September 2013: Dyveke

«Dyveke», Den Nationale Scene. Av: Stig Amdam. Med: Julia Bache-Wiig, Wenche Kvamme, Frode Bjorøy m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Storslagent.

Mektig maktdrama

«Dyveke» er et ambisiøst historisk drama. Formatet er episk, temaene tidløse og iscenesettelsen storslagen.

TEATER: Åpningsbildet er slående monumentalt. Fortsettelsen følger opp, like visuelt velkomponert. Fra start til slutt må regissør Svein Sturla Hungnes og koreograf André Danielsen ha planlagt hver skikkelses plassering, positur og bevegelser, i detalj og med det mål å skape mest mulig effektfulle bilder.

Rammen tilhører Åse Hegrenes, en arkitektonisk stram, renlinjet scenografi. Stadig mer forseggjorte kostymer, også av Hegrenes, og lysdesign, av Einar Bjarkø, tilfører farge og liv.

Kongelig kjærlighet

«Dyveke» er basert på virkelige hendelser. Christian, prins og snart konge, er på besøk i Bergen når han forelsker seg i Dyveke, torgkonen Sigbrits datter. Når han reiser tar han både mor og datter med seg. De tre skal komme til å holde sammen til døden skiller dem ad, Dyveke som kongens elskerinne, Sigbrit som hans rådgiver.

Forholdet mellom mor og datter utgjør dramaets tyngdepunkt, mer spenningsfylt og i mer dynamisk utvikling enn forholdet mellom Dyveke og kongen. Både på det realistiske og det symbolske planet representerer de to kvinnene folket blant makten. Men folket står ikke alltid samlet.

Fornuft og følelser

Dyveke styres av sine følelser. Hun er oppriktig og impulsiv, etter hvert inntil det ubalanserte, og Julia Bache-Wiig spiller henne med barnaktig direkthet og betydelig utstråling. Hva som driver mor Sigbrit er ikke like åpenbart. Egeninteresse? Omsorg for datteren? Lojalitet til kongen? Ønsket om å gjøre det beste for landet, eller for almuen? Eller en kombinasjon, av alt eller noe av det nevnte? I Stig Amdams tekst er hun stykkets mest sammensatte skikkelse. Wenche Kvamme spiller henne striks og behersket, til tider endog kalkulerende. Som det framgår i scenene alene med datteren er hun ikke nødvendigvis følelseskald, men livet har lært henne ikke å vise sine følelser.

Historisk

I det politiske holder «Dyveke» seg nær kjente historiske fakta. I det private - i den grad man kan skille det ut, i et drama om en konges kjærlighet - er mindre kjent etter 500 år, og Stig Amdam har kunnet diktet friere. Handlingsvalg og personskildringer er i all hovedsak plausible, men det er ikke lett å tro på en fullt så frittalende dronning som denne (Tomine Mikkeline Eide), og heller ikke på en fullt så uærbødig tone mellom kongen (Frode Bjorøy) og hans menn, kirkemaktens Erik Valkendorf (Audun Sandem) og adelsmaktens Torben Oxe (Frode Winther).

Hungnes har valgt å vise Dyvekes intenst dramatiske dødsscene med en litt annen vinkling og litt flere tolkningsmuligheter enn det som finnes i Amdams manus. Det tjener oppsetningen på, da det lar rollefigurene bevare en viss mystikk.

Denne anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven, 6. september 2013. Premiere var på Den Nationale Scene 7. september 2013.

September 2013: Christine Hope roer seg kraftig ned

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» Ole Bull Scene, Bergen. Av: Christine Hope, Arvid Ones, Agnes Ravatn, Eduardo «Doddo» Andersen, Øyvind Angeltveit, Yvonne Algrøy, Are Kalvø og Jon Niklas Rønning. Med: Christine Hope. Regi og koreografi: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal.

Mer fryd enn fred.

TERNING: FEM

Hope i høy hastighet

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er et show med en villedende tittel.

SHOW: Hastigheten er, om ikke hyperaktiv, så i alle fall jevnt høy. Christine Hope kan snakke raskere enn Øystein Sunde spiller gitar. Humorpoengene kastes ut i hurtig tempo, og takket være Marte Synnevåg og Anne Lise Tollefsen bytter hun kostymer nesten like fort som hun åpner og lukker munnen, også.

Alene med typer

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er faktisk hennes første soloshow. Tidligere har hun alltid delt scenen med noen - Espen Beranek Holm og Are Kalvø, Ørjan Liavåg, Ina Breivik, Jan Martin Johnsen og Trond Hanssen, Herborg Kråkevik, Dag Schreiner. I «Christine Hope...roer seg...» viser Hope at hun også står støtt på egne bein, bein som, nå som før og nær sagt naturligvis, utgjør selvskrevne, selvstendige og svært så uttrykksfulle kommunikasjonskanaler. Det gjelder også øvrige kroppsdeler.

