April 2016: Mysterier

«Mysterier». Av: Calixto Bieito etter Knut Hamsun. Med: Jan Gunnar Røise, Jan Sælid, Andrea Bræin Hovig, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, Nils Golberg Mulvik, Per Christian Ellefsen, Per Frisch, Ellen Horn, Marian Saastad Ottesen og Mariann Hole. Regi: Calixto Bieito.

Deilig bergtatt.

TERNING: SEKS.

Den ene lystige bitterhet etter den andre

Sjelelivet lever og beveges og veksler i Calixto Bieitos kraftfulle «Mysterier».

TEATER: Informasjonsrik, detaljert, ekspressiv, innsiktsfull. Bieitos tekstdramatisering og regi lar metafor gli over i parallell virkelighet og parallell virkelighet gli over i metafor. Han knytter forbindelseslinjer på tvers av bevissthetsplan, tidsplan, stedsplan. Gjennom simultanhandlinger og speilvirkninger settes tilskueren raskt i en tilstand av mottagelighet, stilt åpen for det mystiske, det store og sære og vidunderlige.

Forestilling om å leve

Den gulkledde Nagel ankommer den lille byen. Ord for ord er åpningsmonologen den tekst som åpner Hamsuns roman. Jan Gunnar Røise framfører den, og etablerer Nagel som et slags forfatterens andre jeg. En selvpsykologiserende posør, rykket ut av sitt livs sammenheng. På Røise er det for øvrig bare frakken som er gul, slik Martha Gudes hår på Heidi Goldmanns hode heller ikke er hvitt, selv om ordene, også nå, forteller oss at slik er det. Sceniske tekstmotsigelser som disse varsler at i denne historien kan en ikke tro alt en hører eller alt en ser. «Mysterier» er en fortelling i bevegelse, slik Nagel er en sjel i bevegelse. Konsekvent inkonsekvent, rasjonelt ustabil, vennligsinnet destruktiv. Røise uttrykker komplekst alle Nagels motsetninger, søkende, utprøvende, mangfoldig, sammenhengende. Han turer vitalt gjennom sammenbrudd og sammenlappingsforsøk, han prøver desperat å balansere livssult og dødstørst, dødsangst og livslede. Han er observant og han er forblindet, han er full og han er tom.

Han omgis av sterke ensembleprestasjoner. Hver skikkelse har individuelt særpreg, samtidig som sider av hovedpersonen speiles i dem alle. I ulike personer er det seksuelt anstrengte gitt ulike uttrykk, former av frustrasjon, undertrykkelse og fiksering.

Moderne åndsliv

Calixto Bieito utnytter teatrets mange simultane kommunikasjonsmuligheter, dets dobbelt-, trippel-, kvadruppelkommunikasjon. Han har dessuten fordelt fortellerpassasjer fra Hamsuns roman mellom skuespillerne, og slik gjort dem til ulike sider av splittelsen i Hamsun og i Nagel. Anne Krigsvoll spiller med sordin. Ordpoesiens musikalitet, melankoliens nervøsitet, kommer til uttrykk i hennes doktorfrue, i en framtoning som fort kan få en til å tenke på Munchs svartkledde kvinner. Bieitos teater er i det hele tatt et visuelt bevisst, symbolrikt og referanserikt teater, der forståelsesnivåene ligger lagvis også i det synlige. Rebecca Ringst har konstruert en lagerromaktig dreibar multistruktur i flere etasjer. Den er by, den er sjel, og både i byen og i sjelen står der alltid noen og lytter, alltid noen som ser. Ingenting unnslipper oppmerksomheten, men ikke alle forstår alt de ser. Nagels hotellrom - 1892-riktig innredet - utgjør det største og tilsynelatende mest realistiske enkeltrommet, men heller ikke dette er konstant. Ringsts struktur billedlegger det ubevisste sjeleliv mange avkroker og underfulle dyp, den konkretiserer abstraksjoner og er med på å gjøre digresjoner til nye kjerner.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 8. april. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dagen etter.

