September 2013: Christine Hope roer seg kraftig ned

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» Ole Bull Scene, Bergen. Av: Christine Hope, Arvid Ones, Agnes Ravatn, Eduardo «Doddo» Andersen, Øyvind Angeltveit, Yvonne Algrøy, Are Kalvø og Jon Niklas Rønning. Med: Christine Hope. Regi og koreografi: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal.

Mer fryd enn fred.

TERNING: FEM

Hope i høy hastighet

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er et show med en villedende tittel.

SHOW: Hastigheten er, om ikke hyperaktiv, så i alle fall jevnt høy. Christine Hope kan snakke raskere enn Øystein Sunde spiller gitar. Humorpoengene kastes ut i hurtig tempo, og takket være Marte Synnevåg og Anne Lise Tollefsen bytter hun kostymer nesten like fort som hun åpner og lukker munnen, også.

Alene med typer

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er faktisk hennes første soloshow. Tidligere har hun alltid delt scenen med noen - Espen Beranek Holm og Are Kalvø, Ørjan Liavåg, Ina Breivik, Jan Martin Johnsen og Trond Hanssen, Herborg Kråkevik, Dag Schreiner. I «Christine Hope...roer seg...» viser Hope at hun også står støtt på egne bein, bein som, nå som før og nær sagt naturligvis, utgjør selvskrevne, selvstendige og svært så uttrykksfulle kommunikasjonskanaler. Det gjelder også øvrige kroppsdeler.

Typetegning utført i stumfilmtydelig kroppsspråk, med den fysiske komikk som hører til, er hovedpilarer i showet. Den som ikke kjenner stilen fra tidligere show og TV-opptredener, kan tenke seg Buster Keaton i møte med Leif Juster og norsk revytradisjon. Skjønt, verken Keaton eller Juster opptrådte vel noen gang med poledancing iført middelaldrende-dame-parykk og paljettbluse.

Allment

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» gir et gjensyn med flere av hennes velkjente skikkelser, som den eneste homsen på Dale, guaiden Trygve og mor til Birgitte. Men hovedpersonen er Hope selv, eller en versjon av henne, en med keitete barne- og ungdomsbilder, mer eller mindre reelle barndoms- og ungdomsminner, og mer eller mindre personlige betraktninger fra voksenlivet. Tematikken er allmennmenneskelig, knyttet til nære forhold og/eller følelsen av å skille seg ut, «gamle dager» er 1980-tallet, fotball-laget er Brann. For øvrig har vel slektsforskning aldri før artet seg fullt så lattervekkende.

Hvem som har skrevet hva er ikke kreditert, men tekstlig er her en gjennomgående tone som tyder på at Hope, eventuelt i samarbeid med Ones & Erdal, har personliggjort flere av de tekstene som er skrevet av andre. Overgangene flyter godt, og en viss rød tråd er tvinnet rundt «ting som ikke gikk slik man hadde tenkt de skulle gå».

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 5. september 2013.

August 2013: Shockheaded Peter

«Shockheaded Peter». Det Norske Teatret. Av: Julian Crouch og Phelim McDermott etter Heinrich Hoffmann, med musikk av The Tiger Lillies, oversatt av Are Kalvø. Med: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen,  Unn Vibeke Hol, Ingunn Beate Øyen m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Makaber moro.

TERNING: FEM

Rocka horrorshow

«Shockheaded Peter» er et lystig skrekk-kabinett av sjangeroverskridende horrorhumor.

MUSIKAL: Egentlig skulle «Shockheaded Peter» vært vist høsten 2011. Det Norske Teatret valgte å utsette: En forestilling som tar livet av barn og unge i tur og orden, på grotesk vis og av bagatellmessige årsaker, kunne fort ha støtt vekk teaterpublikum noen få måneder etter skuddene på Utøya.

