Hvem er redd for Edward Albee?
Han regnes som den største nålevende amerikanske dramatikeren. Men Edward Albee (83) vil heller ha integritet enn suksess.
TEATER: - Når jeg skriver et stykke, ser jeg det. Det utspiller seg foran meg i det jeg noterer, sier Edward Albee.
Slik, mener han, vet han at han skriver godt. Ser han det ikke for seg, klarer han ikke å tro på det. Ser han det tror han, og han forventer at teaterpublikum gjør det samme.
NÅR HAN SELV LESER fra sine egne tekster, kan tilskueren selv se at det er slik han gjør det. Han retter blikket på et punkt foran seg. Han ser på den ene skuespilleren og den andre skuespilleren. Han gestikulerer mot dem når det er den enes eller andres tur til å ta ordet. Han rynker brynene som om han misliker det han hører fra dem og han smiler, som om han forstår det som blir sagt.
Der står naturligvis ingen skuespillere foran ham, og den eneste stemmen vi andre hører er hans. Men også den skifter etter hvert som de ulike skikkelsene hans tar ordet.
Edward Albee har en skuespillers stemme, velmodulert og presis.
Undertegnede møtte ham på Brooklyn Academy of Music i New York i vår. Han snakket om skriving, teater og troverdighet. Han leste fra teaterteksten «Fragments» og snakket om sitt eget behov for kunstnerisk kontroll.
ALBEE har som mål at både han selv og teaterpublikum skal tro på hans historier. Men det er ikke nok at man tror på det man ser, man skal spekulere videre på hva som vil skje – både underveis i et stykke og etter teppefall.
- Det som inspirerer meg mest i teatret, er spenning. Jeg trenger at publikum er spente på hva som skal skje videre. Ikke bare at de godtar og tror på det de allerede har sett, sier han.
Han liker det når han merker at han misliker sine egne skikkelser: Da er de ekte. Om de oppfører seg dårlig, er ubehagelige eller frekke, nyter han det. Det gjør dem virkelige.
- Jeg har ingen interesse av å skrive om hyggelige mennesker. Jeg vil at publikum skal ønske at skikkelsene forandrer seg. At de lærer noe, underveis i handlingen, sier han.
SAMTIDIG har han ingenting imot å velge seg favoritter.
- Når jeg merker at jeg har en favorittskikkelse i et stykke, vet jeg at jeg har en sann historie, sier han.
Han kaller det for det; «en sann historie».
Ikke «en troverdig historie».
- Jeg vil at det jeg skriver skal oppleves som sant. Skikkelsene skal oppleves som ekte mennesker. Hvorfor snakker han på den måten? Hvorfor vil han fortelle akkurat dette? Hva mener han med å gjøre som han gjør? Lurer man på slike spørsmål, er det en sann historie, selv om det er fiksjon, sier han.
AV SAMME GRUNN vil han ikke Albee skrive om tekst han allerede har skrevet. Føles det ikke sant, skriver han det ikke i første omgang, eller han kutter det vekk i all stillhet så snart han har fått det ned på papiret. Føles det sant, vil han ikke forstyrre det. Når en publikummer i Brooklyn spør ham om redigering, er det som om han ikke kjenner fenomenet.
- Redigering?, sier han, med en stemme full av forakt, og han fnyser.
I stedet venter han med å skrive til han kjenner figurene sine godt nok til å vite hvordan de vil opptre. Han forbereder seg i lange perioder. Han tenker. Han blir kjent med skikkelsene sine, deres miljøer og deres problemer.
NÅR HAN BEGYNNER å skrive, går det raskt: Da har han allerede begynt å se dem handle. Derfor endrer ikke Albee tekst selv om teaterprodusenter ber ham om det. Han skriver det han har sett og hørt, anvisninger inkludert.
Det skjer at han selv regisserer sine egne stykker, og gjør han det ikke, stiller han som betingelse at hans instruksjoner blir akseptert. Hvis ikke, nekter han å gi tillatelse til å sette stykkene opp. Han forhandler ikke om det. «Jeg er ikke ansatt», pleier han å si.
- Det blir ikke så mye penger av det, men det blir mindre hjertesmerte, sier han.
I EN ALDER AV 83 år underviser Edward Albee fremdeles studenter i drama. Han foreleser for fremtidige dramatikere på Houston University, Texas, og han lærer dem at teater oppstår ut av et ønske om å forandre verden. Han oppfordrer dem til å holde på sin integritet, å skrive om det som har betydning for dem, og han ber dem om å se billedkunst og lytte til musikk. Av musikk, mener han, lærer man rytme, og av billedkunst lærer man å være bevisst på det visuelle.
Han skriver fortsatt også. Han ser ingen grunn til å pensjonere seg så lenge han har noe han vil ha sagt. Og han har ingen grunn til å tro at han noen gang skal gå tom for noe å si.
- Jeg skriver til jeg blir koko eller noen tar fra meg pennen, sier han.
Hans «Me, Myself and I» hadde premiere på Playwrights Horizon i fjor, og et nytt, foreløpig navnløst stykke skal trolig vises på New Yorks Signature Center neste år.
KONFRONTASJON er blant hans favorittemaer, og han kan godt også selv være spydig og konfronterende.
Blir han spurt hvor den ene eller den andre skikkelsen kommer fra, svarer han ikke med hva som inspirerte ham til å skrive om ham eller henne. Han dikter opp et stedsnavn i stedet. Blir han spurt hva et stykke handler om, svarer han heller med beskjed om hvor lenge det varer. Og blir han spurt om hva noe betyr, kan han gå langt for å få den som spør til å føle seg underlegen.
Man bør være redd for Edward Albee. Han sier akkurat det han mener.
FAKTA
Edward Albee
Amerikansk dramatiker og poet, født i Washington DC 12. mars 1928.
Har fått tre Pulitzer-priser, for «Balansegang» (1967), «Seascape» (1975) og «Tre høye kvinner» (1994). Var også nominert for «The Play about the Baby» (2001) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003).
