September 2013: Jeppemusikalen

«Jeppe». Chat Noir/Thalia Teater. Av: Hans-P. Thøgersen (tekst) og Svein Gundersen (musikk) etter Ludvig Holberg. Med: Øivind Blunck, Hilde Lyrån, Hans Marius Hoff Mittet, Nils Vogt m.fl. Regi: Ole-Herman Gudim Lundberg. Musikalske arrangementer: Tom Rønningsveen og Svein Gundersen.

Tydelig nær overtydelig.

TERNING: FIRE

«Jeppe» i store bokstaver

Tydelighet er «Jeppe»-musikalens største styrke og største svakhet.

MUSIKAL: Musikalformen tilfører ikke ny innsikt eller forståelse til «Jeppe». Men den gir muligheten til klar og lettfattelig person- og situasjonstegning, og det er en mulighet som teamet benytter seg fullt ut av. Så lettfattelig er «Jeppe» at den nærmer seg overforklart.

Nøkkelfraser

Hans-P. Thøgersen har i sitt manus konsentrert og forenklet Holbergs scener, og en stor del av dialogen, samt forklarende monologer, formidles gjennom sang.

Som regel er sangene - med tekster av Thøgersen, melodier av Svein Gundersen - bygd opp om musikalske og tekstlige nøkkelfraser, som gjentas, gjentas og gjentas igjen. Dette er tydeliggjørende grep, men det gjør også skikkelsene og situasjonsbeskrivelsene vel ensidige, i alle fall i deler av oppsetningen.

Når det er sagt speiler Gundersens melodier sangernes sinnstilstand godt, den følger humør og stemninger. Øivind Blunck får anledning til å imponere med sitt betydelige vokalregister.

Utagerende

Ole-Herman Gudim Lundberg har valgt å fortelle historien gjennom en utagerende spillestil, med gester, gestikulering og grimaser. Stilen eskalerer i narrespillscenene, der den går så langt inn i overspillet at den blir til en karikatur over overspill. Dette understreker det den vulgariteten, det snobberiet og det hykleriet Baronen (en syrligspottende Hans Marius Hoff Mittet) og hans menn (frontet av en lekende Gard Eidsvold) legger for en dag når de bestemmer seg for å latterliggjøre den drukne bonden.

I Bluncks komediespill legges større vekt på Jeppes følelser enn på Jeppes personlighet, men forholdet mellom ham og Nille (Hilde Lyrån) er fint og nyansert tegnet. Lundbergs personinstruksjon og Thøgersens manusvalg viser forståelse og sympati for begge de to.

Miljø

En skrånet plattform utgjør hoveddelen av Gjermund Andresens scenografi. Det er her Jeppe havner på skeive, og her han gjør forsøk på å rette opp livet igjen. Rammen rundt denne plattingen, viser det seg, kan heves og senkes, for å signalisere forskjell mellom baronens rom og allmuens arenaer. Fra taket senkes der ned tekstiler for å vise det samme skillet.

For øvrig er det kostymer og rekvisitter som viser miljøforandringene, og hovedinntrykket er rent og ryddig.

Omrigging for sceneskifter er innpasset i Tomas Adrian Glans' koreografi, som også i øvrige scener underbygger miljøskildringen i forestillingen.

Premiere var på Chat Noir 12. september 2013.

September 2013: Vi rydder opp

«Vi rydder opp». Dizzie Showteater. Av: Bjørn Aslaksen, Rune Andersen, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner m.fl. Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.

Ny og bedre

TERNING FEM

                       

Godt ryddet

Løgnaslaget har ryddet opp i «Vi rydder opp».

Showet som i april hadde premiere i Stavanger som «Løgnaslaget rydder opp» er fortsatt godt gjenkjennelig i den versjonen som nå vises i Oslo.

Les anmeldelse fra Stavangeren her: To for prisen av en. 

