August 2013: Signalerkommentar om Dramatikkens hus, Dramatisk dynamo

Dramatisk dynamo

Dramatikkens hus hadde sårt behov for en ny start. Den kommer nå. Og den er rekordoffensiv. 

SIGNALER: Drøyt ett år har gått siden Kai Johnsen forlot Dramatikkens hus, etter intern strid om kunstnerisk profil og ansvar. Siden har det, sett utenfra, vært stille. Labert aktivitetsnivå, liten variasjon, få åpne arrangementer. Men i kulissene har husets nye utviklingsansvarlige, Siri Senje og Line Rosvoll, arbeidet intenst. Nå vises resultatene.

I MORGEN åpner Norsk Dramatikkfestival, i år med åtte enaktere. Flere av dem gransker motsetninger mellom privat liv og offentlig fasade. I «Kinder K» trekker Kristofer Grønskag linjer mellom norsk abortlov og Hitler-Tysklands utslettelse av funksjonshemmede. I «Crème de la crème» ironiserer Ingeborg Eliassen over forplantningsteknologi og forbrukermentalitet. I «Anonym søker» avdekker Per Andreas Persson to middelaldrende menns hemmelige kjønnsidentiteter og i «Til Valhall» setter Kristian Lykkeslet Strømskag en soldats traumer opp mot militær retorikk. 
 Ikke alt virker ferdig formet, men det er ikke poenget. Programmet presenterer potensial og bredde, i språk, stil og tematikk.

FORRIGE HELG presenterte Rosvoll & Senje husets 16 nye husdramatikere. De neste to årene får Hans Petter Blad, Fredrik Brattberg, Kristin Auestad Danielsen, Eirik Fauske, Oda Fiskum, Toril Goksøyr & Camilla Martens, Kristofer Grønskag, Liv Heløe, Rønnaug Kleiva, Lisa Lie, Miriam Prestøy Lie, Kate Pendry, Kristian Lykkeslet Strømskag, Maria Tryti Vennerød og Marco Demian Vitanza et sikkerhetsnett for sitt arbeid. I prosjektet ligger frikjøpt tid til skriving, samarbeid med dramaturger, regissører, teknikere og skuespillere, og muligheter til å teste tekst i sal og for publikum. 
Liv Heløe kaller det «et tredimensjonalt arbeidsstipend».

DE 16 HAR alle skrevet og fått oppført dramatikk tidligere. Noen mye, andre mindre. Stilistisk, tematisk og metodisk har de lite felles. De nye husdramatikerne har dessuten svært ulike oppfatninger om tekstens rolle i teatret. Bruker de hverandre som samtalepartnere, vil Dramatikkens hus få forsterket sin rolle som teatertenketank. 
I høstprogrammet finnes diskusjonsposter som kan bidra til det samme. For husdramatikerprosjektet skal slett ikke oppta all energi i Dramatikkens hus. Fortsatt skal enkeltstående prosjekter støttes gjennom dramaturghjelp, verkstedarbeid og skrivestipender. 
Ambisjonene er høye. Innfris de, vil huset endelig - igjen - bli det kraftsenter for kompetanse og utvikling som det ønsker å være.

Teksten sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte  22. august 2013. "I morgen" viser altså til fredag 23.08.13, mens "forrige helg" er fredag 16.08.13.

August 2013: Peer Gynt og Selvets keiser

«Peer Gynt» og «Selvets keiser», Peer Gynt-stemnet, Vinstra. Av: Henrik Ibsen. Med: Dennis Storhøi, Britt Langlie, Hans Marius Hoff Mittet, Ingeborg Schübler Gillebo m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Dobbelt perspektiv.

Tvisyn på Gynt

«Selvets keiser» undersøker Peer Gynt innenfra. «Peer Gynt» beskriver ham utenfra.

TEATER: Gynt feirer 25 år ved Gålåvatnet i år, et jubileum som markeres med to forestillinger i stedet for en. Begge er regissert av Svein Sturla Hungnes, og i begge er Peer framstilt av Dennis Storhøi.

