Mars 2018: Cally

«Cally». Det Norske Teatret i samarbeid med Dramatikkens hus. Av: Ruth Lillegraven. Med: Ingeborg S. Raustøl, Petter Winther, Eivin Nilsen Salthe og Espen Reboli Bjerke. Regi: Maren E. Bjørseth.

KOMMENTAR: Leken, fartsfylt og lydhør.

TERNING: FEM

Levende historie

Teater om personlighet og med personlighet.

TEATER: Hun var sanger, skuespiller, dikter. Hun prøvde seg som dramatiker og som skuespiller, og hun ble Det Norske Teatrets NS-utnevnte teatersjef. I sin tid var Cally Monrad en omstridt celebritet. «Cally» portretterer henne slik hun kanskje var. Viktigere: «Cally» gjør medrivende teater ut av allment engasjerende livsvalg. Karrierevalg. Familievalg. Politiske valg. «Cally» er en fortelling om vekst og fall, ny vekst og nye fall. Hovedpersonen vises som et viljesterkt menneske med trang til å hevde seg. Hun er rastløs, med kraftige humørsvingninger og ustø dømmekraft. Ingeborg Sundrehagen Raustøl gir en dynamisk framstilling av en kraftfull personlighet, med klart formidlede nyanser i raske stemningsskifter.

Den ene og de andre

Gjennom korte scener trekkes lange linjer, med vekt på utvikling i situasjon og i menneskelige forhold. Maren Bjørseths regi er effektiv og underholdende, rik på godt utvalgte, skarpt karakteriserende og ofte lekne detaljer. Musikkbruken er en selvfølgelig, integrert del av person-, tids- og miljøtegning. Callys selvbilde, hennes ambisjoner og hennes pretensjoner, hennes forsøk på å innsmigre seg og hennes reaksjoner på andres beundring eller kritikk framgår i disse. Espen Reboli Bjerke, Petter Winther og Eivin Nilsen Salthe opptrer som trehodet kritiker-og-folkesnakk-kor, en tydeliggjøring av andres blikk på Cally og av hennes syn på de andres blikk. Hun møtes ofte av latterliggjøring, nedlatenhet. Også gjennom den ros hun får lyder nedlatenheten. Salthe, Bjerke og Winther går dessuten inn og ut av rollene som et utvalg av menneskene i Cally Monrads liv: Hennes far, hennes datter, hennes sønn, tre av hennes fire ektemenn, en selskapsvertinne, politimenn, Bjørn Bjørnson og Vidkun Quisling. I alle scener er hun navet. Alle andre vises slik hun ser dem. Winther akkompagnerer dessuten hennes sangscener.

Fiksjon og fakta

Det som gjengis av faktainformasjon i «Cally» er reelt, men dialoger er oppdiktet og scener komprimerer slikt som i virkeligheten var lange handlingsforløp. Ruth Lillegraven kaller derfor sin dramatikerdebut fiksjon. Like fullt gir både teaterteksten og den forestilling som har vokst ut av den interessante innblikk i en personlighet, et liv og en tid. Bodil Stenseths biografi, «Sangerinnen: Cally Monrads liv og kunst», har vært en sentral informasjonskilde. Lillegraven krediterer den og Alfred Fidjestøls historiebok om Det Norske Teatret som nyttige. For øvrig siteres noen av Monrads egne tekster, og ved et par anledninger blir historiske lydopptak av henne brukt.

Premieren var på Det Norske Teatret 8. mars 2018.

Mars 2018: Skadeskutt

«Skadeskutt». Teatret Vårt. Av: Øystein Johansen og Kristian Lykkeslet Strømskag i samarbeid med ensemblet. Med: Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Regi: Øystein Johansen.

KOMMENTAR: Posttraumatiske puslespillbrikker.

TERNING: FIRE

Splinter fra en krig

I biter og stykker gir «Skadeskutt» innblikk i soldatlivet.

TEATER: I «Skadeskutt» er form og innhold som puslespillbrikker spredd utover et bord, ennå ikke satt sammen. Eller kanskje helst: Som puslespillbrikker som en gang hang sammen, men som nå er tatt fra hverandre igjen, eller sprengt i stykker. Dette puslespillet er tankene, minnene, følelsene og erfaringene til Ola Soldat (eller Kari, for den del). I alle fall er det mest sannsynlig slik det er.

Åpent

«Skadeskutt» er en svært åpen scenekunstopplevelse om soldaterfaringer, der spredningen er stor, men sluttresultatet likevel virker noe knapt. To unge, fysisk sterke skuespillere gir kropp til soldaten, eller soldatene, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Om de framstiller en eller mange er ikke helt avklart, og trenger heller ikke være det, men kanskje er de en. Blant puslespillbrikkene de presenterer for publikum er i alle fall gjentakelser knyttet opp mot en spesifikk situasjon, sett fra ett jeg. Men dette jeg-et kan også være mange jeg. Det er snakk om en slagmarksituasjon flere soldater i krig har opplevd. Å møte blikket til en på den andre siden. Å vite at den andre har det samme oppdraget som en selv: Drep. Eller bli drept. Vår soldat dreper, og ser sin fiende død.

Resten av puslespillbrikkene viser opplevelser før og etterpå, og ideer før og etterpå. Ikke bare før og etter øyeblikket, men også før og etter starten på militærtjenesten, treningen, kameratskapet, utenlandsoppdraget, hjemkomsten, ettervirkningene. Traumet er ikke nødvendigvis gjort til hovedsak. Det kan tolkes som det, men også som bare en liten del av det store bildet, eller som ett mulig scenario blant flere mulige.