Fikk Tony-priser for «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1963) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003). Har også fått National Medal of Arts, kunstnerprisen Edward MacDowell Medal og en æres-Tony for livslang innsats.
FAKTA
Albees beste:
«Hvem er redd for Virginia Woolf?»:
Ekteskapsdrama om knuste drømmer og skarpe tunger.
«Geita - eller hvem er Sylvia?»:
Hvor går grensen for toleranse? En gift mann har en elskerinne, og hun er ei geit.
«Tiny Alice»:
Religionsfilosofisk metafor om livet, evigheten og å være fanget i en idé.
«Seascape»:
Et middelaldrende ektepar prøver å finne mening i tilværelsen. Kan to krypdyr gi dem perspektiv?
«Tre høye kvinner»:
Et trippelportrett av en dominerende mor, modellert etter Albees egen adoptivmor.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.08.2011.
Monday, December 12, 2011
Bakgrunnsartikkel: Eugene O'Neill
Et liv etter døden
«Exorcism» er stykket Eugene O'Neill trodde han hadde ødelagt. Nå har det gjenoppstått.
DRAMA: Kan alt du har etterlatt deg offentliggjøres etter din død, bare du er kjent nok? Nansens etterlatte nakenbilder så offentlighetens lys. Nå blir teaterstykket Eugene O'Neill ville ødelegge for alltid trykket opp.
«EXORCISM» er basert på historien om Eugene O'Neills eget selvmordsforsøk. I januar 1912 var O'Neill 24 år, alkoholisert, deprimert, arbeidsledig og blakk. Han lå i konflikt med foreldrene og i konflikt med kona. Kathleen O'Neill hadde lenge nektet skilsmisse, men brått aksepterte hun, på en betingelse: Han måtte begå utroskap med vitner til stede.
O'Neill gikk på horehus. To kamerater av ham så på.
Ydmykende, sa han etterpå. Få dager etter tok han en dødelig dose sovemedisin.
Kompisen han delte rom med reddet ham. Eugene O'Neill følte at han hadde fått en ny sjanse. Han bestemte seg for å gjøre opp med sine foreldre. Faren James, en av USAs mest kjente skuespillere på den tiden, skaffet ham jobb i teatertruppen han selv var med i. Skilsmissen gikk igjennom. Livet fortsatte, og O'Neill begynte å skrive.
SJU ÅR ETTER brukte han opplevelsen som grunnlag for en enakter han kalte «Exorcism», som altså betyr «eksorsisme» eller «åndeutdrivelse». Frikompaniet Provincetown Players spilte det. Så ombestemte O'Neill seg. Han ba teatergruppa returnere samtlige manus, og han ødela hvert eksemplar da han mottok det. I et brev til bokhandleren Frank Shay i 1922 skrev han at det var ødelagt. «Jo tidligere minnet om det dør, jo bedre», la han til.
Det viste seg at han tok feil. Agnes Boulton, som han var gift med da han skrev stykket, hadde lurt unna minst ett eksemplar. Etter skilsmissen sendte hun det til filmforfatteren Philip Yordan. «Noe du sa du ville likt å ha», skrev hun på konvolutten. Det var i Yordans dødsbo at stykket ble funnet tidligere i år. Yale University Press kjøpte det og skal gi det ut.
HVORFOR TRAKK han det tilbake? Biografene har to teorier: Enten var han ikke fornøyd med teksten, eller så ville han tekkes sin far. James O'Neill var døende i 1920, og han og sønnen sto hverandre nærere enn før.
Var «Exorcism» så pinefullt privat at det ble ødelagt av den grunn? Kanskje. Men det var ikke uvanlig at Eugene O'Neill ødela tekster han mente ikke holdt mål. Han rev også i stykker to andre stykker han skrev i 1919, «Honor among the Bradleys» og «The Trumpet». Han trodde at tre stykker han hadde skrevet i 1914, «Abortion», «The Movie Man» og «Servitude» var ødelagt, men glemte at han hadde levert kopier til opphavsrettighetsregistret.
Mot slutten av sitt liv brant han også flere halvferdige manus, da han skjønte han ikke ville klare å fullføre dem.
EUGENE O'NEILL skrev om de fleste tekstene sine før han sa seg fornøyd. Noen ganger ble de oppført i foreløpige versjoner for å se om de fungerte på scenen, før han trakk dem tilbake og redigerte dem om. For eksempel ble «Anna Christie» vist som «Chris Christophersen»; en kladd O'Neill var tilstrekkelig fornøyd med til at han inkluderte den i samlinger sammen med den ferdige utgaven.
Etter å ha lest «Exorcism» er det lett å se at novellen «Tomorrow» er en omskrevet utgave av det. Miljøet, personene, deler av plottet og deler av dialogen er gjenbrukt, men historien har fått et annet tyngdepunkt og en annen slutt. Dessuten er oppstandelses- eller renselsestemaet, der et alvorlig nederlag danner et brudd med fortiden og markerer en ny start, et tema som dukker opp i mange andre av O’Neills dramaer. Miljøet ser vi igjen i «Chris Christophersen», «Anna Christie» og «Ismannen kommer», bipersonene i «Gorillaen» og «Glencairn»-serien.
O'NEILL brukte sin egen personlige historie i sin kunst, lenge før det ble moderne.
«The Straw» er basert på hans kamp mot tuberkulose, «Welded» på hans ekteskapsproblemer, mens «Lang dags ferd mot natt» ligger berømt nært hans forhold til foreldrene og broren: Morens morfinmisbruk, faren og sønnenes egoisme, drikking og mangel på retning i livet. Unge Eugenes egen tuberkulose er en katalysator for handlingen.
«Lang dags ferd...» var så personlig at han ikke ville ha det vist før tidligst 25 år etter sin død. Det ble ikke respektert. Bare to år gikk før enken Carlotta solgte det, og nå regnes det ikke bare blant O'Neills hovedverk, men som ett av amerikansk dramas mest betydelige stykker.