Men den oppdaterte utgaven av showet er langt strammere og mer veldreid, med mer gjennomført rytme og timing.

Noen få numre er lagt til, noen få er helt strøket og savnes ikke, andre er strøket i. Rune Andersens politikerparodier er aktualisert til etter valget, inkludert godbiter fra valgnatta. 

Høydepunktene - heri inkludert Schreiners doble pavenummer (tekst dels av Schreiner, dels av Torkelsen), Schreiner og Torkelsens kreftsang «Eg ska leva te eg dør» (skrevet av Torkelsen med melodi av Aslaksen) og Kaizers-møter-Egner-med-et-bittelite-innslag-av-Bernstein/Sondheim-musikalen (av Aslaksen og Torkelsen) er heldigvis beholdt.

I tillegg spilles showet nå uten pause, og rekkefølgen på innslagene er stokket om, med en mer dynamisk struktur som resultat.

 «Vi rydder opp» har hatt svært godt av opprydningen.

Showet returnerer til Stavanger etter endt spilleperiode i Oslo, og skal også spilles i Sandnes.

Oslopremiere var på Dizzie Showteater 11. september 2013.

September 2013: Neste kamp

«Neste kamp», Oslo Nye Teater. Av: Kjetil Indregard, etter en ide av Jon Van Tidemand. Med: Finn Schau, Mads Henning Jørgensen, Benjamin Helstad, Nasrin Khusrawi m.fl. Regi: Steinar Berthelsen/Kjetil Indregard. Musikalsk ansvar: Andreas Utnem.

Spiller opp til fest.

På parti med Enga

Oslo Nye Teater frir til fotballpublikum.

MUSIKKTEATER: «En hundreårskrønike fra Vålerenga», kaller teatret det. «Neste kamp» følger et hundreår i en bydel gjennom en hundreårings liv. Hundreåringen har fått navnet Henry Abelsen og fødselsdato 29. juli 1913, den samme dagen som Vålerenga Idrettsforening ble stiftet. Hans liv er klisjéutgaven av et østkantliv, med økonomiske vansker, fyll og fanteri, trøbbel med å holde på en jobb, samlivsbrudd og elendighet. Og så fotball, så klart.

Henry er en ivrig Vål'enga-supporter. For ham, som barn og i ung, voksen og gammel utgave, ligger det håp i hver en Vålerenga-kamp. Supporterkulturen hylles. Gjennom den skildres lokalpatriotisme og samhørighet, troen på en framtid, vilje til å gå videre, styrken til ikke å gi opp. Underveis fortelles også bydelens historie.

Lett å forstå

Supporterukulturen, det skal sies, forties heller ikke helt. Forestillingen snerter innom både rasistisk banankasting og økonomiske misligheter, uten at noen av delene framstilles som særlig mer alvorlig enn guttestreker. I Henrys øyne er det kanskje ikke det. Han har større synder på egen samvittighet. Dem innrømmer han, en etter en, med en troverdig blanding av anger og rampeguttaktig gjenstridig stolthet, når han skal intervjues i forbindelse med hundreårsdagen. Nettopp disse innrømmelsene, levert med tørrvittig, treffsikker timing av Finn Schau, er vel det som gjør den grinete gamle gubben sympatisk. Det, og det at han er så lett å forstå, så gjenkjennelig som type. Når hverdagen er en kamp, skal det godt gjøres om man ikke innimellom ender som taper. Også Benjamin Helstad og Mads Henning Jørgensen, som spiller den unge og den voksne utgaven av rollefiguren, med skyggelua som stafettpinne (et artig scenisk grep blant mange artige sceniske grep) viser en blanding av sjarm og sårbarhet som gjør Henry til en antihelt verd å heie på. I tillegg er barnet Henry hjertelig til stede, en rolle Jacob Blixt Flaten, Henrik Günther og Elias Aarflot deler på. De nevnte, barn og voksne, innehar også rollene som Henrys etterkommere.