April 2016: Fire begravelser og ett bryllup

«Fire begravelser og ett bryllup». Teater Ibsen. Av og med: Morten Joachim. Regi: Aslak Moe.

Veier til forståelse

TERNING: FEM

Nær innsikt

«Fire begravelser og ett bryllup» er en sterk og modig fortelling om død og overlevelse.

TEATER: Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han vokste opp hos en bestemor som sårt forsøkte å være en bedre mor for sitt barnebarn enn hun hadde klart å være for sin datter.

«Fire begravelser og ett bryllup» er en beretning om menneskene han mistet og erkjennelsene han fant.

Forbi terapi

Det er en nyansert beretning, sammensatt av det vonde og vanskelige, det innsiktsfulle og det undersøkende, av barsk overlevelseshumor, skarp observasjonsevne og nøktern psykologisering. Episodene som er valgt ut er presist megetsigende. Det emosjonelt nære er balansert mot det analytisk avslørende.

Egenterapi? Nei, Morten Joachim og hans prosess har kommet forbi det punkt der det ville vært målet. Historien er løvetannbarnets, men refleksjonene tilhører den voksne. Hans bearbeidelse har for lengst ført til innsikt. Han har latt sine erfaringer modne før han deler dem, og nå er det tilhøreren som skal bli klokere. Mange blir nok nettopp det. «Fire begravelser…» er en fortelling om kompleksiteten i forholdet mellom rusmisbruker og pårørende. Sorg og sinne. Savn og lettelse. Anger og kjærlighet. Motstand og skyld. Følelsen av å være utilstrekkelig for den andre. Trangen til å bli sett og elsket. Morten Joachim forstår og forklarer. Han tilgir, men han unnskylder ikke. Han deler også bekjennelser om egne feil, feil det må smerte ham å fortelle om. De tårene som faller underveis virker ekte, men de hindrer ham ikke i å fortsette fortellingen.

Innenfra og utenfra

Morten Joachim er ikke skuespiller, og han forsøker ikke å framstå som det. Hans rolle er rollen som forteller og fortolker. Han har nok evnen til å forstille seg, skjule sine egentlige tanker og følelser - han framholder en viss skyldfølelse over situasjoner der han har gjort nytte av nettopp det - og han går av og til inn i imitasjoner, etterligninger av de mennesker han beretter om. Men han framstår som seg selv, ikke som en rolle. Denne subjektiviteten, koblet med en visshet om at det som er subjektivt ikke nødvendigvis samtidig er sant, er en dokumentarisk styrke.

Når Morten Joachim stiller spørsmål ved sin egen oppriktighet, får det ham ikke til å virke mindre oppriktig, tvert imot. Han etterprøver sine egne minner, han stiller spørsmål ved sine egne handlinger og sine egne motiver, han saumfarer hva han - og de andre - kunne og burde ha gjort annerledes. Nettopp dette dobbelblikket, evnen og viljen til samtidig å se seg selv innenfra og utenfra, å lese seg selv slik han leser andre, er noe en mer enn aner at han hatt med seg hele livet: En årvåkenhet utviklet av å leve med rusmisbrukere, en oppmerksomhet som er vokst fram av nødvendigheten i å kunne lese andres reaksjoner samtidig som en holder sine egne tilbake. I dette knyttes da-et sammen med nå-et. I forsoningen med gamle sårbarheter finnes grunnlag til ny selvforståelse og ny visshet om egenverdi. Ikke bare for aktøren. Også for tilskueren.

Premieren var på Teater Ibsen 8. april 2016.

April 2016: Beat the drum: Wishful beginnings

«Beat The Drum: Wishful Beginnings». Verk Produksjoner/Black Box Teater/ Teaterhuset Avant Garden/BIT Teatergarasjen. Av: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Tilo Hahn, Signe Becker, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Per Platou, Anders Mossling, Espen Klouman Høiner, Pernille Mogensen, Camilla Eeg-Tverbakk, Jon Refsdal Moe og Agnes Gry.

