September 2016: Spellemann på taket

«Spellemann på taket». Den Nationale Scene. Av: Joseph Stein, Sheldon Harnick og Jerry Bock etter Sholom Aleichem, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: André Søfteland, Ragnhild Gudbrandsen, Rasmus Hella Mikkelsen, Katrine Dale, Malin Soli, Frode Bjorøy, Sverre Breivik, Monica Dybwad, Kristian Berg Jåtten, Gerald Pettersen, Karoline Krüger, Tormod Løvold, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Lars Henrik Aarnes, Håkon Moe, Sverre Røssummoen, Kim Kalsås, Idun Vik, Jack Lorentzen, Eivind Linn, Stian Bergdølmo og barneskuespillere. Musikalsk ansvarlig: Petter Sørlie Kragstad. Regi: Svein Sturla Hungnes.

KOMMENTAR: Bevaring og forandring.

TERNING: FEM

Tradisjon med egne vrier

Årets «Spellemann» viser både respekt for fortiden og vilje til forandring.

MUSIKAL: Det var en gang et samfunn, i landsbyen Anatevka. Et sted med regler for alt. Hvordan man skal kle seg, hvordan man skal te seg, hva man skal spise, hvordan man skal be, og hvem som skal bestemme hvem man skal gifte seg med. Hvem bestemmer reglene? Tradisjon, og religion. Men nå rykker verden - kriger, revolusjoner og pogromer - stadig nærmere Anatevka, og tradisjonene utfordres.

Følsomhet

Svein Sturla Hungnes regisserte også «Spellemann på taket» for Oslo Nye Teater i 2007. Denne gang har han latt bifigurene utvikles, kanskje nettopp for å understreke samfunnsdimensjonen, kanskje for å tilføre mer komedie. Ekteskapsformidleren Yente (Karoline Krüger) er blitt tyvaktig, slakter Lazar Wolff (Gerald Pettersen) en slibrig karikatur, og skredder Motel (Frode Bjorøy) særdeles klossete. Men fortsatt står naturligvis forholdene på kryss og tvers i Tevyes familie, og Tevyes forhold til seg selv og sin Gud, i sentrum.

André Søfteland synger med stor følsomhet, og hans spill viser trygg forståelse for melkemannens mange motsetninger. Tevye er drømmer og pragmatiker, uskolert og tenkende, hissig og mild. Pardynamikken mellom ham og kona Golde (Ragnhild Gudbrandsen) er i stadig utvikling. I starten utgjør de et arbeidsfellesskap, hun bestemt, han lettere redd for henne. Men etter hvert som døtrene i tur og orden gjør sine kjærlighetsvalg, begynner også Tevye og Golde å se nærmere på sine følelser. Denne utviklingen er fint ivaretatt av de to skuespillerne, støttet av reaksjonene til skuespillerne som spiller de tre eldste døtrene og deres friere - Katrine Dale, Monica Dybwad, Malin Soli, Frode Bjorøy, Sverre Breivik og Kristian Berg Jåtten.

Musikalsk dialog

Musikalsk lar DNS-versjonen stemmene være hovedinstrumenter, og med det blir også sangtekstene tydeliggjort formidlende. I et flertall av arrangementene går sangeren gradvis over fra talereplikker til sang. Snart svarer spellemannen (Rasmus Hella Mikkelsen) med sin fiolin, før orkesteret faller inn. Det fungerer som en musikalsk parallell til oppbygningen i Tevyes resonnementer; «på den ene side - - », «på den annen side - -», og «på den annen side - -» igjen. Også dette er med på å understreke samfunnets betydning i musikalen: Fortellingen gjelder flere enn den ene, enkelte familien. At spellemannen følger Tevye på nært hold, som en samtalepartner som fører sin side av dialogen gjennom fiolinen, bidrar til å understreke det samme.

Enkeltord på jiddisk er beholdt i tekstoversettelsene, som ellers bruker vestlandsdialekten, også i sangtekstene. Et utvalg elementer fra jødisk kultur, i forenklede versjoner, er bevisst brukt i scenografi, kostymer og dans, fysiske bevis på ritualenes betydning, for menneskene. Siri Langdalens scenografi legger for øvrig vekt på fattigdommen i Anatevka. Flere av bygningsdelene som utgjør torg, hus og togstasjon viser tegn til forfall. Christina Loverys kostymer vitner om at klær har vært brukt i lang tid, med lapper og lurver, ofte flekker også.