«EXORCISM» holder langt fra samme kvalitet som «Lang dags ferd mot natt». Det virker uferdig, stivt og naivt. Men flere dialogpartier flyter godt, og enkeltreplikker viser at O'Neill i 1919 var i ferd med å finne sin stemme.
Kanskje er det mindre viktig at det kaster lys over hans biografi enn hans læringsprosess.
Kilder: New Yorker, Louis Sheaffers bøker «Son and Playwright» og «Son and Artist», Travis Bogards «Contour in Time», Robert M. Dowlings «Critical Companion to Eugene O’Neill», Stephen Blacks «Eugene O’Neill: Beyond Mourning and Tragedy», Eugene O’Neills samlede verker, www.eoneill.com.
FAKTA Eugene O'Neill
*Amerikansk dramatiker, født 16. oktober 1888, død 27. november 1953.
*Studerte på Princeton i 1906-1907, men ble utvist. Studerte også drama på Harvard 1914-1915, men sluttet før studiene var ferdig.
*Levde et omflakkende liv med strøjobber, blant annet som sjømann, sekretær og skuespiller, før han skrev sitt første skuespill i 1913.
*Skrev rundt 20 helaftens skuespill og om lag ti enaktere, ofte basert på eget liv: Tre ekteskap, tre barn, konflikter med egne foreldre, helseproblemer og til tider alkoholproblemer.
*Fikk Nobelprisen i litteratur i 1936. Mottok også fire Pulitzer-priser, for «Bak horisonten» (1920), «Anna Christie» (1922), «Selsomt mellomspill» (1928) og «Lang dags ferd mot natt» (1957).
Eugene O'Neills viktigste:
«Anna Christie» (1922): Eksprostituerte Anna prøver å starte et nytt liv. Er det mulig uten å forholde seg til fortiden?
«Begjær under almene» (1924): Maktkamp, eiendomsstrid, sjalusi og svik mellom far og sønn og fars nye, unge kone.
«Lang dags ferd mot natt» (1939/1940, offentliggjort i 1956): Selvbiografisk kammerdrama om rus, kamp og nederlag i teaterfamilien Tyrone.
«Måne for livets stebarn» (1943): Eksistensialisme, kjønnsrollekvaler, anger, fortvilelse, fattigdomsfrykt og håpløs kjærlighet i en uavhengig oppfølger til «Lang dags ferd…».
«Ismannen kommer» (1946): Om livsløgn, fantasiflukt og fyll som overlevelsesstrategi.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 07.12.11.
«Exorcism» er stykket Eugene O'Neill trodde han hadde ødelagt. Nå har det gjenoppstått.
DRAMA: Kan alt du har etterlatt deg offentliggjøres etter din død, bare du er kjent nok? Nansens etterlatte nakenbilder så offentlighetens lys. Nå blir teaterstykket Eugene O'Neill ville ødelegge for alltid trykket opp.
«EXORCISM» er basert på historien om Eugene O'Neills eget selvmordsforsøk. I januar 1912 var O'Neill 24 år, alkoholisert, deprimert, arbeidsledig og blakk. Han lå i konflikt med foreldrene og i konflikt med kona. Kathleen O'Neill hadde lenge nektet skilsmisse, men brått aksepterte hun, på en betingelse: Han måtte begå utroskap med vitner til stede.
O'Neill gikk på horehus. To kamerater av ham så på.
Ydmykende, sa han etterpå. Få dager etter tok han en dødelig dose sovemedisin.
Kompisen han delte rom med reddet ham. Eugene O'Neill følte at han hadde fått en ny sjanse. Han bestemte seg for å gjøre opp med sine foreldre. Faren James, en av USAs mest kjente skuespillere på den tiden, skaffet ham jobb i teatertruppen han selv var med i. Skilsmissen gikk igjennom. Livet fortsatte, og O'Neill begynte å skrive.
SJU ÅR ETTER brukte han opplevelsen som grunnlag for en enakter han kalte «Exorcism», som altså betyr «eksorsisme» eller «åndeutdrivelse». Frikompaniet Provincetown Players spilte det. Så ombestemte O'Neill seg. Han ba teatergruppa returnere samtlige manus, og han ødela hvert eksemplar da han mottok det. I et brev til bokhandleren Frank Shay i 1922 skrev han at det var ødelagt. «Jo tidligere minnet om det dør, jo bedre», la han til.
Det viste seg at han tok feil. Agnes Boulton, som han var gift med da han skrev stykket, hadde lurt unna minst ett eksemplar. Etter skilsmissen sendte hun det til filmforfatteren Philip Yordan. «Noe du sa du ville likt å ha», skrev hun på konvolutten. Det var i Yordans dødsbo at stykket ble funnet tidligere i år. Yale University Press kjøpte det og skal gi det ut.
HVORFOR TRAKK han det tilbake? Biografene har to teorier: Enten var han ikke fornøyd med teksten, eller så ville han tekkes sin far. James O'Neill var døende i 1920, og han og sønnen sto hverandre nærere enn før.
Var «Exorcism» så pinefullt privat at det ble ødelagt av den grunn? Kanskje. Men det var ikke uvanlig at Eugene O'Neill ødela tekster han mente ikke holdt mål. Han rev også i stykker to andre stykker han skrev i 1919, «Honor among the Bradleys» og «The Trumpet». Han trodde at tre stykker han hadde skrevet i 1914, «Abortion», «The Movie Man» og «Servitude» var ødelagt, men glemte at han hadde levert kopier til opphavsrettighetsregistret.
Mot slutten av sitt liv brant han også flere halvferdige manus, da han skjønte han ikke ville klare å fullføre dem.
EUGENE O'NEILL skrev om de fleste tekstene sine før han sa seg fornøyd. Noen ganger ble de oppført i foreløpige versjoner for å se om de fungerte på scenen, før han trakk dem tilbake og redigerte dem om. For eksempel ble «Anna Christie» vist som «Chris Christophersen»; en kladd O'Neill var tilstrekkelig fornøyd med til at han inkluderte den i samlinger sammen med den ferdige utgaven.