Typetegning utført i stumfilmtydelig kroppsspråk, med den fysiske komikk som hører til, er hovedpilarer i showet. Den som ikke kjenner stilen fra tidligere show og TV-opptredener, kan tenke seg Buster Keaton i møte med Leif Juster og norsk revytradisjon. Skjønt, verken Keaton eller Juster opptrådte vel noen gang med poledancing iført middelaldrende-dame-parykk og paljettbluse.

Allment

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» gir et gjensyn med flere av hennes velkjente skikkelser, som den eneste homsen på Dale, guaiden Trygve og mor til Birgitte. Men hovedpersonen er Hope selv, eller en versjon av henne, en med keitete barne- og ungdomsbilder, mer eller mindre reelle barndoms- og ungdomsminner, og mer eller mindre personlige betraktninger fra voksenlivet. Tematikken er allmennmenneskelig, knyttet til nære forhold og/eller følelsen av å skille seg ut, «gamle dager» er 1980-tallet, fotball-laget er Brann. For øvrig har vel slektsforskning aldri før artet seg fullt så lattervekkende.

Hvem som har skrevet hva er ikke kreditert, men tekstlig er her en gjennomgående tone som tyder på at Hope, eventuelt i samarbeid med Ones & Erdal, har personliggjort flere av de tekstene som er skrevet av andre. Overgangene flyter godt, og en viss rød tråd er tvinnet rundt «ting som ikke gikk slik man hadde tenkt de skulle gå».

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 5. september 2013.

August 2013: Shockheaded Peter

«Shockheaded Peter». Det Norske Teatret. Av: Julian Crouch og Phelim McDermott etter Heinrich Hoffmann, med musikk av The Tiger Lillies, oversatt av Are Kalvø. Med: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen,  Unn Vibeke Hol, Ingunn Beate Øyen m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Makaber moro.

TERNING: FEM

Rocka horrorshow

«Shockheaded Peter» er et lystig skrekk-kabinett av sjangeroverskridende horrorhumor.

MUSIKAL: Egentlig skulle «Shockheaded Peter» vært vist høsten 2011. Det Norske Teatret valgte å utsette: En forestilling som tar livet av barn og unge i tur og orden, på grotesk vis og av bagatellmessige årsaker, kunne fort ha støtt vekk teaterpublikum noen få måneder etter skuddene på Utøya.

Sjangermiks

Premisset for handlingen er ikke mer smakfullt i 2013. Men så er heller ikke smakfullhet noe «Shockheaded Peter» sikter seg inn imot. Den burde heller ikke være noe å ta anstøt av. Utgangspunktet er for absurd til det. Virkemidlene er for virkelighetsfjerne, skikkelsene for parodiske, og dødsmetodene for usannsynlige. Forestillingens «blod» og «gørr» ligger også for langt fra det realistiske til å kunne vekke avsky.

I stedet er «Shockheaded Peter» en boblende energisk iscenesettelse; et gotisk overdrevet satiresirkus, med makabre sketsjtablåer, ispedd pantomime, sang og dans, figurteater og til og med en sekvens med skyggespill. Vi kan kalle den et teaterteknisk lekerom for sjangeroverskridende sceneuttrykk, splatterhumor og visuelle overraskelser. Hva sistnevnte går ut på, skal ikke røpes her, men det er mange av dem, og de ligger både i Arne Nøsts mangslunkne scenografi, i Belinda Brazas koreografi, og i rolleinstruksjonen av Erik Ulfsby. The Tiger Lilles' rock-aksentuerte kabaretmusikk underbygger den lekne variasjonen, og blir framført av femmanns band som også tar del i scenebildet.

Gru og glede

Rollegalleriet består, med noen få unntak, av ufyselige unger og frastøtende foreldre, og samtlige får sin straff for sine brudd på velkjente dannelsesregler. Dette blir presentert med den hensikt å få størst mulig uttelling av sadistisk fryd, på scene og i sal. Scenestrukturen er gjentagende: Advarsel, brudd på advarsel, straff. 

Men variasjonen i virkemidler og sceneuttrykk fjerner forutsigbarheten.
«Shockheaded Peter» kan sees enten som en parodi på moralismens strenge pekefingre, eller som en understøttelse av de samme, og budskapet - i den grad her er et budskap - kan etter valg tolkes til «Gjør du ikke som mora di sier, går det deg riktig ille» eller det motsatte; «Mora di er slett ingen engel, hun heller - hvem bryr seg om hva hun har å si?».

Premiere var på Det Norske Teatret 30.08.2013.

August 2013: Livredd

«Livredd». Christiania Teater/Tommyshow AS/turné. Av og med Tommy Steine, med tekstbidrag fra Maria Mohn og Knut Ole Mittet, og med musikalske innslag med Maria Mohn.

Solid fra Steine.

TERNING: FIRE

Angst og leven

«Livredd» er Tommy Steines mest personlige og best forberedte show til nå.

SHOW: I et VG-intervju for ei uke siden fortalte Tommy Steine om sin angst og sine depresjoner. «Livredd» bygger på de samme erfaringene. Maria Mohn (sist sett som «Idol»-deltaker) bidrar med musikalsk komp og koring, men det er Steine, alene, som bærer teksten.