KOMMENTAR: Banalitetsverksted.

TERNING: FIRE

Klisjé som minste felles multiplum

Nok en gang demonstrerer Verk Produksjoner at ett menneskes banalitet er et annets dype visdom. Og omvendt.

TEATER: Hvor skal en trekke grenser mellom allment, gjenkjennelig, velkjent, trivielt og intetsigende? Hvor skal en sette skillet mellom pretensjon og parodi på pretensjon, hvordan skal en definere forskjellen på inderlighet og ironisering over inderlighet? Når skal gjenbruk oppfattes som referanserikdom, sitat og henvisning, og når skal den sees som uoriginal, lettvint, billig? Når går løs struktur over til å bli strukturløs?

Klisjékaleidoskop

Et kjennetegn for de naivistisk-filosofiske prosjektene til Verk Produksjoner er at de både belyser og ser bort fra spørsmål som dem over. Kanskje kan en si at de anerkjenner slike problemstillinger, for så å forsøke å gjøre dem irrelevante. Det gjør de i sin form, særdeles løselig sammensatte klisjékaleidoskoper, kollasjer så uforpliktende forbundet at det i seg selv er en invitasjon ikke bare til subjektiv tolkning, men til synsing. Det gjør de i sitt innhold, med tematikk så utflytende at den i all sin vilje til livsdiskusjon er dømt til å framstå som overfladisk, vag, både når den utsettes for utøverens egen analyse og når utøveren gir slipp på den mens den fortsatt er uutforsket.

Vi kan oppsummere «Beat the Drum»-serien gjennom stikkord som «individets plass», «samfunnsansvaret», «kunstens rolle i menneskets liv», «kunstens rolle i samfunnet», «gode og vanskelige aspekter ved tilværelsen». Som allerede antydet, er gjenbruk et omfattende virkemiddel, og det gjelder både gjenbruk fra egne oppsetninger - av stilelementer, erfaringer, narrative virkemidler, spørsmål og svar - og fra populærkultur generelt, ditto. Vil en, kan en ha moro av å bruke «Wishful Beginnings» som utgangspunkt for hipstermarkør-bingo.

Sum av øyeblikk

Det er ofte enkelt, nærmest altfor enkelt, å gjøre seg vittig på Verk Produksjoners bekostning. Det er like lett å bruke kompaniets egne ord mot dem, en naturlig konsekvens av at langt fra alle refleksjoner framstår som reflekterte. Til gjengjeld er det vanskelig å beskrive deres arbeid uten selv å ta klisjeer i bruk. Verk kombinerer høyt og lavt, smått og stort, amatørisme og profesjonalitet. I bagateller finner de sine metaforer for de store spørsmål, gjennom sine store spørsmål uttrykker de bagateller.

«Summen er større enn de enkelte bestanddelene», heter det gjerne.  Hver gang jeg har sett forestillinger skapt av Verk Produksjoner har jeg tenkt det motsatte, at her finnes øyeblikk som i seg selv er langt større enn helheten. Slik er det også i «Wishful Beginnings». Nesten uten unntak er de av forestillingens scener som virker sterkest på undertegnede uten uttalt tekst, bilder som får stå for seg. Også i disse er det velkjente utbredt, men de har likevel virkning. Tekstpartiene, på den andre siden, virker - på meg - jevnt over både overforklarte og utilstrekkelige, ofte samtidig. Denne reaksjonen er, selvfølgelig, subjektiv. Hva en oppfatter som ny innsikt avhenger nødvendigvis av hva en har tenkt fra før. Hva en anser som relevant, kommer like selvfølgelig an på hva en selv ønsker å vektlegge. Men kanskje kan en likevel se denne reaksjonen, og andre, beslektede reaksjoner, som tilsiktet, eller i alle fall som noen av mange tilsiktet mulige reaksjoner. Ønsket om å la tilskueren ta del i forestillingen gjennom å danne seg sine egne tanker om den er uansett uomtvistelig.

Premieren fant sted på Black Box Teater 6. april 2016.