Premieren fant sted på DNS 17. september 2016.

September 2016: Min pappas porno

«Min pappas porno». Prologo, turné med premiere på Lillestrøm Kultursenter. Av: Andrew Goffman, oversatt av Jostein Kirkeby-Garstad. Med: Odd-Magnus Williamson. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Monolog med moral.

TERNING: FIRE

  

Overforklart farslengsel

«Min pappas porno» består av bekjennelser fra egobloggens tid.

TEATER: En gutt vokser opp uten far. Far har reist. Han pleide å stille opp, men kontakten er brutt. Ingen besøk, ingen brev, ingen telefoner. Forholdet far-sønn er like over som forholdet far-mor. Men han har satt igjen pornosamlingen sin, og den skal sønnen komme til å bruke mye tid og krefter på.

Jeg-personen i «Min pappas porno» er en voksen mann, nå selv far, hensynsfull, forståelsesfull, en av dem som «lytter til andres behov». Han er bare litt sliten og litt emosjonell, og han ser tilbake på barne- og ungdomsårene etter at faren dro. År der pornofilmene (38 stykker x 90 minutter) ble brukt som lekekamerat, som hemmelig rom, som farserstatning og rollemodell.

Debut

TV-komiker og filmskuespiller Odd-Magnus «Odda» Williamson gjør sin teaterdebut i rollen. Han spiller, som mange som er nye for teatret, for de tilskuere som sitter på bakerste rad - med store gester og tilsvarende tydelig stemmebruk. Diksjonen er pedagogisk klar, vektleggingen av nøkkelord poengtert, og timingen, for det meste, sikker. Bare unntaksvis blir han utålmodig i punchlinene. Williamson klarer å opptre nokså konsekvent i rolle, og de små bruddene som oppstår, vil nok forsvinne, jevnes ut, i løpet av kort tid, etter litt flere gjennomganger med publikum i salen.

Scenografisk er oppbygningen enkel og turnévennlig. Joakim Foldøy er kreditert for «produksjonsdesign», som vel omfatter både film, lys og rekvisitter. En tilsynelatende slitt, komfortabel lenestol er det sentrale elementet. Flatskjerm-TV og laptop viser at vi befinner oss i vår tid, mens moviebox og plastkassetter bekrefter påstanden om at far dro i 1986. På bakveggen projiseres innimellom bilder av en naken kvinne - tilstrekkelig tekkelig til at hun vel kunne vært vist på en norsk avisforside, skjønt Mark Zuckerberg neppe ville godtatt henne på sine vegger - samt portrettbilder type passfoto av «far», «mor», «søster», vår hovedperson som barn, og noen av pornostjernene fra fars filmer.

Ferdigtygd tekst

Pinlighetshumoren kunne meget vel vært pinligere, og med unntak av en Gud-Jesus-Den hellige ånd-refleksjon, er det tilstrekkelig mildt til at ingen trenger å frykte at de skal bli krenket eller støtt. Formen ligger standupshowet nær, men dette er standup med moral, Moral med stor M. Da monologen første gang ble oppført, i USA i 2005, var det forfatteren selv, Andrew Goffman, som framførte den. Ifølge ham er innholdet selvbiografisk, og det bærer utformingen preg av. Teksten har tone av bekjennelsesblogg, med alle konklusjoner ferdig utarbeidet, så ferdigtygd at det ikke er noe igjen for tilskueren å tygge videre på. Lett forståelig, fort glemt, og preget av intimitetstyranniets overforklaring, den overforklaring som skyldes at en ikke vet om mottakeren evner å lese mellom linjene.

«The Accidental Pervert» har vært oppført i Norge en gang tidligere, som «Plutselig pervo» på Agder Teater i 2015. Også da var det Jostein Kirkeby-Garstad som oversatte, tilpasset og regisserte. Han har tilrettelagt til norske forhold, med norske navn og stedsnavn, og med tidsmarkører som stemmer med norsk 1980-tall. Selv om forrige tittel er nærmere originaltittelens betydning, er «Min pappas porno» mer treffende. For det er ikke «porno» som er nøkkelordet i denne forestillingen. Trykket ligger på «min pappa».

