Desember 2017: Uår av Terje Vigen

«Uår av Terje Vigen». Trøndelag Teater i samarbeid med Lisa Lie/Pony of No Return, Nordland Teater og Dramatikkens hus. Av: Lisa Lie, løst inspirert av Henrik Ibsen. Med: Lisa Lie, Kenneth Homstad og Martin Lervik. Regi: Lisa Lie.

KOMMENTAR: Apokalyptiske sultfantasier.

TERNING:

Angst og leven

Øyeblikksbilder fra undergangen.

TEATER: Maja Nilsens scenografi er underlig gråsprengt: En huleformet struktur i gråtoner, trolig enten en underjordisk eller en undersjøisk hule, ved den ytterste havkanten, et sted der ingenting gror, unntatt galskap. Lisa Lies tekst og iscenesettelse er mest bare underlig. Utgangspunktet er undergangen: Terje Vigens undergang, hans families undergang, menneskehetens undergang og klodens undergang. Stikkord er ødeleggelse, forfall, pessimisme. Resultatet er en innviklet, kaotisk, dystopisk og krevende opplevelse.

Forrykt

Forbindelsen til «Terje Vigen» er løs, men vesentlig. Stundom, skriver Ibsen om sin Terje, gnistret hans øye stygt, «og da mente folk at han var forrykt, og da var det få som uten frykt, kom Terje Vigen nær». En kan mistenke at disse linjene har inspirert «Uår»s bilde av mannen. Forestillingens Terje er aggressiv og uforutsigbar, grenseløs og morbid. Kanskje er fortsatt i engelskmennenes fangenskap, der han også er fange av sin egen fantasi og skyldfølelse. Kanskje er han hjemme i sine minners og følelsers fangenskap. Uansett vises en manns nedstigning i mentalt vanvidd og mental forråtnelse. Eller, en manns? Ikke sikkert. Det er mulig, at galskapen er hans, og at de andre to er fantasifigurer fra hans indre. Det er også mulig at galskapen er deres, og at bildet av ham er det innbilte, framkalt av sultfantasier. Muligens tilhører galskapen også menneskeheten som helhet. I tekst kobles handlingen både opp mot miljøødeleggelser og mot apokalypsevisjoner fra «Johannes ' Åpenbaring».

Motstand

Jeg bruker ordet «handlingen», og også det bør tolkes løst. «Handlingen» er verken lineær eller lett å følge. «Uår av Terje Vigen» vekker motstand, og er nok ment å vekke motstand. Mye er obskønt, mye obskurt. Noe er så grotesk at det går inn i, og forbi, absurd komedie: Seksuelt, voldelig, koblet mot kroppslig forråtnelse. Noe er så makabert at det vitner om mental ubalanse, og som allerede antydet bør nok dette betraktes både som rollefigurenes og menneskehetens ubalanse. En kan lett se «Uår» som en påstand om at klodens mennesker forårsaker vår egen ødeleggelse, ved å ødelegge planeten og den næring den gir. Samtidig er denne påstanden er mer av en forenkling enn det forestillingen inviterer til. Langt fra alt virker ment for å tolkes. «Uår» går stadig til ytterligheter. Enten en oppfatter dem som påfunn, påstander eller provokasjonsforsøk, vil nok de fleste tilskuere erfare at noen av dem faller i god jord, og noen på steingrunn.

Premieren var på Trøndelag Teater 14. desember 2017.

April 2016: I Cloni

«I cloni». Lisa Lie/Pony of No Return/Black Box Teater. Av: Lisa Lie og ensemblet. Med: Ivar Furre Aam, Kenneth Homstad, Helga Kristine Edvindsen, Lisa Lie og Sissel Lie. Regi: Lisa Lie.

Oppfinnsom uvirkelighet.

TERNING: FEM

Lisa Lie og Pony of No Return åpner assosiasjonsrom i assosiasjonsrom

Surrealistisk forundringspakke

TEATER: Fire mennesker - Ivar Furre Aam, Kenneth Homstad, Helga Kristine Edvindsen og Lisa Lie - ligger sammenfiltret i en klynge på gulvet. I et sidetelt sitter Sissel Lie og steker krumkaker. Statist, kalles hun av kompaniet. Slik åpner «I cloni», og snart skal den gå videre inn i absurditeten.

Labyrint av rom

Noen av sekvensene er det lett å finne ord for, som regel ord som vanligvis ikke hører sammen. Flere kan minne om malerier av Goya, slik de ville sett ut om de ble gjendiktet av Monty Python. Noen kan gi følelsen av å være invitert inn i et annet menneskes feberfantasi. Andre unnslipper definisjoner helt og holdent. Størst utbytte av «I cloni» får nok den som er villig til å la dem gjøre det, som aksepterer å gå inn i fantasifrihet, i lydopplevelser og bilder, og bare godta at det som skjer, det skjer. Det finnes sammenhenger her, noen klare, noen mer obskure, men dette er mindre en oppsetning for analyse enn for opplevelse og egen meddiktning. «I cloni» åpner assosiasjonsrom, og så nye assosiasjonsrom inni assosiasjonsrommene. Lydeffektene bygger egne rom inni dem igjen, men oppsetningen blir ikke lenge nok i noen av dem til at tilskueren kan kalle dem kjente. Stadig tar «I cloni» nye retninger. Brått punkterer den sine egne stemninger og får tilskueren til å revurdere det som allerede er blitt vist. Surrealisme glir over i konkretisering og konkretisering glir over i surrealisme, latter i vantro og vantro i latter. Deler er ordløse, deler ordrike.

Sanselig død

En handling? Et riss av det, i alle fall. Rammeverket for «I cloni» er et slags mellomstadium mellom liv og død, eller kanskje en skal kalle det en samling tankesprang om å leve i døden, en eksistens i en vekseltilstand der en på en og samme tid er levende og død. Helga Kristine Edvindsen forteller oss i alle fall om måten hun døde, og som et slags medium mottar hun budskap fra de levende i publikum. Er det noen som vil ha noe å drikke? Hun kan føle at noen vil ha noe å drikke. Om dette er døden, er det en sanselig livssulten død. Døden spiser appelsiner og drikker te, døden får aldri nok te, og de døde fantaserer om seksuelle møter. Det er en tilstand av oppfinnsom uvirkelighet, lekne bevissthetsoverskridelser. «I cloni» er en forundringspakke som fortsetter å vekke undring etter at den er åpnet.

Premieren fant sted på Black Box Teater 21. april.