Forberedt

Utgangspunktet er altså dypt personlig. Men betraktningene går bredere enn Steines private opplevelser. Han stiller godt forberedt. Han har gjort research. Han har reflektert. Han har konsultert fremmedordboka og lest Karl Ove Knausgård. I «Livredd» utforsker og utfordrer han egen frykt og egne fobier. Han latterliggjør seg selv og det han er redd for - pluss en del han har lest og hørt at andre er redd for. Han gjør narr av lettvinte råd og beroligende banaliteter. Den som har sett Steine på scenen tidligere vil kjenne igjen retorikken. Her er innslag av flåkjeftet mannen-i-gata-protest, og «tenke seg til»-humor rundt sånt som bivirkninger av lykkepiller eller alternativ medisins «behandlingsmetoder». Men her er også store porsjoner alvor.

Tør mer 

Lenge er tonen godslig kåserende, allmenngjørende. Selv om temaet er livets frykt for livets (innbilte og reelle) farer, framstår mye av det han sier som ufarlig. Men så viser det seg at Tommy Steine tør mer, og vil gå lenger. Han konfronterer opplevelser det må koste ham å snakke om: En barndom uten trygghet. Et voksenliv med angst. Slik ufarliggjør han også det farlige. Slik sier han farvel til sin egen frykt, angst og skam, mens han omsorgsfullt oppmuntrer sitt publikum til å gjøre det samme. Som han sier, mot slutten av showet, «skam er lik frykt for ikke å bli akseptert».

«Livredd» er et show han fortjener respekt for.

Oslo-premiere var på Christiania Teater 29.08.2013.

August 2013: Signalerkommentar om Dramatikkens hus, Dramatisk dynamo

Dramatisk dynamo

Dramatikkens hus hadde sårt behov for en ny start. Den kommer nå. Og den er rekordoffensiv. 

SIGNALER: Drøyt ett år har gått siden Kai Johnsen forlot Dramatikkens hus, etter intern strid om kunstnerisk profil og ansvar. Siden har det, sett utenfra, vært stille. Labert aktivitetsnivå, liten variasjon, få åpne arrangementer. Men i kulissene har husets nye utviklingsansvarlige, Siri Senje og Line Rosvoll, arbeidet intenst. Nå vises resultatene.

I MORGEN åpner Norsk Dramatikkfestival, i år med åtte enaktere. Flere av dem gransker motsetninger mellom privat liv og offentlig fasade. I «Kinder K» trekker Kristofer Grønskag linjer mellom norsk abortlov og Hitler-Tysklands utslettelse av funksjonshemmede. I «Crème de la crème» ironiserer Ingeborg Eliassen over forplantningsteknologi og forbrukermentalitet. I «Anonym søker» avdekker Per Andreas Persson to middelaldrende menns hemmelige kjønnsidentiteter og i «Til Valhall» setter Kristian Lykkeslet Strømskag en soldats traumer opp mot militær retorikk. 
 Ikke alt virker ferdig formet, men det er ikke poenget. Programmet presenterer potensial og bredde, i språk, stil og tematikk.

FORRIGE HELG presenterte Rosvoll & Senje husets 16 nye husdramatikere. De neste to årene får Hans Petter Blad, Fredrik Brattberg, Kristin Auestad Danielsen, Eirik Fauske, Oda Fiskum, Toril Goksøyr & Camilla Martens, Kristofer Grønskag, Liv Heløe, Rønnaug Kleiva, Lisa Lie, Miriam Prestøy Lie, Kate Pendry, Kristian Lykkeslet Strømskag, Maria Tryti Vennerød og Marco Demian Vitanza et sikkerhetsnett for sitt arbeid. I prosjektet ligger frikjøpt tid til skriving, samarbeid med dramaturger, regissører, teknikere og skuespillere, og muligheter til å teste tekst i sal og for publikum. 
Liv Heløe kaller det «et tredimensjonalt arbeidsstipend».

DE 16 HAR alle skrevet og fått oppført dramatikk tidligere. Noen mye, andre mindre. Stilistisk, tematisk og metodisk har de lite felles. De nye husdramatikerne har dessuten svært ulike oppfatninger om tekstens rolle i teatret. Bruker de hverandre som samtalepartnere, vil Dramatikkens hus få forsterket sin rolle som teatertenketank. 
I høstprogrammet finnes diskusjonsposter som kan bidra til det samme. For husdramatikerprosjektet skal slett ikke oppta all energi i Dramatikkens hus. Fortsatt skal enkeltstående prosjekter støttes gjennom dramaturghjelp, verkstedarbeid og skrivestipender. 
Ambisjonene er høye. Innfris de, vil huset endelig - igjen - bli det kraftsenter for kompetanse og utvikling som det ønsker å være.

Teksten sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte  22. august 2013. "I morgen" viser altså til fredag 23.08.13, mens "forrige helg" er fredag 16.08.13.