Mars 2015: Kjell-Aksel rocker

«Kjell-Aksel rocker». Riksteatret. Av Christine Stoesen etter Cecilie Enger, musikk av Jørun Bøgeberg. Med: Christine Stoesen, Knut Wiulsrød, Linda Tørklep, Jørun Bøgeberg og Rolf Skoglund. Regi: Stein Winge.

Koseteater for små og store.

TERNING: FEM

Lunt lammegull

«Kjell-Aksel rocker» er barneteater å bli blid av.

MUSIKAL: Den som tror at Stein Winge har gjort alt som er å gjøre i norsk teater kan tenke seg om en gang til. Ifølge Riksteatret er «Kjell-Aksel rocker» hans debut som barneteaterregissør. Det stemmer ikke helt: Nationaltheatrets database kan fortelle at han også har regissert «Dyrene i Hakkebakkeskogen» (1992). Men trolig er «Kjell-Aksel…» den 74-årige teaterveteranens første figurteaterforestilling for barn - og dermed er den en slags debut allikevel.

Frodig lek

Det er en herlig debut. Christine Stoesens dramatisering bærer preg av hennes lange erfaring som figurspiller, med en kombinasjon av menneskespill og figurspill og et svært bevisst forhold til tingene på scenen. Hun har selv også heklet det lille lammet Kjell-Aksel, mammaen hans og jentelammet Iselin, hun har strikket hønene og hodet til frisøren Frank, og bestemt hvordan kostymene skal se ut. Scenografien for øvrig er ved Sunniva Bodvin, som har skapt en bygårds-bakgård med akkurat passe mye rot, og med innebygde overraskelser som viser hvor vi er når historien flytter på seg. I møte med Winges sans for tydelige virkemidler blir resultatet en frodig lekenhet som kler historien om Kjell-Aksel (styrt av Stoesen), mora hans (styrt av Wiulsrød, som også styrer hønene i gården og Iselin, og som opptrer som Frank), vennene Katten Arild (Jørun Bøgeberg) og Kalven Matros (Rolf Skoglund, de siste to i dyredrakter) og Fru Fredriksen (Linda Tørklep som «vanlig skuespiller»). Fru Fredriksen er dama som eier by(bak)gården de alle bor i. Hun er et menneske med sterk tro på selvberging. Hun er veldig streng, sier Kjell-Aksel, og morgengretten er hun i alle fall, men kanskje er hun ikke fullt så vanskelig å ha med å gjøre som det dyrene tror allikevel. Teaterversjonen har dessuten gitt henne en hemmelig sorg som ikke er forklart i boka.

Barn og voksen

«Kjell-Aksel rocker» handler om to ting: Hva som skjer når barn og voksne er uenige om hvilke regler det er smart å følge, og hva som skjer når en mamma synes at barnet skal klippe seg, og barnet ikke vil. Underveis møtes de to historiene. Rollen som den voksne regelmakeren tilhører Fru Fredriksen, for Kjell-Aksels mamma Krøll-Lisa er ikke så veldig voksen av seg.

«Kjell-Aksel rocker» er en forestilling som både kan passe som et lite barns første teateropplevelse, og som en opplevelse for litt mer teatervante eldre barn og voksne. Den er kort - 35-40 minutter. Den inneholder masse musikk. Noe av det er rocka versjoner av kjente barnesanger barna får lov til å synge med på, resten er spesiallagd for forestillingen, og Cecilie Enger har vært med på å skrive sangtekster. Tempoet er høyt og med mye å se på, og her er slike vitser som barn og voksne kan le sammen og samtidig av - og ingen slike vitser som man må være voksen for å forstå vitsen i.

Etter endt Norgesturné for Riksteatret skal forestillingen spilles på Oslo Nye Trikkestallen.

Premieren var på Riksteatret 26. mars 2015.

Mars 2015: Fugletribunalet

«Fugletribunalet». Det Norske Teatret. Av Agnes Ravatn, dramatisert av Ingrid Weme Nilsen. Med: Marie Blokhus, Niklas Gundersen, Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther. Regi: Marit Moum Aune.

Foruroligende sterkt.

Frykt og forståelser

«Fugletribunalet» er blitt en forestilling det vil bli snakket lenge om. Den vil bli husket enda lenger.

TEATER: Hun er det vingeskutte mennesket. Hun er skammen. Hun er driften. Hun er overlevelsen og seksualiteten. Hun er sårbarheten. Hun er ensomheten og hun er den skummelt tilpasningsvillige fleksibiliteten. Hun er tørsten, etter aksept, etter godhet, etter nærhet, etter varme. Hun er skaden som oppstår når tørsten ikke stilles. Hun er det kroppsliggjorte spørsmålet om hva som gjør at traumatiserte mennesker så lett blir utsatt for nye traumer. Hun er svaret på det samme.

Som Allis Hagtorn er Marie Blokhus alt dette, og fremdeles mye mer. Hennes kropps-, stemme- og ansiktsbruk rommer utallige presise nyanser.

Bok til scene

Han - Niklas Gundersen som Sigurd Bagge - er også vingeskutt. Han er også traumatisert. Han er også skadet. På andre måter og av andre grunner enn henne. Ståstedet er hennes. Mystikken som omgir ham er sett som av henne. Alt som binder dem og alt som skiller dem, trusler og trygghet, er det som gjør «Fugletribunalet» til sterkt og handlingsmettet drama. 

Ingrid Weme Nilsens dramatisering og Marit Moum Aunes iscenesettelse av Agnes Ravatns roman utvider og utvikler forståelsen av Allis Hagtorns psykiske tilstand, og av dynamikken mellom henne og Bagge. Det som i boka er intelligente antydninger blir i sceneversjonen til billedrik, innsiktsfull kompleksitet. Dramaturgien vektlegger det klaustrofobisk isolerte i situasjonen. Dette gjør «Fugletribunalet» til en psykologisk thriller der «psykologisk» og «thriller» er like viktige ord. Innslag av empatisk ladet pinlighetshumor - et kjennetegn for Ravatn så vel som for Aune og Nilsen - forløser ikke spenningene, men opprettholder dem.

Symbolikk

Fuglesymbolikken fra boka er i teaterversjonen gitt enda flere lag, i dramaturgi og i visuell og lydlig framstilling. Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther spiller en måke, en stokkand og en kongeørn i tillegg til menneskelige birollefigurer og et slags indre kor i Allis’ bevissthet. Også som fugler er de menneskelige bastarder; en menneskearm, en fuglevinge, fuglehode og menneskekropp. Virkelighetsforståelsen, som for Allis (og for Bagge) kan være noe flytende, blir slik en fysisk realitet også for oss i salen.

Ole Jacob Børretzen har skapt fuglehodene (og -vingene?). Milja Salovaaras øvrige scenografi og kostymedesign danner en minimalistisk naturorientert ramme om mennesket som dyr i flukt.

Premieren var på Det Norske Teatret 21. mars 2015.