Sjangermiks

Premisset for handlingen er ikke mer smakfullt i 2013. Men så er heller ikke smakfullhet noe «Shockheaded Peter» sikter seg inn imot. Den burde heller ikke være noe å ta anstøt av. Utgangspunktet er for absurd til det. Virkemidlene er for virkelighetsfjerne, skikkelsene for parodiske, og dødsmetodene for usannsynlige. Forestillingens «blod» og «gørr» ligger også for langt fra det realistiske til å kunne vekke avsky.

I stedet er «Shockheaded Peter» en boblende energisk iscenesettelse; et gotisk overdrevet satiresirkus, med makabre sketsjtablåer, ispedd pantomime, sang og dans, figurteater og til og med en sekvens med skyggespill. Vi kan kalle den et teaterteknisk lekerom for sjangeroverskridende sceneuttrykk, splatterhumor og visuelle overraskelser. Hva sistnevnte går ut på, skal ikke røpes her, men det er mange av dem, og de ligger både i Arne Nøsts mangslunkne scenografi, i Belinda Brazas koreografi, og i rolleinstruksjonen av Erik Ulfsby. The Tiger Lilles' rock-aksentuerte kabaretmusikk underbygger den lekne variasjonen, og blir framført av femmanns band som også tar del i scenebildet.

Gru og glede

Rollegalleriet består, med noen få unntak, av ufyselige unger og frastøtende foreldre, og samtlige får sin straff for sine brudd på velkjente dannelsesregler. Dette blir presentert med den hensikt å få størst mulig uttelling av sadistisk fryd, på scene og i sal. Scenestrukturen er gjentagende: Advarsel, brudd på advarsel, straff. 

Men variasjonen i virkemidler og sceneuttrykk fjerner forutsigbarheten.
«Shockheaded Peter» kan sees enten som en parodi på moralismens strenge pekefingre, eller som en understøttelse av de samme, og budskapet - i den grad her er et budskap - kan etter valg tolkes til «Gjør du ikke som mora di sier, går det deg riktig ille» eller det motsatte; «Mora di er slett ingen engel, hun heller - hvem bryr seg om hva hun har å si?».

Premiere var på Det Norske Teatret 30.08.2013.

August 2013: Livredd

«Livredd». Christiania Teater/Tommyshow AS/turné. Av og med Tommy Steine, med tekstbidrag fra Maria Mohn og Knut Ole Mittet, og med musikalske innslag med Maria Mohn.

Solid fra Steine.

TERNING: FIRE

Angst og leven

«Livredd» er Tommy Steines mest personlige og best forberedte show til nå.

SHOW: I et VG-intervju for ei uke siden fortalte Tommy Steine om sin angst og sine depresjoner. «Livredd» bygger på de samme erfaringene. Maria Mohn (sist sett som «Idol»-deltaker) bidrar med musikalsk komp og koring, men det er Steine, alene, som bærer teksten.

Forberedt

Utgangspunktet er altså dypt personlig. Men betraktningene går bredere enn Steines private opplevelser. Han stiller godt forberedt. Han har gjort research. Han har reflektert. Han har konsultert fremmedordboka og lest Karl Ove Knausgård. I «Livredd» utforsker og utfordrer han egen frykt og egne fobier. Han latterliggjør seg selv og det han er redd for - pluss en del han har lest og hørt at andre er redd for. Han gjør narr av lettvinte råd og beroligende banaliteter. Den som har sett Steine på scenen tidligere vil kjenne igjen retorikken. Her er innslag av flåkjeftet mannen-i-gata-protest, og «tenke seg til»-humor rundt sånt som bivirkninger av lykkepiller eller alternativ medisins «behandlingsmetoder». Men her er også store porsjoner alvor.