Premieren fant sted på Lillestrøm Kultursenter 16. september.

September 2016: Markens grøde - revisited

«Markens grøde - revisited». Rogaland Teater. Av: Tatu Hämäläinen og Tora von Platen etter Knut Hamsun. Med: Lars Funderud Johannessen, Ingrid Rusten, Kirsten Hofseth, Ragnhild Arnestad Mønness, Biniam Abbai Gezai, samt skuespillere fra barne- og ungdomsteatret. Regi: Tatu Hämäläinen. 

KOMMENTAR: Litt for generelt.

TERNING: FIRE

  

Lettlest gjenlest

Jordens vekster blir til økonomisk vekst blir til litt for viltvoksende kontekst.

TEATER: Alt teater som springer ut fra tekst er, på ett eller annet nivå, tekstanalyse. Dette lyder opplagt, men det er ikke selvfølgelig. Der finnes mange grader langs analyseskalaen, fra gjenfortelling til kritisk forskning. «Markens grøde - revisited» er en teaterforestilling som rommer gjenlesning og gjengivelse, samt forsøk på å analysere gammel kontekst og forsøk på å oppdatere og tilføre ny kontekst. De uttalte ambisjonene går videre enn de faktiske forsøkene.

Språklig stilskifte

Der finnes både underforståtte og uttalte kontekstutvidelser i teateroppsetningen. Utvalgte nøkkelhendelser og mer symbolske hendelser fra Hamsun-romanen er iblandet utdrag fra samme forfatters «Pan» og Jean Gionos «Que ma joie demeure». Dialogen er iført en språkdrakt som ligger nærmere vår tids bruksspråk enn forfatterens mer dikteriske vendinger. Ordkunst er ikke prioritert. På ett tidspunkt sier Ragnhild Arnestad Mønness «drit og dra».
Ikke for det, språklig sett er nok «Markens grøde» Hamsuns mest nøkterne roman. Han, som gjerne brukte mange og store ord både om små og store saker, skrev der om mennesker som brukte få og små ord også om de aller største følelser, det aller største slit og de aller største tragedier. Det bilderike, kommenterende språket begrenset han til sine egne beskrivelser. Noen av disse beskrivende passasjene er inkludert som opplesningsscener i teatermanuset, men brorparten av forestillingen består av utspilte situasjoner. De voksne skuespillerne veksler på å opptre i de ulike sentrale rollene, med utstrakt bruk av navn for å være helt sikre på at publikum forstår hvem som er hvem, om situasjonene ikke skulle gjøre det klart nok. De unge skuespillerne fra barne- og ungdomsteatret (to ulike lag for ulike kvelder) har rollene som Isak og Ingers barn.

Menneske og maskin

Tiden før pause er mer gjenfortellende og følgelig også mer oversiktlig enn tiden etter pause, skjønt det er lagt inn hint og koblinger mot vår tids økonomiske og økologiske problemer i begge delene. Noen er subtile: En kaffetrakter er tegn på industrialisering. Noen ikke: «Jeg har vært her i 9000 år», sier samen. Etter pause kommer de tydeligste forsøkene på å koble sammen spørsmål om markens grøde og forbrukets vekst, om kapitalisme, forbruksfest, sosial fordeling og hvor mye kloden kan tåle. En forbrukerfestsekvens der det drikkes og danses og rekvisittene herjes med, mens Kirsten Hofseth går rundt og skjenker vin fra en vinkartong-pose hun har fastteipet på magen, er småmorsom, men, som mye av det den er omgitt av, noe for generell til å kunne provosere fram reaksjoner. Analysen blir vel lettvint.

Scenografisk er hele teaterrommet kledd i finér, naturnært, med en haug av finmalt torv som sentralt element. Dette kombineres med synliggjort teatermaskineri, som røykmaskin og vifter, i en kontrast mellom det naturbundne og det menneskelig tilførte - «Markens grøde»s hovedmotsetning.

Premieren fant sted på Rogaland Teater 10. september 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 13. september.