Etter å ha lest «Exorcism» er det lett å se at novellen «Tomorrow» er en omskrevet utgave av det. Miljøet, personene, deler av plottet og deler av dialogen er gjenbrukt, men historien har fått et annet tyngdepunkt og en annen slutt. Dessuten er oppstandelses- eller renselsestemaet, der et alvorlig nederlag danner et brudd med fortiden og markerer en ny start, et tema som dukker opp i mange andre av O’Neills dramaer. Miljøet ser vi igjen i «Chris Christophersen», «Anna Christie» og «Ismannen kommer», bipersonene i «Gorillaen» og «Glencairn»-serien.
O'NEILL brukte sin egen personlige historie i sin kunst, lenge før det ble moderne.
«The Straw» er basert på hans kamp mot tuberkulose, «Welded» på hans ekteskapsproblemer, mens «Lang dags ferd mot natt» ligger berømt nært hans forhold til foreldrene og broren: Morens morfinmisbruk, faren og sønnenes egoisme, drikking og mangel på retning i livet. Unge Eugenes egen tuberkulose er en katalysator for handlingen.
«Lang dags ferd...» var så personlig at han ikke ville ha det vist før tidligst 25 år etter sin død. Det ble ikke respektert. Bare to år gikk før enken Carlotta solgte det, og nå regnes det ikke bare blant O'Neills hovedverk, men som ett av amerikansk dramas mest betydelige stykker.
«EXORCISM» holder langt fra samme kvalitet som «Lang dags ferd mot natt». Det virker uferdig, stivt og naivt. Men flere dialogpartier flyter godt, og enkeltreplikker viser at O'Neill i 1919 var i ferd med å finne sin stemme.
Kanskje er det mindre viktig at det kaster lys over hans biografi enn hans læringsprosess.
Kilder: New Yorker, Louis Sheaffers bøker «Son and Playwright» og «Son and Artist», Travis Bogards «Contour in Time», Robert M. Dowlings «Critical Companion to Eugene O’Neill», Stephen Blacks «Eugene O’Neill: Beyond Mourning and Tragedy», Eugene O’Neills samlede verker, www.eoneill.com.
FAKTA Eugene O'Neill
*Amerikansk dramatiker, født 16. oktober 1888, død 27. november 1953.
*Studerte på Princeton i 1906-1907, men ble utvist. Studerte også drama på Harvard 1914-1915, men sluttet før studiene var ferdig.
*Levde et omflakkende liv med strøjobber, blant annet som sjømann, sekretær og skuespiller, før han skrev sitt første skuespill i 1913.
*Skrev rundt 20 helaftens skuespill og om lag ti enaktere, ofte basert på eget liv: Tre ekteskap, tre barn, konflikter med egne foreldre, helseproblemer og til tider alkoholproblemer.
*Fikk Nobelprisen i litteratur i 1936. Mottok også fire Pulitzer-priser, for «Bak horisonten» (1920), «Anna Christie» (1922), «Selsomt mellomspill» (1928) og «Lang dags ferd mot natt» (1957).
Eugene O'Neills viktigste:
«Anna Christie» (1922): Eksprostituerte Anna prøver å starte et nytt liv. Er det mulig uten å forholde seg til fortiden?
«Begjær under almene» (1924): Maktkamp, eiendomsstrid, sjalusi og svik mellom far og sønn og fars nye, unge kone.
«Lang dags ferd mot natt» (1939/1940, offentliggjort i 1956): Selvbiografisk kammerdrama om rus, kamp og nederlag i teaterfamilien Tyrone.
«Måne for livets stebarn» (1943): Eksistensialisme, kjønnsrollekvaler, anger, fortvilelse, fattigdomsfrykt og håpløs kjærlighet i en uavhengig oppfølger til «Lang dags ferd…».
«Ismannen kommer» (1946): Om livsløgn, fantasiflukt og fyll som overlevelsesstrategi.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 07.12.11.
Thursday, September 29, 2011
Kritikerprisen 2011, tale til Heidi Gjermundsen Broch
Tale til Heidi Gjermundsen Broch, kritikerprisvinner for rollen som Diana i «Next to Normal»:
Lillian Bikset, på vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag.
Det er ganger teatret gir språk til det som mangler språk. Når det som er vanskelig eller umulig å uttrykke i det daglige får form av sannhet på scenen.
Det er ganger forestillinger blir sittende i minnet lenge etter at du har sett dem, og neste gang du trenger ordene, finner du dem.
Fordi du har sett noe og forstått noe du ellers kunne - eller ville - ha valgt å se bort ifra.
Årets kritikerprisvinner får prisen for en slik rolle.
Hun viser oss en smerte som er så sterk at den knapt kan tåles. Hun viser oss hvordan livet kan være når man må tåle den.
Vi blir minnet om hvor tilfeldig det er hvem som må gå gjennom smerten og hvem som går ved siden av den. I samspillet med sine medspillere viser hun oss at det heller ikke er enkelt å skulle gå ved siden av.
Slik normaliserer hun de mennesker som ellers ofte blir stående utenfor, enten det er fordi de holdes utenfor, eller det er fordi de ikke makter å delta.
Jeg snakker selvfølgelig om Heidi Gjermundsen Broch og rollen som Diana i «Next to Normal».
Kollega Mona Levin i Aftenposten beskrev det som hennes mest fullkomne rolle til nå.
Idalou Larsen i Klassekampen kalte det en briljant tolkning.
Sterk scenisk innlevelse og nydelige sangprestasjoner, påpekte Torkil Baden i NRK.
Yngve Kvistad i VG mente hun for alvor inntar tronen som Norges musikaldronning.
Selv kalte jeg det sjelevrengende sterkt teater. Jeg mente og mener at hun rommet alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet.
Jeg skrev at alle detaljene oppleves som riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene.
I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme. Av og til distansert, fordi hodet er andre steder. Og av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Da Heidi Gjermundsen Broch for snart to uker siden fikk Hedda-prisen for samme rolle, ble rolletolkningen beskrevet som finstemt, gripende og dypt menneskelig.
