Februar 2018: Kva nashornet såg

«Kva nashornet såg». Det Norske Teatret. Av: Jens Raschke, oversatt av Carl Morten Amundsen. Med: Paul-Ottar Haga, Charlotte Frogner, Jonas F. Urstad og Ellen Birgitte Winther (i veksling med Unn Vibeke Hol). Regi: Ivar Tindberg.

KOMMENTAR: Menneskelige dyr, umenneskelige mennesker.

TERNING: FIRE.

Starten på en samtale

Hvordan snakke med barn om folkemord? En kan begynne med en tur i teatret.

TEATER: En bjørn blir fanget og ført til en dyrehage. På den andre siden av gjerdet skjer fæle forbrytelser. Det er fanger der også. De er så tynne og så skitne at bjørnen først ikke forstår at de er mennesker.

Dyreøyne

«Kva nashornet såg» er en fabel om andre verdenskrigs konsentrasjonsleirer, med utgangspunkt i leiren Buchenwald, og den dyrehage som lå ved gjerdet av den. Denne dyrehagen er reell, den var der for å glede fangevokternes familier. Teaterstykket ser på det som skjedde i leiren fra dyrenes ståsted. Noe av det de ser forstår de. Noe forstår de ikke, og noe vil de helst slippe å forstå. «Det angår ikkje oss», sies det. Som i fabler flest oppfører dyrene seg som mennesker. De har savn og drømmer, de diskuterer og de legger planer. De er et samfunn, og de opptrer som ett, med ulike synspunkter på og ulike forståelser av det som skjer nær dem. Dels er de enige, dels ikke.

Her er også mennesker, og noen av disse menneskene oppfører seg umenneskelig mot resten. De er fangevoktere. Dyrene kaller dem «dei påstøvla», fordi de har blankpussede støvler. Fangene blir kalt «dei påstripte», fordi de har stripete drakter. Språklig varierer «Kva nashornet såg» mellom jålete voksenord (eksempel: «spisskompetanse») og enklere, mer direkte formuleringer.

Spill og fortelling

Skuespillerne er kledd i grå arbeidsdresser, og spiller mange forskjellige dyr hver, med forskjellig tilbehør (luer, vesker, hansker) og forskjellige dialekter (pluss fransk aksent) for forskjellige roller. Paul-Ottar Haga kler på seg skinnlue, og putter en gul bamse i lomma, og da er han bjørnen. Av og til tar han bamsen ut av lomma, og da er den bjørnen. I «Kva nashornet såg» brukes en effektiv blanding av historiefortelling og skuespill. Dyrenes hverdagsliv spilles ut, men de verste hendelsene blir beskrevet, heller enn spilt. Det totale omfanget av utslettelsen blir heller ikke beskrevet. Dyrene vet at skrekkelige redsler skjer. De ser brutalitet, og skuespillerne beskriver: Mennesker som blir drept, en skorstein som spyr ut stinkende røyk og aske. Men det fulle alvoret kjenner dyrene ikke, og dermed blir det heller ikke forklart i forestillingen. Dette betyr ikke at «Kva nashornet såg» bagatelliserer, men at den lar denne kunnskapen vente til samtalen etterpå.

Fra elleve år

«Kva nashornet såg» er ment for barnepublikum, og Det Norske Teatret har satt veiledende nedre aldersgrense til elleve år. Det er en teaterforestilling barn og voksne bør se sammen, med en eller kanskje helst flere fellessamtaler i etterkant. Forestillingen kan gi stikkord for flere tema. Viktigst er folkemord, og å være vitne til grusomheter. Jens Raschke har dessuten tatt inn religiøs trøst i sin tekst, et forsonende håp om at en etter døden skal møte igjen dem en i livet var glad i. Undertegnede opplever dette siste som unødig idylliserende, og dermed forstyrrende i sammenhengen. Noen vil nok være uenige, og se det som en velkommen støtpute.

Premieren var på Det Norske Teatret 15. februar 2018.