Folkelig

«Neste kamp» har kampsanger som sitt tonefølge, og invitasjonene til publikumsdeltakelse er mange. Premierepublikum, der mange med fotballskjerf og -flagg satt strategisk plassert på de fremste seteradene, var ikke tunge å be. Forestillingen er publikumsfrier nok til å kunne bli en folkefest også i resten av spilleperioden.

Kjetil Indregård og Steinar Berthelsen har smurt tjukt på med virkemidler. Her er vulgærhumor og breiale typer, varme og sentimentalitet, glede og humør. Her er kjærlighet og kampvilje, østkantspråklig ordbevissthet, og tablåer som forteller mer enn det som synes i bildet. Johannes Joner er tildelt flere farsetydelige karikerte rollefigurer, som han med farsetydelig karikert mimikk gjør det meste ut av, og Nasrin Khusrawi, Siw Anita Andersen og Kari-Ann Grønsund framstiller grepa kvinnfolk, med egne fotballskjerf og kjeftamentet i orden. Unni Wilhelmsen bidrar med flere inderlige musikalske øyeblikk, og Dagny Drage Kleivas gårdsløkke-scenografi viser oss Vålerenga på sitt aller mest nabolags-idylliske.

Premieren var på Oslo Nye Teater 7. september 2013.

September 2013: Dyveke

«Dyveke», Den Nationale Scene. Av: Stig Amdam. Med: Julia Bache-Wiig, Wenche Kvamme, Frode Bjorøy m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes.

Storslagent.

Mektig maktdrama

«Dyveke» er et ambisiøst historisk drama. Formatet er episk, temaene tidløse og iscenesettelsen storslagen.

TEATER: Åpningsbildet er slående monumentalt. Fortsettelsen følger opp, like visuelt velkomponert. Fra start til slutt må regissør Svein Sturla Hungnes og koreograf André Danielsen ha planlagt hver skikkelses plassering, positur og bevegelser, i detalj og med det mål å skape mest mulig effektfulle bilder.

Rammen tilhører Åse Hegrenes, en arkitektonisk stram, renlinjet scenografi. Stadig mer forseggjorte kostymer, også av Hegrenes, og lysdesign, av Einar Bjarkø, tilfører farge og liv.

Kongelig kjærlighet

«Dyveke» er basert på virkelige hendelser. Christian, prins og snart konge, er på besøk i Bergen når han forelsker seg i Dyveke, torgkonen Sigbrits datter. Når han reiser tar han både mor og datter med seg. De tre skal komme til å holde sammen til døden skiller dem ad, Dyveke som kongens elskerinne, Sigbrit som hans rådgiver.

Forholdet mellom mor og datter utgjør dramaets tyngdepunkt, mer spenningsfylt og i mer dynamisk utvikling enn forholdet mellom Dyveke og kongen. Både på det realistiske og det symbolske planet representerer de to kvinnene folket blant makten. Men folket står ikke alltid samlet.

Fornuft og følelser

Dyveke styres av sine følelser. Hun er oppriktig og impulsiv, etter hvert inntil det ubalanserte, og Julia Bache-Wiig spiller henne med barnaktig direkthet og betydelig utstråling. Hva som driver mor Sigbrit er ikke like åpenbart. Egeninteresse? Omsorg for datteren? Lojalitet til kongen? Ønsket om å gjøre det beste for landet, eller for almuen? Eller en kombinasjon, av alt eller noe av det nevnte? I Stig Amdams tekst er hun stykkets mest sammensatte skikkelse. Wenche Kvamme spiller henne striks og behersket, til tider endog kalkulerende. Som det framgår i scenene alene med datteren er hun ikke nødvendigvis følelseskald, men livet har lært henne ikke å vise sine følelser.