Det ble sagt at hun gir det definitive beviset på at musikkteater kan være stor scenekunst.
Det har hun, sett fra mitt sete i salen, alltid visst og bevist.
Jeg synes det er særlig hyggelig å kunne gi prisen til en så godt uttrykt rolle i en musikal.
Musikalen blir ofte undervurdert. Musikalen avskrives ofte som lettvint underholdning. Fordi det finnes musikaler som legger sitt ambisjonsnivå lavt, finnes det også folk som tror at alle dramaer forminskes når virkemidlene som brukes i dem utvides med musikk.
Da undervurderer man ikke bare den bredde som kreves av de skuespillere som i tillegg til dramaets virkemidler også behersker formidling gjennom toner.
Man undervurderer også hvor overbevisende emosjonelt virkemiddelet musikk kan være. Spesielt når den framføres av en skuespiller som tar med seg sitt håndverk, sin innsikt og sin medfølelse for sin rollefigurs følelser inn i den sangen hun synger.
Heidi Gjermundsen Broch har aldri undervurdert musikalen. Helt siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 2000, har hun gledet Teater-Norge med skikkelser vi opplever som sannferdig menneskelige, enten de følges av musikk eller ikke.
Hun har gitt liv til rollefigurer som framstår som gjennomførte, komplekse og helhetlige.
Vi så det i «My Fair Lady». Vi så det i «Piaf». Vi så det i «An-Magritt». Vi så det i «Tolvskillingsoperaen».
Gjennom sangen utvider hun sine rollefigurer. Hun gir dem dimensjoner vi ellers bare kunne ane.
Selv har jeg flere ganger framhevet hennes evne til å omskape og gjenskape sitt uttrykk. Hun er i stand til å fornye seg som skuespiller for hver rolle hun gjør.
I stemme, i mimikk og i kroppsspråk har hun et bemerkelsesverdig uttrykksregister.
Hun har høy scenisk intelligens og hun har en psykologisk innsikt som setter henne i stand til å formidle også det sammensatte.
Heidi Gjermundsen Broch er en usedvanlig nyansert skuespiller med stor forståelse for menneskelig mangfold. Det gjør at hennes rollefigurer oppleves som ekte og troverdige.
På vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag gratulerer jeg Heidi Gjermundsen Broch som årets kritikerprisvinner.
Jeg har gleden av å overrekke trykket «Historien om mumiens bortkomne sønn» av Tom Stian Kosmo.
Takk for godt teater!
Talen ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 29.09.11.
Lillian Bikset, på vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag.
Det er ganger teatret gir språk til det som mangler språk. Når det som er vanskelig eller umulig å uttrykke i det daglige får form av sannhet på scenen.
Det er ganger forestillinger blir sittende i minnet lenge etter at du har sett dem, og neste gang du trenger ordene, finner du dem.
Fordi du har sett noe og forstått noe du ellers kunne - eller ville - ha valgt å se bort ifra.
Årets kritikerprisvinner får prisen for en slik rolle.
Hun viser oss en smerte som er så sterk at den knapt kan tåles. Hun viser oss hvordan livet kan være når man må tåle den.
Vi blir minnet om hvor tilfeldig det er hvem som må gå gjennom smerten og hvem som går ved siden av den. I samspillet med sine medspillere viser hun oss at det heller ikke er enkelt å skulle gå ved siden av.
Slik normaliserer hun de mennesker som ellers ofte blir stående utenfor, enten det er fordi de holdes utenfor, eller det er fordi de ikke makter å delta.
Jeg snakker selvfølgelig om Heidi Gjermundsen Broch og rollen som Diana i «Next to Normal».
Kollega Mona Levin i Aftenposten beskrev det som hennes mest fullkomne rolle til nå.
Idalou Larsen i Klassekampen kalte det en briljant tolkning.
Sterk scenisk innlevelse og nydelige sangprestasjoner, påpekte Torkil Baden i NRK.
Yngve Kvistad i VG mente hun for alvor inntar tronen som Norges musikaldronning.
Selv kalte jeg det sjelevrengende sterkt teater. Jeg mente og mener at hun rommet alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet.
Jeg skrev at alle detaljene oppleves som riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene.
I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme. Av og til distansert, fordi hodet er andre steder. Og av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Da Heidi Gjermundsen Broch for snart to uker siden fikk Hedda-prisen for samme rolle, ble rolletolkningen beskrevet som finstemt, gripende og dypt menneskelig.
Det ble sagt at hun gir det definitive beviset på at musikkteater kan være stor scenekunst.
Det har hun, sett fra mitt sete i salen, alltid visst og bevist.
Jeg synes det er særlig hyggelig å kunne gi prisen til en så godt uttrykt rolle i en musikal.
Musikalen blir ofte undervurdert. Musikalen avskrives ofte som lettvint underholdning. Fordi det finnes musikaler som legger sitt ambisjonsnivå lavt, finnes det også folk som tror at alle dramaer forminskes når virkemidlene som brukes i dem utvides med musikk.
Da undervurderer man ikke bare den bredde som kreves av de skuespillere som i tillegg til dramaets virkemidler også behersker formidling gjennom toner.
Man undervurderer også hvor overbevisende emosjonelt virkemiddelet musikk kan være. Spesielt når den framføres av en skuespiller som tar med seg sitt håndverk, sin innsikt og sin medfølelse for sin rollefigurs følelser inn i den sangen hun synger.
Heidi Gjermundsen Broch har aldri undervurdert musikalen. Helt siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 2000, har hun gledet Teater-Norge med skikkelser vi opplever som sannferdig menneskelige, enten de følges av musikk eller ikke.
Hun har gitt liv til rollefigurer som framstår som gjennomførte, komplekse og helhetlige.
Vi så det i «My Fair Lady». Vi så det i «Piaf». Vi så det i «An-Magritt». Vi så det i «Tolvskillingsoperaen».