Februar 2018: Kristin Lavransdatter

«Kristin Lavransdatter». Den Nationale Scene. Av: Svein Sturla Hungnes (tekst), Brit Bildøen (sangtekster) og Julian Berntzen (musikk) etter Sigrid Undset. Med: Herborg Kråkevik, Hans Marius Hoff Mittet, Nina Hammarklev, Tomine Mikkeline Eide, Bjørn Willberg Andersen, Irene Waage, Susann Bugge Kambestad, Sindre Postholm, Frode Bjorøy, Sigmund Njøs Hovind, Benedikte Sørbye, Ragnhild Gudbrandsen, Gerald Pettersen, Kristoffer Sagmo Aalberg, Sverre Breivik, Kjersti Elvik, Aksel Mørk, Håkon Moe, Katrine Lunde Mackenzie, Kristian Berg Jåtten, Sverre Røssummoen, Jon Ketil Johnsen, Hilde Trætteberg Serkland, dansere, musikere og barneskuespillere. Regi: Svein Sturla Hungnes.

KOMMENTAR: Under vekten av korset.

TERNING: FIRE

Mye å bære

Ambisjoner og dimensjoner er store. Kanskje for store.

MUSIKAL: Hun vil være tro, Kristin Lavransdatter. Tro mot sin tro. Tro mot sin kjærlighet. Tro mot seg selv. Disse kravene stemmer ikke alltid overens, og de samme kreftene som hun finner styrke i - troen, selvet, kjærligheten - blir også de krefter som kuer henne. Skyldfølelsen er en hun kjenner godt.

Herborg Kråkevik, som spiller den voksne Kristin (Tomine Eide har rollen som den purunge), gir inderlig innlevelse til rollen, et oppslukt alvor som viser at dette er en kvinne som er konstant bevisst sine livsvalg. Kristin er viljesterk og ønsker å kunne stille like store krav til sin mann som til seg selv. Men Erlend, spilt av Hans Marius Hoff Mittet, er ikke en mann som godtar å bli satt på plass av sin kvinne, heller ikke når han vet at han har sviktet henne. Ekteskapet mellom de to er stormfylt. De elsker og krangler, splittes og forsones, de bebreider seg selv og hverandre, og de plages begge av styrken i sine følelser.

Storverk

Sigrid Undsets romantrilogi var en hovedårsak til at hun ble tildelt Nobels litteraturpris. Også teaterversjonen er et storverk, kanskje for stort - i ambisjoner og i dimensjoner - for sitt eget beste. Med unntak av åpningsscenen, som er et forvarsel om død og skyldfølelse, er scenene kronologisk plassert, og til tross for forklaringer om følelser og dilemmaer gjennom sang og replikker, er første akt så handlingsmettet at den etterlater et inntrykk av handlingsreferat, en oppsummering av viktige episoder i Kristin og Erlends liv. Simpelthen fordi de betydningsfulle hendelsene i Kristins ungdom er så mange, blir dramaturgien episodisk, og hver hendelse mister kraft hver for seg. Den som har et sterkt forhold til romanverket, kan ane dybden i hver sekvens. Andre vil nok finne at enkeltepisodene blir knappe i innhold og gjenfortellende i form.

Etter pause skifter balansepunktet noe, og sjelegranskingen blir viktigere. Nå kjenner vi bakgrunnen for samlivet mellom Kristin og Erlend, nå skal vi se hvordan denne bakgrunnen påvirker dem, hver for seg og i forholdet dem imellom. Hungnes gjør nå tidssprang over mange år. Men også i denne akten er der mer enn mange nok skjebnesvangre hendelser som skal inn.

Nå og da

Med «Kristin Lavransdatter» har Julian Berntzen har skapt en musikalkomposisjon som kler materialet, og som samtidig oppleves som et musikalsk selvstendig verk: På en og samme tid er den tidløs og med forbindelser til middelalderen. Menneskestemmen er et hovedinstrument. Korpassasjer, som kan minne om kloster- eller kirkesang, selv når de følges av instrumentalakkompagnement, er der mange av. Her er også elementer av ballader og av folkemusikk. Instrumentene tilhører dels vår tid og dels Kristins 1300-tall. Den plass fløyter og strenger har i arrangementene, og de rytmer som lyder fra slaginstrumentene, trekker trådene til sistnevnte.

Koreografien, av André Danielsen, har den samme dobbeltheten: Fortidsspor (som i bruken av ringdans) møter et nåtidig uttrykk (som når dans brukes til å formidle følelser). Christina Loverys kostymedesign er stilisert renlinjet.

Premieren var på DNS 10. februar 2018.