Tør mer 

Lenge er tonen godslig kåserende, allmenngjørende. Selv om temaet er livets frykt for livets (innbilte og reelle) farer, framstår mye av det han sier som ufarlig. Men så viser det seg at Tommy Steine tør mer, og vil gå lenger. Han konfronterer opplevelser det må koste ham å snakke om: En barndom uten trygghet. Et voksenliv med angst. Slik ufarliggjør han også det farlige. Slik sier han farvel til sin egen frykt, angst og skam, mens han omsorgsfullt oppmuntrer sitt publikum til å gjøre det samme. Som han sier, mot slutten av showet, «skam er lik frykt for ikke å bli akseptert».

«Livredd» er et show han fortjener respekt for.

Oslo-premiere var på Christiania Teater 29.08.2013.

August 2013: Signalerkommentar om Dramatikkens hus, Dramatisk dynamo

Dramatisk dynamo

Dramatikkens hus hadde sårt behov for en ny start. Den kommer nå. Og den er rekordoffensiv. 

SIGNALER: Drøyt ett år har gått siden Kai Johnsen forlot Dramatikkens hus, etter intern strid om kunstnerisk profil og ansvar. Siden har det, sett utenfra, vært stille. Labert aktivitetsnivå, liten variasjon, få åpne arrangementer. Men i kulissene har husets nye utviklingsansvarlige, Siri Senje og Line Rosvoll, arbeidet intenst. Nå vises resultatene.

I MORGEN åpner Norsk Dramatikkfestival, i år med åtte enaktere. Flere av dem gransker motsetninger mellom privat liv og offentlig fasade. I «Kinder K» trekker Kristofer Grønskag linjer mellom norsk abortlov og Hitler-Tysklands utslettelse av funksjonshemmede. I «Crème de la crème» ironiserer Ingeborg Eliassen over forplantningsteknologi og forbrukermentalitet. I «Anonym søker» avdekker Per Andreas Persson to middelaldrende menns hemmelige kjønnsidentiteter og i «Til Valhall» setter Kristian Lykkeslet Strømskag en soldats traumer opp mot militær retorikk. 
 Ikke alt virker ferdig formet, men det er ikke poenget. Programmet presenterer potensial og bredde, i språk, stil og tematikk.

FORRIGE HELG presenterte Rosvoll & Senje husets 16 nye husdramatikere. De neste to årene får Hans Petter Blad, Fredrik Brattberg, Kristin Auestad Danielsen, Eirik Fauske, Oda Fiskum, Toril Goksøyr & Camilla Martens, Kristofer Grønskag, Liv Heløe, Rønnaug Kleiva, Lisa Lie, Miriam Prestøy Lie, Kate Pendry, Kristian Lykkeslet Strømskag, Maria Tryti Vennerød og Marco Demian Vitanza et sikkerhetsnett for sitt arbeid. I prosjektet ligger frikjøpt tid til skriving, samarbeid med dramaturger, regissører, teknikere og skuespillere, og muligheter til å teste tekst i sal og for publikum. 
Liv Heløe kaller det «et tredimensjonalt arbeidsstipend».

DE 16 HAR alle skrevet og fått oppført dramatikk tidligere. Noen mye, andre mindre. Stilistisk, tematisk og metodisk har de lite felles. De nye husdramatikerne har dessuten svært ulike oppfatninger om tekstens rolle i teatret. Bruker de hverandre som samtalepartnere, vil Dramatikkens hus få forsterket sin rolle som teatertenketank. 
I høstprogrammet finnes diskusjonsposter som kan bidra til det samme. For husdramatikerprosjektet skal slett ikke oppta all energi i Dramatikkens hus. Fortsatt skal enkeltstående prosjekter støttes gjennom dramaturghjelp, verkstedarbeid og skrivestipender. 
Ambisjonene er høye. Innfris de, vil huset endelig - igjen - bli det kraftsenter for kompetanse og utvikling som det ønsker å være.

Teksten sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte  22. august 2013. "I morgen" viser altså til fredag 23.08.13, mens "forrige helg" er fredag 16.08.13.