Gjennom sangen utvider hun sine rollefigurer. Hun gir dem dimensjoner vi ellers bare kunne ane.
Selv har jeg flere ganger framhevet hennes evne til å omskape og gjenskape sitt uttrykk. Hun er i stand til å fornye seg som skuespiller for hver rolle hun gjør.
I stemme, i mimikk og i kroppsspråk har hun et bemerkelsesverdig uttrykksregister.
Hun har høy scenisk intelligens og hun har en psykologisk innsikt som setter henne i stand til å formidle også det sammensatte.
Heidi Gjermundsen Broch er en usedvanlig nyansert skuespiller med stor forståelse for menneskelig mangfold. Det gjør at hennes rollefigurer oppleves som ekte og troverdige.
På vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag gratulerer jeg Heidi Gjermundsen Broch som årets kritikerprisvinner.
Jeg har gleden av å overrekke trykket «Historien om mumiens bortkomne sønn» av Tom Stian Kosmo.
Takk for godt teater!
Talen ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 29.09.11.
Sunday, September 25, 2011
September 2011: Humorgalla
«Humorgalla» av og med Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Atle Antonsen og John Cleese, Oslo Spektrum. Regi: Nei.
Halvgjort arbeid.
TERNING: TRE
Lettvinte løsninger
Hvor mye arbeid skal man forvente at fire travle karer legger ned i et show som skal gå en kveld og bare en kveld?
SHOW: «Humorgalla» er ikke et enkelt show å anmelde. Her er få fellestrekk. Ingen klare tendenser. Ingen egentlig regi. Innslagene spriker i tematikk, i stil, i opprinnelsesalder - og, ikke minst, i kvalitet.
Reprise
«Humorgalla» bruker de fleste triksene man kan forvente fra hver av de fire komikerne på scenen, og enkelte av dem får vi i reprise også flere ganger underveis i det halvannens time lange showet.
Her er ren slapstick. Her er slapstick med rare parykker. Her er TV-nostalgiske nikk til gamle sketsjer og figurer. Her er løsbarter, briller og rare parykker. Her er parodierte dialekter og aksenter (som regel med rare parykker). Her er parodi på pretensiøst band med tåpelige sangtekster (og rare parykker). Her er også parodi på andre pretensiøse personligheter (også med rare parykker). Her er parodi på dårlig forberedt intervjuer (Atle Antonsen, så vidt undertegnede kan huske, uten rar parykk) og sur stjerne (Cleese, svært troverdig som seg selv). Til gjengjeld er parykkene atter en gang mange i det politiske panelet som er det eneste nummeret der samtlige fire opptrer sammen (tekstlig et høydepunkt av god gammel Antonsen-Tufte-Eia-kaliber).
Velkjent
Ler man? Ja, et velvillig innstilt publikum ler. Noen ler mye, noen ler lite. Undertegnede ler også, flere ganger, la det være sagt, men langt oftere enn jeg skulle ønske er latteren oppgitt: Jeg opplever «Humorgalla» som et show basert på lettvinte løsninger. Showet er ujevnt, men altfor ofte er det forutsigbart, mye oppleves endog som oppbrukt.
Ti måter å uttale «Mari Boine» i «Kjempesjansen Nord», høres det kjent ut? Hva med brått fall ned trapp? Eller kyssing av publikummer? Homoerotisk fantasi-sang der tvilen sås allerede før sangen er ferdig sunget? Eller ekteskapsvitser om hvor lenge det er siden man har hatt sex? Smugfilming av publikum, kommentert med skrått blikk?
Spinkelt
«100 prosent avkortet» er en forholdsvis lang hjelpeorganisasjonssketsj basert på en og samme vits (og den er her allerede røpet). Tromsø-OL-sketsjen (som undertegnede ler godt og hjertelig av) har også svært lite kompleks oppbygging, samarbeidsproblemer med powerpoint oppsummerer det meste.
Noen aktualiteter er der i showet. Stedsnavnet Riga nevnes flere ganger. Men mesteparten oppleves som gammelt, både når det faktisk er det og når det bare er inspirert av allerede gjorte numre. Cleeses innslag er i stor grad direkte resirkulert fra skilsmisseshowet han allerede har spilt flere ganger i Norge (i 2009 og 2010). Også i Spektrum får vi presentert regnestykket over ekskonas dagspris og sammenligningen mellom hennes advokat og orkene i «Ringenes Herre».
Det hele blir dessverre nokså tynt.
Premiere - og eneste spilledag - var i Oslo Spektrum 24.09.
Halvgjort arbeid.
TERNING: TRE
Lettvinte løsninger
Hvor mye arbeid skal man forvente at fire travle karer legger ned i et show som skal gå en kveld og bare en kveld?
SHOW: «Humorgalla» er ikke et enkelt show å anmelde. Her er få fellestrekk. Ingen klare tendenser. Ingen egentlig regi. Innslagene spriker i tematikk, i stil, i opprinnelsesalder - og, ikke minst, i kvalitet.
Reprise
«Humorgalla» bruker de fleste triksene man kan forvente fra hver av de fire komikerne på scenen, og enkelte av dem får vi i reprise også flere ganger underveis i det halvannens time lange showet.
Her er ren slapstick. Her er slapstick med rare parykker. Her er TV-nostalgiske nikk til gamle sketsjer og figurer. Her er løsbarter, briller og rare parykker. Her er parodierte dialekter og aksenter (som regel med rare parykker). Her er parodi på pretensiøst band med tåpelige sangtekster (og rare parykker). Her er også parodi på andre pretensiøse personligheter (også med rare parykker). Her er parodi på dårlig forberedt intervjuer (Atle Antonsen, så vidt undertegnede kan huske, uten rar parykk) og sur stjerne (Cleese, svært troverdig som seg selv). Til gjengjeld er parykkene atter en gang mange i det politiske panelet som er det eneste nummeret der samtlige fire opptrer sammen (tekstlig et høydepunkt av god gammel Antonsen-Tufte-Eia-kaliber).