Februar 2018: Hedda Gabler, dobbeltanmeldelse

«Hedda Gabler». Rogaland Teater. Av Henrik Ibsen. Med: Helga Guren, Marko Kanic, Svein Solenes, Nina Ellen Ødegård, Line Starheimsæter og Mattias Lech. Regi: Audny Chris Holsen.

KOMMENTAR: Driv og understrekninger.

TERNING: FEM

«Hedda Gabler». Kilden Teater. Av Henrik Ibsen. Med: Rebekka Nystabakk, Ulrik Waarli Grimstad, Sarah MacDonald Berge, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Jonathan Espolin-Johnson. Regi: Ingrid Forthun.

KOMMENTAR: Tempo og letthet.

TERNING: FEM.

To Hedda, flere ideer

Dobbelt opp med flyt og fart, men mange forskjeller også.

TEATER: Rustrødt er Heddas farge av året. Både Stavangers Hedda (scenograf og kostymedesigner Åse Hegrenes) og Kristiansands Hedda (scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen) er kledd som høstløvet i Ibsens tekst. September allerede. Fargetonen er en nyanse eller to lysere på Rogaland Teater enn den er i Kilden. Til gjengjeld er stemningen noen nyanser mørkere.

To temperamenter

Rebekka Nystabakk - Kildens Hedda - og Helga Guren - Rogaland Teaters Hedda - portretterer kvinner av ulike temperamenter. Der Nystabakks Hedda bruker kvitrende sjarm og smilende unnvikelser til å skjule sin sinnstilstand, følelsen av å være tom, oppbrukt og fortvilet, annonserer Gurens Hedda de samme følelsene med aggressiv tydelighet. Hun søker konfrontasjon, men personene rundt henne tar ikke signalene på alvor. Kanskje tror de hun overdriver for å gjøre seg interessant - om de i det hele tatt reflekterer over måten hun oppfører seg på.

Måtene av personene rundt tolkes er også ulike. I Stavanger er Jørgen Tesman (Kanic) puslete selvhøytidelig, i Kristiansand er samme mann (Grimstad) heller irriterende blid, ivrig, munter og entusiastisk. Kildens Thea (Fuglestveit-Mortensen) er naivt velmenende, i Rogaland er samme kvinne begrunnet engstelig (Ødegård). På RT er Løvborg (Lech) en mann selvdestruktiviteten blir stadig synligere i, og jo klarere den blir, desto mer er Hedda trukket mot ham. At hun ser seg selv i ham er ikke noe han ser. På Kilden er samme rollefigur en kvinne (MacDonald Berge) som forblir uutgrunnelig, og publikum må undres om båndet mellom henne og Hedda noen gang var dypt og oppriktig, eller om det oppsto i innbilning, som et ønske i ettertid.

Modernisert fart

Begge oppsetningene bruker fartsfylt flytende, forkortede, forenklede og språklig moderniserte versjoner av teksten. I Kristiansand innebærer dette at noe av det som sies hos Ibsen blir uuttalt. I Stavanger innebærer det at mer sies rett ut. Holsens regi har dessuten en hang til å forsterke symbolikk fra Ibsens tekst. Fysiske symboler, som blomster og pistoler, framheves. Musikkinnslag påpeker stemninger. Flere ganger framføres tekstlige gjentakelser med endringer i temperatur og tone, som synliggjøringer av måten Hedda finner seg låst i sine mønstre, mens synet hun har på livet sitt blir stadig dystrere. Rollefigurer beveger seg rundt på scenen i scener der de ikke er involverte, som tause vitner, eller mentale spøkelser i rommet. Sigrid Edvardsson, som er Holsens faste koreografiske samarbeidspartner, har framhevet hver enkelt persons bevisste og underbevisste sinnsstemninger, og Heddas syn på de øvrige, i bevegelsesmaterialet.

Forthuns regi i Kristiansand legger vekt på dynamikk og utvikling i hvert av de mellommenneskelige forholdene. Samspill gjøres fysisk, svært ofte seksualisert. I flere av scenene leser undertegnede også inn subtile antydninger om at Hedda muligens kan ha vært misbrukt som barn. Dette er en tolkning jeg ikke tidligere har sett gjort, men som, når en ser nærmere på hennes reaksjoner, og på hva som utløser dem, er fullt mulig.

Kilden Teaters «Hedda Gabler» hadde premiere 1. februar, Rogaland Teaters «Hedda Gabler» 8. februar.