Februar 2016: Doktor Proktors tidsbadekar

«Doktor Proktors tidsbadekar». Oslo Nye Teater/Centralteatret. Av: Jo Nesbø, dramatisert av Morten Joachim og Ane Skumsvoll. Med: Gunnar Eiriksson, Ida Cecilie Klem, Johannes Joner, Ivar Nergaard, Birgitte Victoria Svendsen, Helle Haugen. Regi: Morten Joachim. KOMMENTAR: Fart og fjert.

TERNING: FIRE

Energisk tidsmaskin

Det er driv over «Doktor Proktor»-forestillingen på Centralteatret.

TEATER: Han er blitt et nasjonalt, ja, et internasjonalt fenomen, den eksentriske oppfinneren doktor Proktor. Jo Nesbø har skrevet fire svært så oversatte bøker og en katalog. Det er lagd to filmer. Den første boka, «Doktor Proktors prompepulver», er vist som teater på flere norske teatre. Når «Doktor Proktors tidsbadekar» nå når Centralteatret, er det veldig tydelig at vi snakker om en oppfølger. Det er ikke et minus. Gjenkjenneligheten lar teaterteamet gå rett i gang med fartsfylte hendelser.

Fransk tidsreise

Denne gang legger Doktor Proktor (Johannes Joner), Lise (Ida Cecilie Klem) og Bulle (Gunnar Eiriksson) ut på en tidsreise med mengde stopp i den franske historien. Målet er at Proktor skal forandre fortiden nok til å få en framtid med ungdomskjæresten Juliette (Birgitte Victoria Svendsen). Men Raspa (Helle Haugen), som han også kjente i ungdommen, følger etter, og legger hindringer for dem.

Morten Joachim og Ane Skumsvoll har kortet ned og forenklet handlingen fra boka. Episodene går kjapt unna. Persongalleriet er kuttet ned til et håndterlig antall, skjønt Helle Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner og Ivar Nergaard (som spilte Proktor for Riksteatret) alle opptrer i flere roller - atten til sammen. De raske skiftene er hjulpet av hvite kulisser (scenografien tilhører Stephan Weber, som i den første teaterforestillingen). På dem vises tegninger og animasjoner av Giovanna Bolliger (også sentral forrige gang). Disse forteller oss hvor vi er og hva som skjer rundt skuespillerne. Anders Brunvær Hauges musikk - spilt live på scenen - bygger opp under stemninger og miljøer.

Donald-inspirert?

Jeg mistenker Jo Nesbø for å ha vært en ivrig Donald-leser i barndommen, og kanskje også senere. I hans «Doktor Proktor»-bøker finnes mye av det som gjorde Donald morsomt for flere generasjoner. Sans for humoristiske ordspill. Egne versjoner av kulturelle særegenheter og av verdenshistoriske hendelser. En eksentrisk oppfinner med oppfinnelser som noen ganger kan være litt uberegnelige. Samt barnehelter med tiltakslyst, fantasi og evne til å rydde opp etter de voksne. Alt dette har Morten Joachim tatt godt vare på i forestillingen.

Og for den som lurer: Proktors prompepulver er fortsatt fjertelig tilstede.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 4. februar 2016.

Februar 2016: Et dukkehjem

«Et dukkehjem». Rogaland Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Helga Guren, Anders Dale, Even Stormoen, Øystein Martinsen og Marianne Holter. Regi: Audny Chris Holsen.

KOMMENTAR: Et nåtidshjem, nesten.

TERNING: FIRE

Syntetisk samtid

Rogaland Teater har modernisert «Et dukkehjem». De kunne ha modernisert det enda litt til.

TEATER: Scenen er kledd i rødt. Julens farge, kjærlighetens farge, lidenskapens, erotikkens og raseriets farge. Men tonen Åse Hegrenes har valgt er ikke julerød, hjerterød eller sinnarød. Fargen er kjemisk kunstig, som syntetisk sukkertøy. I det ligger en parallell til Nora og Torvalds ekteskap.

Tekstkutt

«En sangfugl skal ikke synge falske toner», sier Anders Dales Torvald til Helga Gurens Nora. Audny Chris Holsens oppsetning av «Et dukkehjem» er ikke helt fri for falske toner. Setting og språk er modernisert. Tekst er nedredigert. E-poster har erstattet brevene. Men enkeltpassasjer er fortsatt preget av 1800-tallsord og -oppfatninger. Holsen og hennes dramaturg Nina Godtlibsen kunne trygt ha gjort enda større tekstkutt enn de har. Noras «dårlig lov»-utlegning, Torvalds «har du virkelig mot til»-replikk og flere av hans sluttscenereplikker, samt Ranks e-post-sendte svarte kors, bryter med den øvrige moderniteten.

Rollefigurene kan aksepteres som 2016-personer. Persontegningene har mye felles med dem Anders T. Andersen formet i sin Teater Ibsen-oppsetning fra to år tilbake. Torvald er opptatt av å framstå som sterkere, tryggere og med større personlig integritet enn han har. I Stavanger er hans tilbakelagte sykdom psykisk (han «møtte veggen», Nora antyder at han var suicidal), og kanskje henger hans positur av moralsk overlegenhet sammen med dette, som et forsøk på å overbevise verden om at han har sin indre styrke i behold. Hun er flørtende manipulativ, innsmigrende og med sans for store, dramatiske og selviscenesettende gester - ikke uten selvironi eller selvbevissthet, men likevel med begrenset selvinnsikt.