Selvbildet

«Peer Gynt» er vinklet på Peers ytre reise, en kavalkade over hans opplevelser, eventyr og eskapader. Tekstutvalget forsterker Ibsens fokus på Peers tid i Gudbrandsdalen, ungdom og alderdom. Det er et kurant valg, ikke bare fordi vi befinner oss i Gudbrandsdalen, men også fordi ungdomstiden kan fungere som en forklaring på Peers personlighet. Her ligger årsaker til at han opplever, men ikke erkjenner.

I «Selvets keiser» går han inn i selvgranskingen. Hungnes tar utgangspunkt et sted mellom tredje og fjerde akt. Peer er på høyden, rik, berømt, ytre vellykket. Men når et tv-show vil lage en spesial på ham, lagt til barndomsbygda, bryter han sammen, i en malstrøm av minner, fantasier og frampek, selvkritikk og anger. Denne dragsugdramaturgien viser at det han gjennomgår er en indre reise. Det er ikke mytiske skikkelser som bøyg eller knappestøper som driver fram Peers selvrealisering. De er fysiske uttrykk for at det gjør han selv, i sitt eget sinn.

Scenebildet

I form er forskjellene store. Samme ensemble, med enkelte utskiftninger, opptrer i begge oppsetninger.

Dennis Storhøi er, i begge tilfeller, oppsetningens sjel. Han evner å formidle Peers dobbelthet, hans ruvende karisma, hans avgrunn. Avgrunnen er, som leseren vil forstå av beskrivelsen over, dypere og mer inngående demonstrert i «Selvets keiser» enn i «Peer Gynt». Sjarmen er magnetisk i begge utgaver.

Visuelt er rammene ulike, med en stålrigg som bakgrunn i «Selvet», med gresslette og hesjer i «Peer». «Selvet» er popkulturelt musikklagt og koreografert. For den som ser begge er det likevel påfallende hvor mange av de sceniske elementene fra den tradisjonelle «Peer Gynt» som inkorporeres i den moderne. Kanskje er det ment som en påminnelse om at det er det samme livsløp vi studerer, det samme mennesket. Perspektivet er bare forskjøvet.

Eksempelbildet

Ta Mor Åses død som eksempel: I den tradisjonelle «Peer Gynt» skildres den i samtid, med Peer og Åse i dialog, der de ivrig egger hverandre fram, mens fantasiene eskalerer og minst en av dem glemmer «det vrange og skakke». I «Selvets keiser» skildres samme scene gjennom minnets distanse. Mor Åses replikker er de samme, Britt Langlies intonasjon og kroppsbruk er den samme, men Peers perspektiv er annerledes. Han sitter med ryggen til henne, ytrer replikkene i en bitter, angrende, selvkritisk tone. Det er som om han, i hele sin skikkelse, spør «hvem er jeg, som ikke en gang kan se realitetene i min egen mors død?».

Denne scenen representerer meget vel de ulike fortolkningene bak de to oppsetningene. Selvbebreidelsen er påtakelig, i «Selvets keiser». Den er knapt merkbar i «Peer Gynt».

Premiere på «Selvets keiser» var 31.07.2013, premiere på «Peer Gynt» var 03.08.2013, begge deler ved Gålåvatnet.

Juli 2013: Slowgirl

FAKTA: «Slowgirl». Rica Hotel Havna, Tjøme/New Times. Av og med: Brit Elisabeth Haagensli. Regi: Peter Brandt. Musikk: Terje Norum.

Klovn, kåsør, menneske.

TERNING: FIRE

Sent, men variert

«Slowgirl» er et viltert virvar av et show.

SHOW: Inn kommer Brit Elisabeth Haagensli. Men hva i alle dager er det hun har på seg? På hodet bærer hun en underlig fjærpryd - ikke noe en Vegas-sparkepike, en indianerhøvding eller en renessansenarr ville ha kjent igjen. På kroppen har hun en hvit sommerbukse og en batikk-kittel, dekket av en fargeskrikende kåpevest med paljettbesatt bryststykke, epåletter på skuldrene og ermer. Fra den henger neonfargede frynser. Kostymet, designet av Cårejånni Enderud, gir klar beskjed: Forvent ikke en diva. Forvent en klovn.