Velkjent
Ler man? Ja, et velvillig innstilt publikum ler. Noen ler mye, noen ler lite. Undertegnede ler også, flere ganger, la det være sagt, men langt oftere enn jeg skulle ønske er latteren oppgitt: Jeg opplever «Humorgalla» som et show basert på lettvinte løsninger. Showet er ujevnt, men altfor ofte er det forutsigbart, mye oppleves endog som oppbrukt.
Ti måter å uttale «Mari Boine» i «Kjempesjansen Nord», høres det kjent ut? Hva med brått fall ned trapp? Eller kyssing av publikummer? Homoerotisk fantasi-sang der tvilen sås allerede før sangen er ferdig sunget? Eller ekteskapsvitser om hvor lenge det er siden man har hatt sex? Smugfilming av publikum, kommentert med skrått blikk?
Spinkelt
«100 prosent avkortet» er en forholdsvis lang hjelpeorganisasjonssketsj basert på en og samme vits (og den er her allerede røpet). Tromsø-OL-sketsjen (som undertegnede ler godt og hjertelig av) har også svært lite kompleks oppbygging, samarbeidsproblemer med powerpoint oppsummerer det meste.
Noen aktualiteter er der i showet. Stedsnavnet Riga nevnes flere ganger. Men mesteparten oppleves som gammelt, både når det faktisk er det og når det bare er inspirert av allerede gjorte numre. Cleeses innslag er i stor grad direkte resirkulert fra skilsmisseshowet han allerede har spilt flere ganger i Norge (i 2009 og 2010). Også i Spektrum får vi presentert regnestykket over ekskonas dagspris og sammenligningen mellom hennes advokat og orkene i «Ringenes Herre».
Det hele blir dessverre nokså tynt.
Premiere - og eneste spilledag - var i Oslo Spektrum 24.09.
September 2011: Black Rider
«Black Rider» av Robert Wilson, Tom Waits og William S. Burroughs, oversatt av Ragnar Olsen. Hålogaland Teater. Med: Morten Abel, Anneli Drecker, Kim Fairchild m.fl. Regi: Sigrid Strøm Reibo. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.
Eventyrlig moralisme.
TERNING FEM
Eventyr for voksne
«Black Rider» er en fabelaktig fabel.
MUSIKAL: Den som selger sin sjel til djevelen gjør en dårlig handel. Den som kjøper billett til «Black Rider» har gjort et godt kjøp.
Moralsk legende
I Tromsø snakker djevelen Bodø-dialekt; Morten Abel, med en trehæl til hov. Unge, forelskede Wilhelm (Jens Petter Olsen) inngår en avtale med ham. For å få sin Käthchen (Malin Soli) må han bli en bedre jeger. Djevelen har snarveien; magiske kuler.
Historien er basert på en gammel tysk legende, oversatt til teater gjennom Burroughs' poesi, Waits' lyriske tekster og musikk og Wilsons teaterspråk; en vev av drømmesekvenser, myter og moralisme. Estetikken tilhører dels tysk skog, dels engelsk landadel, dels rustikk nattklubb på New Yorks Lower East Side.
Waits' sangtekster har fått beholde sin engelske språkdrakt. Talesekvensene er (for det meste) oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen, men tidvis får engelsk overtak også her. Det ivaretar drømmepreget og forsterker følelsen av handling over flere nivåer. Men det vil også gjøre forestillingen krevende for deler av publikum.
Metaforisk
Sigrid Strøm Reibo har fråtset i dyremetaforer i sin regi, i åpenbart tett samarbeid med koreograf Oleg Glushkov. Da sikter jeg ikke bare til hjortegalleriet, jaktens symboler og mål. Også de menneskelige rolleskikkelsene har dyretrekk. Marius Lien er langlegget grasiøs som jeger Robert. Malin Soli er skvetten svane som brud.
Rushentydningene i legenden understrekes, men overspilles ikke. I denne musikalen er tolkningsrommet vidt, og persontegning er ikke et hovedpoeng. Rolleskikkelsene er metaforer for motivasjoner like mye som de er personer i seg selv.
Undertegnede fascineres fra første start, men innser at noen vil finne det hele i overkant surrealistisk. Selv ser jeg det som subrealistisk: En ferd gjennom en underbevissthet der ideer om det gode og det onde tar form, uten ennå å ha nådd overflaten. De er uvirkelige, på vei til å bli virkelige. Det er rikt på stemninger og inntrykk. Og jeg er solgt.
Premiere var på Hålogaland Teater 22.09.
Eventyrlig moralisme.
TERNING FEM
Eventyr for voksne
«Black Rider» er en fabelaktig fabel.
MUSIKAL: Den som selger sin sjel til djevelen gjør en dårlig handel. Den som kjøper billett til «Black Rider» har gjort et godt kjøp.
Moralsk legende
I Tromsø snakker djevelen Bodø-dialekt; Morten Abel, med en trehæl til hov. Unge, forelskede Wilhelm (Jens Petter Olsen) inngår en avtale med ham. For å få sin Käthchen (Malin Soli) må han bli en bedre jeger. Djevelen har snarveien; magiske kuler.
Historien er basert på en gammel tysk legende, oversatt til teater gjennom Burroughs' poesi, Waits' lyriske tekster og musikk og Wilsons teaterspråk; en vev av drømmesekvenser, myter og moralisme. Estetikken tilhører dels tysk skog, dels engelsk landadel, dels rustikk nattklubb på New Yorks Lower East Side.
Waits' sangtekster har fått beholde sin engelske språkdrakt. Talesekvensene er (for det meste) oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen, men tidvis får engelsk overtak også her. Det ivaretar drømmepreget og forsterker følelsen av handling over flere nivåer. Men det vil også gjøre forestillingen krevende for deler av publikum.
Metaforisk
Sigrid Strøm Reibo har fråtset i dyremetaforer i sin regi, i åpenbart tett samarbeid med koreograf Oleg Glushkov. Da sikter jeg ikke bare til hjortegalleriet, jaktens symboler og mål. Også de menneskelige rolleskikkelsene har dyretrekk. Marius Lien er langlegget grasiøs som jeger Robert. Malin Soli er skvetten svane som brud.
