Januar 2015: Komplottet

«Komplottet». Riksteatret. Av Joe Penhall, oversatt av Teodor Janson. Med: Kåre Conradi, Ulrikke Døvigen og Tov Sletta. Regi: Kim Sørensen.

Karikatur i krigstyper.

Tabloid teater

«Komplottet» snakker i overskrifter, men utfordrer tilskueren til å lese mellom linjene.

TEATER: Liz (Ulrikke Døvigen) og Greg (Tov Sletta) er skandalejournalister av det aller mest sensasjonssultne slaget. Barry (Kåre Conradi) er tv-kjendisen som både lever av og på tross av sin egen berømmelse.

Klikktempo

«Komplottet» er en karikatur, der persontegninger, problemstillinger og replikker er trukket ut i ytterligheter. Dette er både en styrke og en svakhet. Det skaper en avstand som kan undergrave latteren, men som samtidig understreker de prinsipielle sidene.

Ikke alt handler om presseetikk. I en tidsalder der hele verden er en medieplattform og alle i den er posører berøres også mellommenneskelige spørsmål om tillit og ærlighet: Forskjellen på falsk og ekte intimitet. Skillet mellom beregnende og oppriktig selvpresentasjon. Når Penhalls skikkelser snakker følger de kjente mediedramaturgier. De bruker floskler og forenklinger. Men når en former sin egen historie etter faste mønstre, forsvinner nødvendigvis de nyansene som gjør historien til ens egen.
Penhalls form, og hans tempo, illustrerer de problemene rollefigurene har med å forholde seg til seg selv og sin egen oppførsel. I dette ligger også utfordringen for tilskuerne: Når temaene beskrives så overfladisk, og veksler så fort - ser vi da den fremmedgjøringen rollefigurene ikke ser?

Talende kroppsspråk

Teodor Jansons norske oversettelse lyder naturlig og flytende, spisset der den skal være spisset, vag der den skal være vag.

Kim Sørensens regi legger vekt på dynamikken de tre rollefigurene imellom. Kåre Conradis Barry er på alle måter stjernen i showet. Conradi skildrer alkoholikerens nedoverbakke gjennom megetsigende, skarpt observert kroppsspråk og avslørende stemmebruk. Balansen mellom avventende tilbakeholdenhet og aggressiv provokasjon i Ulrikke Døvigen og Tov Slettas spill underbygger Conradis tolkning og gir ham plass til å utfolde seg.

Tuva Hølmebakks scenografi - en penthouse-suite av et hotellrom, med et Bjørvika-panorama i bakgrunnen - kan minne både om et akvarium eller en utstillingsboks, og om en bredskjerm-TV. I dette ligger enda flere påminnelser om det mediesamfunn vi alle lever i.

Premieren fant sted på Riksteatret 21. januar 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven.

Januar 2015: Rytmar frå verdsrommet

«Rytmar frå verdsrommet». Det Norske Teatret i samarbeid med Peter Baden Productions. Av: Carl Morten Amundsen (tekst) og Peter Baden (musikk). Med: Heidi Ruud Ellingsen, Randolf Walderhaug, Ingrid Jørgensen Dragland, Geir Kvarme og Marius Næss. Regi: Audny Chris Holsen.

Poetisk rytmeunivers.

Rom for rytme

«Rytmar frå verdsrommet» er en poetisk, politisk musikkfabel om viktigheten av å gå i takt med egen rytme.

MUSIKKTEATER: All science fiction er politisk metafor, heter det. Den musikalske familieforestillingen «Rytmer frå verdsrommet» er ikke et unntak.

Tiåringen Mikkmikk (Heidi Ruud Ellingsen, igjen med troverdig barnekroppsspråk og -mimikk) og pappa (Randolf Walderhaug) bor i et land der musikk, dans og rytmer er forbudt. Det er det ikke lett å rette seg etter, ikke for far og datter, og ikke for deres overvåkere, rytmepolitiets Fru Sjursen (Ingrid Jørgensen Dragland) og Erstad Olsen (Geir Kvarme). Når trommonauten Perk (Marius Næss) krasjlander med budskapet om at en asteroide er på vei mot jorden, skal det vise seg å bli enda vanskeligere.