Variasjon

Klovne gjør hun, selv etter at hun har tatt av seg den øyeskjærende kåpa, men ikke bare. «Slowgirl» er et innholdsrikt og variert show, som beveger seg fra det mest underfundige til det mest høylytte. Brit Elisabeth Haagensli fyller 60 i august. Hun har vært artist i hele sitt voksne liv. I «Slowgirl» viser hun ulike sider av seg selv og sitt sceniske virke. Som parodiker. Som sanger. Som kåsør. Som skuespiller. Som revyartist. Som observatør og formidler av mellommenneskelighet.

Stilistisk, og tilsynelatende tematisk, er spennet stort. I den grad her er et samlende stikkord er det «kommunikasjon». Å nå inn til andre. Å prøve å nå inn til andre. Å lykkes eller å feile i forsøket. Hun sier det ikke direkte, men det er lett å forlate «Slowgirl» med tanken om at drivkraften, for Brit Elisabeth Haagensli, er nettopp kommunikasjonen. Møtet. Det å dele en opplevelse. Betyr det at hva man kommuniserer om, og hvordan, er underordnet? At innholdet ikke er viktig? Kanskje, muligens. Det kan virke som om «Slowgirl» både har innslag som er viktige for Brit Elisabeth Haagensli, og innslag som er mer tilfeldig valgt.

Seg selv

Sketsjmaterialet er showets svakeste ledd. Haagensli gir inntrykk av å ville hedre en revytradisjon også hun har tatt del i. Men der ligger en grense mellom å hylle tradisjoner og å framstå som utdatert, og virkemidlene som brukes i flere av sketsjene kan bli i overkant brautende, i alle fall for undertegnede. Jeg finner at Brit Elisabeth Haagensli kommuniserer best når hun framstår som Brit Elisabeth Haagensli. Når hun peprer sitt publikum med mer eller mindre treffende onelinere. Når hun roer ned tempoet med små og store betraktninger fra liv og hverdag, av og på scenen. Når hun, sammen med sin musiker Terje Norum, mimrer i tekst eller toner. I alt dette framstår hun som et varmt, troverdig og sympatisk «seg selv». «Slowgirl» ville blitt mindre variert, men trolig også sterkere og mer oppriktig, om Haagensli og hennes regissør Peter Brandt hadde rendyrket dette.

Premiere var på Tjøme Hotell Havna, Tjøme, 05.07.2013.

Juli 2013: Signalerkommentar Komiprisen, Ingenting å le av

Er det noen vits i Komiprisen uten standup?

Ingenting å le av

KOMIPRISEN «prøver å fornye seg», heter det i NRK, som skal sende prisutdelingen. Resultatet er ikke innovativt: Inn kommer nye kategorier for skjermkomikere, det vil si beste kvinnelige og mannlige TV/film/nett-komiker. Ut går kåringen av årets standupkomiker, den kategori mange av oss har oppfattet som prisens mest sentrale. Ut går også årets beste nummer, den kategori som tydeligst hedrer tekstforfatterens arbeid.

INNEN STANDUPMILJØET er reaksjonene sterke, og showboikott antydes. «Skandale», sier Terje Sporsem på Twitter. «Trist», mener Nils-Ingar Aadne. «Da er det vel bare å gå for hedersprisen i 2048», ironiserer Ørjan Burøe. Samtidig latterliggjøres scenejuryen, som i år består av Annette Mürer, Tor Andersen, Simen Sand, Svein-Helge Høgberg, Roald Øyen, Maja Løvland og Merete Lingjærde. Snittalderen er 60 år. Lisa Tønne kaller dem «eldre enn sola».

Selv spør jeg meg hva som er poenget med prisen. Å hedre det beste i norsk humor, eller å få tid til mest mulig egenreklame for flest mulig TV-programmer i TV-showet 24. august? Man kan mistenke det siste. Om det første var hensikten, var standup-kategorien selvskreven. Det er her aktiviteten er høyest og utviklingen går raskest.

STANDUPKOMIKERNE blir fortsatt bedømt, sier NRKs prosjektleder Stian Malme, i «alle de andre kategoriene det er naturlig å vurdere dem i». 