Rushentydningene i legenden understrekes, men overspilles ikke. I denne musikalen er tolkningsrommet vidt, og persontegning er ikke et hovedpoeng. Rolleskikkelsene er metaforer for motivasjoner like mye som de er personer i seg selv.
Undertegnede fascineres fra første start, men innser at noen vil finne det hele i overkant surrealistisk. Selv ser jeg det som subrealistisk: En ferd gjennom en underbevissthet der ideer om det gode og det onde tar form, uten ennå å ha nådd overflaten. De er uvirkelige, på vei til å bli virkelige. Det er rikt på stemninger og inntrykk. Og jeg er solgt.
Premiere var på Hålogaland Teater 22.09.
September 2011: Tro, håp og terningkast
«Tro, håp og terningkast» av Hanne T. Asheim, Teaterkjelleren Oslo Nye Centralteatret. Med: Bentine Holm, Sidsel Ryen, Trine Wenberg Svensen og Morten Røhrt. Regi: Erik Schøyen. En hverdagssuksess.
TERNING: FIRE
Godt sett
«Tro, håp og terningkast» er en ny velformet kabaret fra Hanne T. Asheim.
KABARET: «Tro, håp og terningkast» er en kabaret om å se og bli sett, lenge med vekt på det siste. Det handler om image; ønsket om å bli oppfattet som spesiell. Utvalgt. Vakker, flink, vellykket. Det handler om å ville stå i sentrum for oppmerksomheten. Å bli lagt merke til. Jakten på berømmelse, jakten på suksess, om det så bare er i det små - som å være åtte år og bli valgt som Lucia.
Kyndig
De fire på scenen framstiller gjenkjennelige hverdagssituasjoner gjennom Hanne T. Asheims velformulerte, skrått observerende og godt observerte sangtekster.
Forfatteren selv sitter ved pianoet, og sammen med saksofonist Tom Berg gir hun tonefølge til Holm, Ryen, Røhrt og Wenberg Svensens små tablåer. Sangen er hovedvirkemiddelet. Øvrige effekter er få og små. Det er i ord og toner at budskapet formidles. Mer trengs ikke. Utførelsen er nøktern og kyndig.
Hanne T. Asheim-kabareten «Griseflaks», som lenge har gått på samme scene, er hakket hvassere; mer poengtert, spissere, mer samfunnsorientert satirisk. Undertegnede vil også si morsommere. Men «Tro, håp og terningkast» fanger også latteren, og den fanger også en tidsånd.
Den du ser
«Men størst av dem er kjærligheten» heter det i Paulus-sitatet kabareten har hentet sin tittel i. Mot slutten av forestillingen får vi påminnelsen om nettopp det. Her ivaretas det såre, det triste og det vakre. Vi minnes om viktigheten av dem som man blir sett av og dem som man selv vil se. Vi minnes om følelsen av tap når det ikke er mulig.
Hos noen vil tårer merkes på kinnene. Men det gjøres ikke spekulativt, det gjøres ikke påtrengende. «Tro, håp og terningkast» er en kabaret man godt og vel kan se.
Premiere var på Teaterkjelleren på Oslo Nye Centralteatret 21.09.
TERNING: FIRE
Godt sett
«Tro, håp og terningkast» er en ny velformet kabaret fra Hanne T. Asheim.
KABARET: «Tro, håp og terningkast» er en kabaret om å se og bli sett, lenge med vekt på det siste. Det handler om image; ønsket om å bli oppfattet som spesiell. Utvalgt. Vakker, flink, vellykket. Det handler om å ville stå i sentrum for oppmerksomheten. Å bli lagt merke til. Jakten på berømmelse, jakten på suksess, om det så bare er i det små - som å være åtte år og bli valgt som Lucia.
Kyndig
De fire på scenen framstiller gjenkjennelige hverdagssituasjoner gjennom Hanne T. Asheims velformulerte, skrått observerende og godt observerte sangtekster.
Forfatteren selv sitter ved pianoet, og sammen med saksofonist Tom Berg gir hun tonefølge til Holm, Ryen, Røhrt og Wenberg Svensens små tablåer. Sangen er hovedvirkemiddelet. Øvrige effekter er få og små. Det er i ord og toner at budskapet formidles. Mer trengs ikke. Utførelsen er nøktern og kyndig.
Hanne T. Asheim-kabareten «Griseflaks», som lenge har gått på samme scene, er hakket hvassere; mer poengtert, spissere, mer samfunnsorientert satirisk. Undertegnede vil også si morsommere. Men «Tro, håp og terningkast» fanger også latteren, og den fanger også en tidsånd.
Den du ser
«Men størst av dem er kjærligheten» heter det i Paulus-sitatet kabareten har hentet sin tittel i. Mot slutten av forestillingen får vi påminnelsen om nettopp det. Her ivaretas det såre, det triste og det vakre. Vi minnes om viktigheten av dem som man blir sett av og dem som man selv vil se. Vi minnes om følelsen av tap når det ikke er mulig.
Hos noen vil tårer merkes på kinnene. Men det gjøres ikke spekulativt, det gjøres ikke påtrengende. «Tro, håp og terningkast» er en kabaret man godt og vel kan se.
Premiere var på Teaterkjelleren på Oslo Nye Centralteatret 21.09.
September 2011: Nattens umusikalske dronning
«Nattens umusikalske dronning» av Stephen Temperley, oversatt av Runar Borge, Chat Noir. Med: Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Regi: Teodor Janson. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland. Finstemt ustemt.
TERNING FEM
En latterarie
Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus? «Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket. Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg. Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske. Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede. Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven. Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig. Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Premiere var på Chat Noir 15.09.
TERNING FEM
En latterarie
Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus? «Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket. Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg. Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske. Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede. Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven. Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig. Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Premiere var på Chat Noir 15.09.
Subscribe to:
Posts (Atom)
