Mars 2015: Sweeney Todd

«Sweeney Todd». Det Norske Teatret. Av: Stephen Sondheim (musikk og sangtekster) og Hugh Wheeler (manus) etter Christopher Bond, oversatt av Ragnar Hovland. Med: Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Heidi Gjermundsen Broch, Silya Nymoen, Jon Bleiklie Devik m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.

Herlig heftig hårete.

TERNING: FEM

Morderisk massemoro

Forbrytelser har det med å komme ut av kontroll. Erik Ulfsby har full styring over «Sweeney Todd»s kannibalistiske grenseoverskridelser.

MUSIKAL: Møt Sweeney Todd (Frank Kjosås), barbereren med en fortid. Han er hevneren som starter med et personlig motiv, og som utvider til å straffe hele samfunnet. Møt Nellie Lovett (Charlotte Frogner), hans medhjelper paibakeren, en pågående pådriver for blodtørsten, slett ingen passiv tilrettelegger. Møt dommer Turpin (Jon Bleiklie Devik), maktmisbrukeren som opprinnelig forbrøt seg og har forårsaket det som skal hevnes.

Er noen av dem egentlig uten skyld i det som skal skje? Er noen av oss?

Som 2013s «Shockheaded Peter», brakt til samme scene av samarbeidskonstellasjonen Erik Ulfsby (regi)-Belinda Braza (koreografi)-Arne Nøst (scenografi), er «Sweeney Todd» gjort som eventyrlig makaber fabel med moral, innpakket i lag på lag av leken moro.

Fantasifull ikke-realisme

I rollen som gatepiken Lucy har Silya Nymoen en fortellerrolle som er utvidet fra den rollen samme skikkelse spiller i Wheeler-Sondheims originaltekst. I flere sekvenser framfører hun sanger som originalt tilhører koret, noe som i noens øyne kan overskygge samfunnsaspektet i musikalen og i andres understreke det: Dobbeltfunksjonen blir også en synliggjøring av samfunnets ansvar for og svik mot sine svakere.

De sentrale skuespillerne er yngre enn en er vant til å se rollebesetningen. Men de er aldersløst sminket, i all sin groteske grellhet. At ennå ikke 34-årige Frogner framstiller en enkefru som var husvertinne for et ungt ektepar rundt tjue år før og at jevnaldrende Kjosås skal være gammel nok til å ha en voksen datter er like enkelt å akseptere som at 40-årige Heidi Gjermundsen Broch spiller tidligpubertal gutt. Ingen av delene forårsaker troverdighetsproblemer innen den ikke-realistiske, fantasilekne rammen som er valgt. Nøst lar gotisk trash-punk-tivoli-estetikk møte tegneseriestiliserte 2D-illustrasjoner i syntetisk-sukkertøy-sirkus-farger, med forbindelseslinjer tilbake til både «Shockheaded Peter» og til «Sweeney Todd»s oppsetningstradisjon. Brazas fysiske uttrykk holder tempoet høyt og gjør sceneforflytningene til funksjonelle deler av historiefortellingen.

Mer er mer

En av Stephen Sondheims tre teser for godt musikkteater lyder «mindre er mer». Med andre ord: Ett lite virkemiddel kan være vel så virkningsfullt som flere og større. På mange måter kan «Sweeney Todd» sies å motsi dette utsagnet. I sceneversjonen som i grunnlagsmaterialet er mer mer, og enda mer er enda mer. Men musikalen er også et bevis på at Sondheims to andre teser, «innhold dikterer form» og «gud er i detaljene», er gyldige. Her er overdådigheten en narrativ nødvendighet. 

De parallelle historiene løfter fram undertekstens tematiske motiver, samtidig som fortellingens overraskelser bevares tilstrekkelig kamuflert til at tilskueren kan komme til å avsløre dem nøyaktig på de tidspunkter de er ment å komme som avsløringer.

Premieren var på Det Norske Teatret 20. mars 2015.

Mars 2015: Skylight

«Skylight» Nationaltheatret. Av David Hare, oversatt av Kjetil Bang-Hansen. Med: Marte Engebrigtsen, Lasse Lindtner og Thomas Ottersen. Regi: Kjetil Bang-Hansen.

For intellekt og hjerte

Nivåer av rikdom

I «Skylight» skaper Nationaltheatret teater om klasse og av klasse.

TEATER: Kan en leve sammen om en ikke kan enes om hva i livet som er av verdi?

På ett plan er «Skylight» et samlivsdrama. På et annet, et samfunnsdrama. Det private er politisk og det politiske er privat.

Nyanser

Den noen-og-trettiårige Kyra (Marte Engebrigtsen) og den noen-og-femtiårige Tom (Lasse Lindtner) hadde en gang et forhold. Han var gift. Nå er han enkemann. De møtes igjen. Han ønsker seg en ny start, et nytt forsøk. Hva vil hun? «Skylight» er beretningen om en lang natts ferd mot morgen og nye erkjennelser for dem begge.