Komponist og musiker Peter Baden, også i trommonautkostyme, musikklegger forestillingen live fra sitt utenomsceniske sidebalkongrom. Komposisjonen er, naturlig nok, rytmisk dominert, tempofylt og energisk, med melodiinnslag som gir assosiasjoner til science fiction-filmens stemningsmusikk. Videodesign (Knut Sævik/PB Productions) bidrar til å formidle et astronomisk univers av stjerner og planeter, projisert over, på og rundt Mia Runningens geometriske flerbrukskonstruksjoner. Disse siste viser seg også å være gode samarbeidspartnere for Sigrid Edvardssons koreografi, som mikser inn inspirasjoner fra parkour og streetdance.

Budskapene - at en må lytte til egne instinkter når regler virker urimelige og uforståelige, og at det er barna som er framtidsfrelserne - overrasker neppe noen. Handlingen følger også kjente mønstre fra redder verden-sjangeren. Men underveis ligger flere fine overraskelser, bland annet i velformulerte replikkbetraktninger om frykt og kontroll, i komisk utformede avsløringsscener, og i måtene voksenrollene får lov til å utvikle seg. Den ressurssterke Mikkmikk får oppdage at det ikke bare er hun som kan føle redsel, og at det finnes flere mennesker med indre rytmer de ikke helt vet om de kan eller bør gå i takt med. 

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 16. januar 2015.

Januar 2015: Vi tygger på tidens knokler

«Vi tygger på tidens knokler». Nationaltheatret, Amfiscenen. Av: Jonas Corell Petersen i samarbeid med ensemblet. Med: Espen Alknes, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad. Regi: Jonas Corell Petersen.

Crazyhumor med stort spenn.

   

Eksistensialisme light

«Vi tygger på livets knokler» bruker det lettvint-filosofiske til å gjøre narr av det lettvint-filosofiske.

TEATER: Tre menn (Myhre, Skjelbred, Waastad) har vært på seminar. Med sine motivasjonsutsagn, bevissthetsøvelser, populærpsykologi og mer eller mindre vitenskapelig begrunnet kunnskap opptrer de som en gruppe. Fjerdemann (Alknes) stilles utenfor.

Kan den nyvunne seminarvisdommen gi sammenhenger våre helter før ikke hadde, eller er den bare egnet til å spre svada og skape forvirring? Svaret er ikke vanskelig å gjette.

Samfunnstrend?

«Vi tygger på tidens knokler» er Nationaltheatrets bidrag til Terrorisms-prosjektet, koordinert av Union des Théâtres de l'Europe. Det er som del av dette at teatret samarbeider med israelske Habima, i tillegg til teatre i London, Stuttgart, Reims og Beograd. Palestinske Shiber Hur skulle også vært med, men trakk seg.

Er det så politisk teater? Har det med terrorisme å gjøre?

«Vi tygger…» beskriver en samfunnstendens der selvopptatthet og omtrentlighetskunnskap fører til perspektivløshet og mangel på empati. Det er underholdende - jeg vet ikke om jeg noen gang før har ledd så mye, så intenst eller så overrumplet på teater - men en skal være svært velvillig innstilt for å kalle det viktig. Er en det, kan en si at forestillingen handler om mennesket som natur kontra mennesket som kultur, og at dens grunnmotiver - forståelse og fremmedgjøring - er forutsetninger for fellesskap, både i trygghet og terror. Men da nærmer en seg det abstraherende metanivået som forestillingen finner sin humor i. Banaliteter forkledd som dypsindigheter er nettopp grunnlaget for forestillingens forunderliggjøring.

Digresjonsrikt

Framføringsstilen, som er overspent høydramatisk når innholdet er på sitt mest trivielle, og dempes i retning av det mer naturlige når teksten handler om slikt som angår liv og død, understreker de crazykomiske kontrastene. Pauser og avbrytelser forsterker aksept og avvisning de fire rollefigurene imellom.

I «Vi tygger på tidens knokler» skapes et sammensurium av viktig og uviktig, riktig og uriktig, stort og smått, nåtidig og fortidig. Betraktninger om historie, politikk, antropologi, filosofi, psykologi, religion, biologi og botanikk går over i hverandre. Terminologi fra selvhjelpslitteraturen veksler med retorikk fra kommentarfeltargumentasjonen. Allegorier, myter og metaforer brukes til å blande sammen det som bør forstås billedlig og det som bør forstås bokstavelig.

Her er også elementer som handler om vold, trusler og aggresjon, terrorisme-stikkordet tro. For innholdet sett under ett kan nok «overlevelse» være et nøkkelord. Men likevel: «Vi tygger på tidens knokler» oppleves som ufarlig moro. Det er galskapshumorens mange digresjoner som dominerer. 

Premieren var på Nationaltheatret 15. januar 2015.