventyrskog. Kristin Bengtson, som har ansvar både for scenografi og kostymedesign, har gitt et digert tre sentral plassering, et tre skuespillerne underveis klatrer og leker i, og skyter piler mot. Fargene går i toner av grønt, brunt og blått, med en og annen kontrast lagt inn. All handling skjer i dette rommet, både den virkelighetsnære og den eventyrlige. Dette er et smart valg, for også historiefortellingen i «Jeg er Robin Hood» veksler lett og utvunget mellom virkelighetsnivået og fantasiparallellen. Slik blir dette i tillegg til en historie om hjemmevold, motstand og solidaritet også en historie om viktigheten av historier: Som hjelp til å forstå eget liv. Som hjelp til å finne utveier. Som forsikring om at en ikke er alene.

Robin, viser det seg, er ikke alene. Samspillet mellom de skuespillerne som spiller barn og unge - Vaagen, Engemoen, Øverli, Styve og Vigeland - er preget av troverdig direkte, åpent kroppsspråk. Mellom de fleste av dem ligger der trygt formidlet og voksende varme. Kampscenene, koreografert av Eugenio «Keno» Morales, er lekne og livlige.

Kriseinnsikt

Den største spenningen i «Jeg er Robin Hood» er knyttet til spørsmålet om hvilken side i konflikten mamma - sheriffen - til slutt vil ende opp på. Marit Synnøve Berg klarer å ikke avsløre for mye for tidlig, og med det blir nok hennes rollefigur også mer egnet til å skape et tankevekkende ubehag i unge tilskuere enn den slesk-slemme skurkaktighet som Yngve Bergens Johan står for. Dette er en rollefigur som står komedien nær nok til at den ikke egentlig er skummel eller skremmende, men Berven klarer også å få fram en stakkarslighet i sin Johan som gjør ham gjenkjennelig og trist - og det på måter som kanskje til og med kan virke trøstende for de i publikum som selv kjenner personer som ham litt bedre enn de skulle ønske.

Alt i alt er «Jeg er Robin Hood» en tekst og en teaterproduksjon som viser stor innsikt i og forståelse for virkningene av utrygge hjemmeliv. Morten Joachim, som regisserer, og som sammen med Line Hofoss Holm har skrevet teksten, klarer igjen å gjøre det sammensatte og vanskelige både underholdende og lett tilgjengelig.

Undertegnede vil anslå at forestillingen er særlig egnet for aldersgruppen rundt ti år.

Premieren fant sted på Teater Innlandet, Hamar, 13. oktober 2016.

Oktober 2016: Fridomens vegar

«Fridomens vegar». Det Norske Teatret. Av: Tore Vagn Lid. Med: Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen, Bjørn Sundquist, Ane Dahl Torp. Regi: Tore Vagn Lid.

KOMMENTAR: Prestasjonspressets bremsekloss.

TERNING: FEM

Test eller kolera

Testsamfunnets skadevirkninger kartlegges i «Fridomens vegar».

TEATER: Tilskuerne deles inn i quizlag. Tre moderatorer - Ane Dahl Torp, med navneskiltet «Marie», Marie Blokhus, med navneskiftet «Ane» og Joachim Rafaelsen, med navneskiltet «Bjørn» - stiller spørsmål og spiller ut scener, det sistnevnte i form av utprøvinger, en slags laboratorieeksperimenter. Friløst fra scenerommet deltar også Bjørn Sundquist. Han er til stede som stemme, en ikke helt allvitende forteller som legger føringer for forståelsen. Han opptrer i film, utstyrt med hår og skjegg som får ham til å ligne a) en karikaturtegning av Gud. Eller b) en karikaturtegning av en gal vitenskapsmann. Eller c) en karikaturtegning av en gal vitenskapsmann som tror han er Gud. Eventuelt d) alt det nevnte.

Føring mot fasit

Denne a), b), c), d)-listen over er undertegnedes assosiasjoner, ikke svaralternativer i «Fridomens vegar»s quiz. Den er mer prestasjonsorientert. Det som i starten kan virke som tilfeldig kunnskap måles, men snart blir det tydelig at de aller, aller fleste av spørsmålene på ett eller annet vis enten kan knyttes til tematikken «å evne», tematikken «å kunne» eller tematikken «å prestere». Medfødte muligheter, utviklede talenter, kunnskap om kunnskap - alt kan testes, og alt blir testet. Dette er en lek, men ikke bare en lek. Det er et spill, men ikke bare et spill.

«Fridomens vegar» fører fram mot en fasit, og denne fasiten er klar fra tidlig i forestillingen: Testiver undergraver trygghet, testiver undergraver frihet og testiver undergraver menneskeverd. Et testsamfunn er også et instruksjonssamfunn og et instruksjonssamfunn er et kontrollsamfunn.

Velment forkledning

Virkemidlene - blant dem, interaktiviteten, informasjonsmengden, musikkinnslagene, faktaplansjene, de filmede barneskuespillernes jakt på Pisa-testens testmakere, de nærværende voksenskuespillernes utspilte mangel på mestring, fortellerens fortellinger, quizspørsmålenes ordlyd og premisser - tjener til å gjøre tilskueren mottakelig for dette budskapet. Gruppeinndelingen skaper samfunn i samfunnet og kan minne om «til beste for de fleste»-begrunnelsene som gjerne henger sammen med testing. «Fridomens vegar» demonstrerer hvordan all testingens krav og instrumentelle menneskesyn opptrer i en forkledning av velmenthet og empati, noen ganger også underholdning eller ideer om samfunnsinteresse. Forestillingen synliggjør hvor kort avstanden er fra «gode råd» til «dårlig press».

Publikumsreaksjonene finnes det naturligvis ingen fasit for. Noen går inn i leken med engasjert morskap, noen gir seg over til konkurranseinstinktet, og noen velger en mer distansert holdning av «det viktigste er ikke å vinne, men å delta»-typen.

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 8. oktober 2016.