Fysisk

I stadige koreograferte mellomspill mellom scener uttrykkes Noras stigende nervøsitet, hennes uro og hennes tilknytning til barna. Litt for mange og litt for psykologisk tydelige mellomspill, etter undertegnedes syn. I musikken (av Halvor Lillesund og Vegard Fossum) er dissonans vektlagt. Også i tekstscenene er kroppsspråk sentralt. Sigrid Edvardsson er koreograf, og hennes arbeid er gitt så stor plass at hun burde kunne kalles medregissør. Sammen med Torvald og med Rank (Even Stormoen), lenge også med storesøster-aktige Kristine Linde (Marianne Holter), fører Nora seg med innstudert kattemyk grasiøsitet. Innsmigrende, lekende, poserende, ofte erotisk ladet. Stemmen gjør hun barnlig, ansiktsuttrykkene naivt undrende. Ikke med Nils Krogstad (Øystein Martinsen). Han får høre hennes voksne stemme, og han får se henne rak i ryggen. For ham vil hun heller gjøre seg hardere enn mykere enn hun er. Etter hvert som hun betror seg stadig mer for Kristine Linde legger hun også av seg fakter i disse scenene, og framstår med et mer ordinært kroppsspråk. I slutten, når hun snakker alvorlig med Torvald, demper hun også det fysiske uttrykket, skjønt den følelsesmessige bevegelsen er tydelig formidlet gjennom ansiktsbruken.

Premieren var på Rogaland Teater 30. januar 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 3. februar.

Februar 2016: Vanja og Sonja og Masha og Spike

«Vanja og Sonja og Masha og Spike». Rogaland Teater. Av: Christopher Durang, oversatt av Michael Evans og Vegar Hoel. Med: Nina Ellen Ødegård, Marko Kanic, Silje Salomonsen, Mette Arnstad, Roar Kjølv Jenssen og Ingrid Rusten. Regi: Vegar Hoel.

Uttalt påtatt.

TERNING: FIRE

Selvdramatisering som overspill

Teatralitet problematiseres, men blir også et problem, i «Vanja og Sonja og Masha og Spike» på Rogaland Teater.

TEATER: Vanja (Marko Kanic), Sonja (Ingrid Rusten) og Masha (Nina Ellen Ødegård) er søsken. Så vidt Vanja og Sonja vet er Masha vellykket, og hun vil gjerne tro det selv også. Vanja og Sonja er det ikke, og de vet det godt. Når Masha kommer hjem med sin «hjertenskjær», Spike (Roar Kjølv Jenssen), utløses gamle og nye spenninger.

Rogaland Teaters oppsetning er «Vanja og Sonja og Masha og Spike»s norske premiere. Resultatet er ofte morsomt, men mindre dynamisk enn det kunne ha vært.

Teatralsk

Michael Evans og Vegar Hoel har i sin oversettelse gjort referansene lettere tilgjengelige for norske tilskuere. Noen amerikanske referanser er erstattet av tilsvarende norske, andre av andre amerikanske, bedre kjent i Norge. Av hensyn til aksent (eller kostyme) har Marlene Dietrich fått Maggie Smiths plass. Samtidig blir Masha og Spike, rollefigurer med forbindelse til Hollywood, spilt med norsk-amerikansk språkblanding og gester fra «over there», og arkitekturen i søsknenes hus (Hoel er også scenograf) kan få en til å tenke at også det hører hjemme på den andre siden av Atlanteren.

Typekomikken er allmenn, og teatraliteten er beskrevet på måter som nok treffer den mindre teatervante bedre enn den som ser mye teater. Alle skikkelsene i «Vanja og - - - » er teatralske personer. Å dramatisere seg selv og sine følelser faller dem naturlig. Hoel har i sin regi valgt en spillestil som understreker denne teatraliteten ytterligere, med vekt på dens unaturlighet. Posering blir så uttalt påtatt, utbrudd så uttalt kunstige, at personenes selvironi svekkes og den sårhet som ligger under vittighetene gjøres uvesentlig. Dette iblandes slapstick-virkemidler som velting, snubling og misting. En kan mistenke regissøren for å undervurdere tekstens egen kraft. Den finnes ikke bare i enlinjers vittigheter, men også i personutvikling.

Aldersparadoks 

Alder står sentralt i Durangs tekst. Den tar for seg aldersforventninger, status knyttet til ungdom og følelsen av at livet går en forbi. Han oppgir at Vanja, Sonja og Masha er i femtiårene, Spike og Nina i tjueårene. I Stavanger spilles Spike av 52-årige Roar Kjølv Jenssen og hans «eldre» kjæreste av 36-årige Nina Ellen Ødegård. Hennes angivelig 52-årige søster blir spilt av 31-åringen Ingrid Rusten, mens den om lag 20 år gamle trusselen spilles av 37-årige Silje Salomonsen. Samtlige er sminket, frisert og kledd for å virke enten yngre eller eldre enn de er, men castingen oppleves underlig, og er med på å forsterke et preg av karikatur. Når dialogen rører ved mangelen på gode roller for kvinner i femtiårene, oppleves det som om forestillingen motsier seg selv, og som om den avfeier intensiteten i skikkelsenes bekymringer. 

Premieren var på Rogaland Teater 2. februar 2016.