Vi får tro det er snakk om beste sceneshow, beste kvinnelige og mannlige artist på revy og komediescenen, beste gjennombrudd og publikumsprisen. Men soloshowene som er nominert i disse kategoriene i år er konseptuelle show med styrt dramaturgi, uten standupens spontanitet. Forhåpentlig hedres tekstforfatterne fortsatt i fagprisen, der de nominerte ikke offentliggjøres før utdelingen.

INNTIL NÅ har standup vært sin egen kategori, i prisutdelingen som i publikums bevissthet. Slik bør det også være. Det er en vesensforskjell mellom å spille en rolle i en lenge forberedt ensembleoppsetning der en eller flere andre har skrevet manus, og å framføre egne tekster alene foran et publikum, i ett med øyeblikket, uten backup, uten klipping eller redigering. I standup må komikerne vise hvor kreative de selv er. 

På en og samme tid er det humor på sitt mest grunnleggende og sitt mest krevende. Å stryke det fra Komiprisen kan sammenlignes med å arrangere ski-VM uten langrenn.

SLIK UNDERKJENNES humoren som fag, og slik utdefinerer Komiprisen seg selv. Det er ikke noe å le av.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 02.07.2013.

Juni 2013: Stoltentann 2013

FAKTA: «Stoltentann i Stavern». Mot Normalt AS/Piraten Kro, Stavern. Av: Knut Nærum. Med: Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt. Regi: Jonas Digerud. Musikkprodusent: Lars Bleiklie Devik/PhatCat Studios.

Satire i farseform, eller omvendt.

TERNING: FEM

Stolt valg

«Stoltentann» gjør norsk politikk til en lettsinnet lek.

SHOW: Det handler om piratisering av norsk politikk. Noen som synes de har hørt om det før? Det kan stemme. Sommershowet «Stoltentann» møtte for første gang publikum under valgkampen for fire år siden.

Gammelt og nytt

Grunnprinsippet er det samme som i 2009: Norsk politikk tolkes gjennom et sjørøverunivers, der skatten er oljeformuen og velgerne loves kokosboller og andre godsaker. Grunnstrukturen er også nokså lik. Men ellers er forandringene i «Stoltentann» større enn forandringene i norsk politikk i samme periode. Manus er nytt. Knut Nærum har oppdatert med flere nye skikkelser, mens andre (les: Trond Giske) er blitt mindre sentrale. Han har skrevet nye vitser og replikker, basert på mer eller mindre aktuelle saker, samt nye sangtekster, nå til popmusikk fra de siste 84 år, utvalgt og bearbeidet av Lars Bleiklie Devik. De nye sangene legger inn et ekstra lag av metahumor gjennom tittellikhet med originalene. Princes «Kiss» framføres som «Kliss», Michael Jacksons «Billie Jean» som «Billig Klin», mens Irving Berlins «Puttin' on the Ritz»  er blitt til «Putt'n på hospits».

Farsefart

Et nytt mannskap har mønstret på. Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt spiller flere roller, med raskere skifter, enn Jan Gunnar Røise, John Brungot og Jan Martin Johansen gjorde i Grimstad. Jonas Digeruds regi er kjappere i tempo og mer farsepreget i virkemidler enn Erik Ulfsbys var. Farseformen gjør ikke satiren mer utydelig, men fungerer som en synliggjøring av at skillelinjene i den norske politikken ikke alltid er like tydelige. For å sitere Erna Blåberg (Morten Røhrt): «Nå gjelder det å sitte heeeeeelt stille i båten og bare snakke om det vi er enige om».

Fortsatt ironiseres det skarpt over dobbeltmoral, hykleri og retorisk tomprat langs hele det politiske spekteret. Det såkalte «politiske spillet», der strategi betyr mer enn sak, legger «Stoltentann» særlig vekt på, og det aktørene mangler i parodilikhet kompenserer de for gjennom metahumor og å gjøre oppmerksom på egne revyteknikker.

Premiere var på Piraten Kro, Stavern, 27.06.2013. På grunn av kollisjon med showet «Småtingsvalg», ble «Stoltentann 2013» anmeldt kveld to.