«Fjordmann». Sogn og Fjordane Teater. Av: Stig Amdam. Med: Stian Isaksen, Gunhild Hjertaas, Katrine L.
Mackenzie og Lars Sørbø. Regi: Stig Amdam.
Sannsynlig
portrett av terroristen som ung mann.
TERNING: FEM
Når terroristen
blir forklart
TEATER: Hva
får et menneske til å bli ekstremist og terrorist? Sogn og Fjordane Teaters
«Fjordmann» er et forsøk på en forklaring. Stig Amdams teaterstykke og forestilling
legger langt større vekt på de personlig-psykologiske faktorene enn de
politiske.
Slik føyer det seg inn i en tendens der mistilpassede brune
menns terrorisme forklares ideologisk - i islam - mens mistilpassede hvite
menns terrorisme forklares individuelt - i de personlige nederlagene.
Helhetlig
Når det er sagt,
er det snakk om et solid, helhetlig og innsiktsfullt psykologisk portrett, der nederlag
og årsakssammenhenger framstår som sannsynlige. Mads Trodal (Stian Isaksen) er
en ung, ensom bygdegutt, uten hell med jenter, uten hell i jobb. Han er
arbeidsledig, uten utdanning og med bakgrunn som mishandlet barn. Foreldrene er,
hver på sitt vis, bitre og selvsentrerte.
Amdam låner fra
Anders Behring Breiviks livshistorie i historien han har gitt Mads: Han er i
tjueårene og bor hjemme hos mor. Hun er syk og engstelig, og forholdet mellom
dem er sykelig tett. Trolig er hun enda litt mer avhengig av ham enn han av
henne. Faren, som i likhet med Breivik senior bærer fornavnet Jens, har
vært fraværende i oppveksten.
En hel del skiller seg også fra Breivik-historien. Mads har
innledningsvis forståelse for bygdas asylsøkere. Det er moren, Oda (Katrine L. Mackenzie) som frykter
dem, i et utslag av generell paranoia kanskje vel så mye som av fremmedfrykt.
Barndomsvenninna Lise (Gunhild
Hjertaas) forteller også om episoder der hun har følt seg utrygg på
grunn av «nokre av dei muslimane». Men det er et gjensyn med faren (Lars Sørbø)
som for alvor setter krisen i gang.
Tydeliggjort
Isaksen spiller Mads som et menneske som er redd for å ta
plass. Skuldrene er sammentrukket, hendene krummet. Ofte beveger han fingrene
nervøst. Bare unntaksvis ser han personene rundt seg i øynene.
Spillestilen - for ham og kollegene - er uttalt, i et trinn
eller to fra realisme på skalaen mot stilisering. Fortsatt nærmere realisme enn
stilisering. Ikke overspilt, ikke karikert, men tydeliggjort.
Hjertaas beveger seg som ei tenåringsjente som har vokst
raskt og ennå ikke er vant til lengden på egne lemmer, som den småkeitete, åpne
Lise. Mads vet ikke hvordan han skal takle hennes interesse for ham, og trår
feil. Mackenzie - kontinuerlig barbeint, dette er en kvinne som helst ikke
forlater huset - spiller Oda som lunefull, emosjonelt påtrengende i brå skifter
mellom kjærlig og fordømmende, overvåkende og sårbar. Sørbøs Jens er en godt
voksen rocker som er litt for glad i flaska og som går med større selvsikkerhet
enn han viser i sitt øvrige kroppsspråk - en mann som er bevisst sin
framtoning, men som sliter med å opprettholde den.
Tilbakeblikk
«Fjordmann» er fortalt retrospektivt, i tilbakeblikk etter
brannstiftelsen på asylmottaket. Lise, Oda og Jens forteller. Episoder der Mads
er en hovedperson spilles ut. Ett aspekt tilhører Mads alene: I sju
videoopptak, hvert bare noen sekunder, skapt som ved amatørens selvfilming med
webkamera, holdt i en stadig mer insisterende tone, forklarer han sine
politiske konspirasjonsteorier. Han tror at verdenslederne og
legemiddelindustrien har gått sammen i en konspirasjon for å redusere verdens
folketall, gjennom produksjon av menneskelige droner (= terrorister), konstruksjon
av et Eurabia, svekkelse av nasjonalstater, total tele- og dataovervåkning,
samt nedbygging av klodens matjord med hungersnød som resultat.
Utover disse filmsnuttene er hans politiske engasjement nær
fraværende. Slik løsrives hans verdensbilde fra hans opplevelser og utvikling
for øvrig. Det fungerer ufarliggjørende. Det tilfeldiggjør, som et slags «vi
vet ikke helt om han egentlig mente å gjøre det»-erklæring. Forestillingen
ville framstått som politisk modigere om denne konspirasjonsbildebyggende siden
av Mads hadde vært mer integrert i den Mads som ellers vises fram.
Premieren var på Sogn og Fjordane Teater 19. november 2015.
No comments:
Post a Comment