August 2013: Peer Gynt og Selvets keiser

«Peer Gynt» og «Selvets keiser», Peer Gynt-stemnet, Vinstra. Av: Henrik Ibsen. Med: Dennis Storhøi, Britt Langlie, Hans Marius Hoff Mittet, Ingeborg Schübler Gillebo m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Dobbelt perspektiv.

Tvisyn på Gynt

«Selvets keiser» undersøker Peer Gynt innenfra. «Peer Gynt» beskriver ham utenfra.

TEATER: Gynt feirer 25 år ved Gålåvatnet i år, et jubileum som markeres med to forestillinger i stedet for en. Begge er regissert av Svein Sturla Hungnes, og i begge er Peer framstilt av Dennis Storhøi.

Selvbildet

«Peer Gynt» er vinklet på Peers ytre reise, en kavalkade over hans opplevelser, eventyr og eskapader. Tekstutvalget forsterker Ibsens fokus på Peers tid i Gudbrandsdalen, ungdom og alderdom. Det er et kurant valg, ikke bare fordi vi befinner oss i Gudbrandsdalen, men også fordi ungdomstiden kan fungere som en forklaring på Peers personlighet. Her ligger årsaker til at han opplever, men ikke erkjenner.

I «Selvets keiser» går han inn i selvgranskingen. Hungnes tar utgangspunkt et sted mellom tredje og fjerde akt. Peer er på høyden, rik, berømt, ytre vellykket. Men når et tv-show vil lage en spesial på ham, lagt til barndomsbygda, bryter han sammen, i en malstrøm av minner, fantasier og frampek, selvkritikk og anger. Denne dragsugdramaturgien viser at det han gjennomgår er en indre reise. Det er ikke mytiske skikkelser som bøyg eller knappestøper som driver fram Peers selvrealisering. De er fysiske uttrykk for at det gjør han selv, i sitt eget sinn.

Scenebildet

I form er forskjellene store. Samme ensemble, med enkelte utskiftninger, opptrer i begge oppsetninger.

Dennis Storhøi er, i begge tilfeller, oppsetningens sjel. Han evner å formidle Peers dobbelthet, hans ruvende karisma, hans avgrunn. Avgrunnen er, som leseren vil forstå av beskrivelsen over, dypere og mer inngående demonstrert i «Selvets keiser» enn i «Peer Gynt». Sjarmen er magnetisk i begge utgaver.

Visuelt er rammene ulike, med en stålrigg som bakgrunn i «Selvet», med gresslette og hesjer i «Peer». «Selvet» er popkulturelt musikklagt og koreografert. For den som ser begge er det likevel påfallende hvor mange av de sceniske elementene fra den tradisjonelle «Peer Gynt» som inkorporeres i den moderne. Kanskje er det ment som en påminnelse om at det er det samme livsløp vi studerer, det samme mennesket. Perspektivet er bare forskjøvet.

Eksempelbildet

Ta Mor Åses død som eksempel: I den tradisjonelle «Peer Gynt» skildres den i samtid, med Peer og Åse i dialog, der de ivrig egger hverandre fram, mens fantasiene eskalerer og minst en av dem glemmer «det vrange og skakke». I «Selvets keiser» skildres samme scene gjennom minnets distanse. Mor Åses replikker er de samme, Britt Langlies intonasjon og kroppsbruk er den samme, men Peers perspektiv er annerledes. Han sitter med ryggen til henne, ytrer replikkene i en bitter, angrende, selvkritisk tone. Det er som om han, i hele sin skikkelse, spør «hvem er jeg, som ikke en gang kan se realitetene i min egen mors død?».

Denne scenen representerer meget vel de ulike fortolkningene bak de to oppsetningene. Selvbebreidelsen er påtakelig, i «Selvets keiser». Den er knapt merkbar i «Peer Gynt».

Premiere på «Selvets keiser» var 31.07.2013, premiere på «Peer Gynt» var 03.08.2013, begge deler ved Gålåvatnet.