Historisk

I det politiske holder «Dyveke» seg nær kjente historiske fakta. I det private - i den grad man kan skille det ut, i et drama om en konges kjærlighet - er mindre kjent etter 500 år, og Stig Amdam har kunnet diktet friere. Handlingsvalg og personskildringer er i all hovedsak plausible, men det er ikke lett å tro på en fullt så frittalende dronning som denne (Tomine Mikkeline Eide), og heller ikke på en fullt så uærbødig tone mellom kongen (Frode Bjorøy) og hans menn, kirkemaktens Erik Valkendorf (Audun Sandem) og adelsmaktens Torben Oxe (Frode Winther).

Hungnes har valgt å vise Dyvekes intenst dramatiske dødsscene med en litt annen vinkling og litt flere tolkningsmuligheter enn det som finnes i Amdams manus. Det tjener oppsetningen på, da det lar rollefigurene bevare en viss mystikk.

Denne anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven, 6. september 2013. Premiere var på Den Nationale Scene 7. september 2013.

September 2013: Christine Hope roer seg kraftig ned

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» Ole Bull Scene, Bergen. Av: Christine Hope, Arvid Ones, Agnes Ravatn, Eduardo «Doddo» Andersen, Øyvind Angeltveit, Yvonne Algrøy, Are Kalvø og Jon Niklas Rønning. Med: Christine Hope. Regi og koreografi: Arvid Ones og Hilde Sol Erdal.

Mer fryd enn fred.

TERNING: FEM

Hope i høy hastighet

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er et show med en villedende tittel.

SHOW: Hastigheten er, om ikke hyperaktiv, så i alle fall jevnt høy. Christine Hope kan snakke raskere enn Øystein Sunde spiller gitar. Humorpoengene kastes ut i hurtig tempo, og takket være Marte Synnevåg og Anne Lise Tollefsen bytter hun kostymer nesten like fort som hun åpner og lukker munnen, også.

Alene med typer

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» er faktisk hennes første soloshow. Tidligere har hun alltid delt scenen med noen - Espen Beranek Holm og Are Kalvø, Ørjan Liavåg, Ina Breivik, Jan Martin Johnsen og Trond Hanssen, Herborg Kråkevik, Dag Schreiner. I «Christine Hope...roer seg...» viser Hope at hun også står støtt på egne bein, bein som, nå som før og nær sagt naturligvis, utgjør selvskrevne, selvstendige og svært så uttrykksfulle kommunikasjonskanaler. Det gjelder også øvrige kroppsdeler.

Typetegning utført i stumfilmtydelig kroppsspråk, med den fysiske komikk som hører til, er hovedpilarer i showet. Den som ikke kjenner stilen fra tidligere show og TV-opptredener, kan tenke seg Buster Keaton i møte med Leif Juster og norsk revytradisjon. Skjønt, verken Keaton eller Juster opptrådte vel noen gang med poledancing iført middelaldrende-dame-parykk og paljettbluse.

Allment

«Christine Hope...roer seg kraftig ned» gir et gjensyn med flere av hennes velkjente skikkelser, som den eneste homsen på Dale, guaiden Trygve og mor til Birgitte. Men hovedpersonen er Hope selv, eller en versjon av henne, en med keitete barne- og ungdomsbilder, mer eller mindre reelle barndoms- og ungdomsminner, og mer eller mindre personlige betraktninger fra voksenlivet. Tematikken er allmennmenneskelig, knyttet til nære forhold og/eller følelsen av å skille seg ut, «gamle dager» er 1980-tallet, fotball-laget er Brann. For øvrig har vel slektsforskning aldri før artet seg fullt så lattervekkende.

Hvem som har skrevet hva er ikke kreditert, men tekstlig er her en gjennomgående tone som tyder på at Hope, eventuelt i samarbeid med Ones & Erdal, har personliggjort flere av de tekstene som er skrevet av andre. Overgangene flyter godt, og en viss rød tråd er tvinnet rundt «ting som ikke gikk slik man hadde tenkt de skulle gå».

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 5. september 2013.