Erfaringsbredde

I «Skadeskutt» er noe teoretisk, oppfatninger om hvordan soldatlivet er eller kan være, noe virker erfart, oppdagelser av opplevelser som finnes under de distansert byråkratiske eufemismene («eliminere», «fredsbevarende operasjoner», «utfordringer») eller under tøffing-ordbruken («hasta la vista, baby», «ham eller meg»). Noe gjengir normer, noe normbrudd, tabu. Noe er positivt ladet, noe negativt. Noe er idealistisk, kanskje til og med naivt, noe er kritisk, skeptisk og brutalt, kanskje til og med kynisk. Mye er uttrykt kroppslig, enten som tydeliggjøring av opplevelsene, eller som metafor for dem - aggresjon, adrenalin, tempo - en videreføring og en utdypning av ordene. Øystein Johansen og hans lag har funnet fram til et fartsfylt uttrykk som kan nå både ungdom og voksne, og for skuespillerne er dette en blåmerke-jobb. Noe har element av konkurranse mellom kamerater, actionfylt lek, machooppvisning eller treningsprogram. Noe er mer voldelig. Strukturen veksler mellom lekent og problematiserende, attraktivt og avskrekkende. «Skadeskutt» generaliserer ikke og konkluderer ikke. I stedet gir den innblikk i mange mulige tanker og erfaringer, uten å si om det er mest av det ene eller andre - eller det tjuefemte eller nittisjuende, for den del.

Premieren var på Teatret Vårt i Molde 7. mars 2018.

Februar 2018: Antigone

«Antigone». Det Norske Teatret. Av Sofokles, gjendiktet av Halldis Moren Vesaas. Med: Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Christian Ruud Kallum, Kyrre Hellum, Nina Woxholtt og Elisabeth Nesset (slagverk). Regi: Johannes Holmen Dahl.

KOMMENTAR: Fortettet alvor.

TERNING: FEM

Ordet fanger

I form og i handling går Det Norske Teatrets «Antigone» inn til det grunnleggende.

TEATER: Konflikten står mellom selvoppholdelse og prinsipp. Plikt står mot annen plikt, lojalitet mot annen lojalitet. Hva er rett, og hva er urett? Hva er viktig nok til å dø for? Antigone (Sara Khorami) tror hun har svarene. Kreon (Jon Bleiklie Devik) frykter at han ikke har det. På grunn av denne frykten blir han uforsonlig.

Usikker autoritet

Kreon er kongen som ikke trodde at han skulle bli konge. Han er usikker på sin autoritet og fast bestemt på ikke å vise denne usikkerheten. Hans ord må være lov. Devik portretterer herskerens angst for sin egen utilstrekkelighet. I sin tvil nekter han seg å vise tvil. I sin søken etter storhet blir han smålig.

Antigone er Kreons niese, og hans sønns forlovede. Hun er datter (og søster) av den døde Oidipus og søster av de døde brødrene Eteokles og Polyneikes. De to drepte hverandre i kamp om makten. Eteokles fikk en ærefull begravelse, men Polyneikes, har Kreon bestemt, skal ikke hedres. Hans lik skal råtne og bli spist som åtsel. Dette kan ikke den besluttsomme Antigone godta. Hun begraver sin bror, og hun konfronterer Kreon med det hun har gjort.

Sara Khorami spiller Antigone med naturlig autoritet, lidenskapelig direkthet og overbevisning. Antigone er trygg på sin egen integritet, og stoler på sine egne vurderinger av rett og urett. Hun er kompromissløs. Hun er konsekvent. Hun er ikke uredd, men hun har mot til å trosse sin redsel.

Minimalistisk uttrykk

På Det Norske Teatrets hovedscene formidles «Antigone» i et rent og minimalistisk uttrykk. Ord er handling og opptreden er essens av handling. I form og i innhold går forestillingen inn til det grunnleggende, en fortettet, konsentrert kjerne. Skuespillerne framfører det meste av teksten med ansiktene vendt mot tilskuerne, både gjenfortellende tekst og dialogtekst. Slik synliggjøres hver minste lille nyanse i kroppsspråk og stemmebruk. Alt blir forstørret, alt gis vekt. Hver gang det gjøres unntak fra denne frontale framføringen, og skuespillerne møter hverandres blikk, understrekes disse konfrontasjonenes sinnsbevegelse.

Bakerst på scenen sitter Elisabeth Nesset ved sitt slagverk. Hennes trommespill er forestillingens puls, underbevissthet gjort bevisst. Slagverket skynder på de tankene og de følelsene som ligger under og mellom ordene, tidvis parallelt med, tidvis separat fra ordenes egen rytme. Talen lar seg ikke skynde på, den framføres i sin stødige takt, med kontant diksjon, men både i de passasjene der Halldis Moren Vesaas valgte versemål og i de passasjene der hun valgte prosa, fyller trommingen ut tomrommene mellom ord og scener.

Mesteparten av tiden er rommet (scenografi: Nia Damerell, lysdesign: Norunn Standal) mørklagt. Ofte er det også tåkelagt, røyklagt. Mot slutten, i etterpåklokskapens granskning, lysner det. I tverrbjelker hengende fra taket (de senkes i deler av framføringen) er rekker av symbolske kister festet. For øvrig er rommet tomt, bortsett fra menneskene i det. Dette er et rom av intet, et Hades utenfor tiden. En spade og en mikrofon er de eneste rekvisittene. Denne knappheten leder oppmerksomheten til skuespillerne, og oppleves også som en henvisning til den greske teatertradisjonens renhet. Dette er drama uten distraksjon. Uten kamuflasje. Det er grunnleggende, ånd, ikke materie. Både makt og maktesløshet ligger i menneskekroppen og i menneskenes ord.

Premieren var på Det Norske Teatret 24. februar 2018.