Teksten er kompleks og nyansert. Kjetil Bang-Hansens regi er det samme.

London-settingen, med britisk klassebevissthet og -markører, er beholdt, i tekstoversettelse og i Even Børsums scenografi. Kyra, som startet sitt yrkesliv i en av restaurantmogulen Toms spisesteder, er nå lærer i et fattigslig strøk av byen. Hennes politiske idealer står langt fra hans. Men er det egentlig deres ulike politiske verdisyn som skiller dem, eller er det spørsmål som handler om tillit, grenser, aksept og det å åpne seg for et annet menneske? Er hindrene som står i veien for dem reelle sperrer, eller er det snarere slik at den lidenskapen de føler og har følt trenger hindringer for å oppleves som så intens? Teksten åpner for ulike muligheter. Rollefigurene har, naturlig nok, ulike syn også på dette. I likhet med Hare overlater Bang-Hansen, Engebrigtsen og Lindtner vurderingen om hvem av dem som har «mest rett» til sitt publikum.

Dynamikk

Leilighetens symbolske kulde og stigende temperaturer gjenspeiler handlingsutviklingen i stykket og framstillingen av persondynamikken i forestillingen. Også i tonen de norske skuespillerne bruker seg imellom problematiseres avstand og nærhet, problematikk rundt ikke å forstå hverandre, og å forstå hverandre så altfor godt. Den er innledningsvis noe anstrengt og distansert, gradvis nærmere og mer konfliktfylt, med innslag av varme og høy intensitet. 

Scenene mellom Kyra og Edward (Thomas Ottersen), som er Toms sønn, danner en nødvendig ramme for hovedhandlingen. Edward tegnes som tilstrekkelig av en speiling og tilstrekkelig av en kontrast til sin far til å gi tilleggsforståelse til bakgrunnen.

Premieren var på Nationaltheatret, Hovedscenen, 19. mars 2015.

Mars 2015: Morgon og kveld

«Morgon og kveld» av Jon Fosse, dramatisert av Hildegun Riise. Nationaltheatret. Med: Anne Marit Jacobsen (skuespiller) og Benedicte Maurseth (musiker). Regi: Hildegun Riise.

Fortelling med følelse.

 

Romanen i rommet

«Morgon og kveld» er litterært teater, fylt med følelse.

TEATER: Johannes blir født. Mange år går. Johannes dør. Jon Fosses roman «Morgon og kveld» handler om de to ytterpunktene, ikke om alt imellom. Som tekst og som teater er den et mildt og meditativt «memento mori». 

Sagt og usagt

I Fosses dramatikk ligger det dramatiske oftest i det usagte. Han delegerer tolkningen til tolkerne, og det som på tekstarket kan virke spinkelt, innhold så avgrenset at det kunne ha vært uttrykt i et dikt, blir i teatret til en rikdom av valg og muligheter, for regissører og skuespillere. Om de vil, for tilskuere med. Det uuttrykte gir fleksibilitet. Tomrom fylles med undertekst.
I dette er «Morgon og kveld» - roman og dramatisering - annerledes. Her deles en fortelling, noenlunde lineær, men med framtidshåp og tilbakeblikk. Den er konkret i handling, beskrivende i ord. Jon Fosse fyller ut uvissheten, han konkretiserer og påstår, og skaper et slags magisk-realistisk uttalt univers i overgangen mellom liv og død. Dette magisk-realistiske finnes særlig i romanens andre - og lengste - del, om livets utgang. I startsekvensen, om fødselen, holder handlingen seg stort sett til slikt som kan konstateres: En kommende fars venting og uro. I sluttsekvensen skildres et dødsdøgn som om det var like objektivt observert. Hva skjer med sjelen når kroppen dør? Fosse gir svaret.

Forteller

Hildegun Riises sceniske bearbeidelse ligger gjenfortellingen nær. Romanen er hele tiden til stede på scenen. Faktisk har Anne Marit Jacobsen i deler av forestillingen boka i hendene. I teaterprogrammet har hun tittelen «forteljar». Men forestillingen er mer enn en opplesning. Skuespillerens oppgave er ikke bare å formidle tekstinnhold, men å gi en fysisk form til det emosjonelle innholdet. Om Jacobsen ikke forsøker å spille ut situasjonene hun skildrer framstiller hun følelsene i dem og bak dem, i kropp, ansikt og stemme.
Benedicte Maurseth vandrer med sin fele mellom forhengene i Åse Ljones' scenografi, slik Johannes vandrer fra livet til etterlivet. Hun blir som et symbol på det og dem som befinner seg på «den andre siden» - aldri i direkte møte med Jacobsen, fysisk distansert, men samtidig, et konkret nærvær.

Premieren var på Nationaltheatret, Amfiscenen, 18. mars 2015.