«Håndverkerne» av Line Knutzon, Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Trond-Ove Skrødal, Trond Peter Stamsø Munch m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Halvgodt håndverk.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
Sunday, September 25, 2011
September 2011: Sonen
«Sonen» av Jon Fosse, Teater Ibsen, Skien. Med: Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen og Ola Otnes. Regi: Fridtjov Såheim. Dempet dramatikk.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Wednesday, July 20, 2011
Juli 2011: Neste sommer
«Neste sommer»
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE
En drøm om en sommer
Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.
SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.
Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE
En drøm om en sommer
Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.
SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.
Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11
Juni 2011: Litt av en sommer
«Litt av en sommer» av Rune Andersen og Espen Beranek Holm, Dagfinn Nordbø, Peder Udnæs, Elisabeth Botterli m.fl. Apotekergaarden, Grimstad. Med: Rune Andersen og Espen Beranek Holm. Regi: Vemund Vik. Musikk: GT Ugland.
Kvalitetskavalkade.
TERNING: FEM
Godt gjensyn
Ikke «dra til hælvete». Dra til Grimstad.
SHOW: Det har gått 30 år siden Espen Beranek Holm første gang sang «Dra til hælvete». Den turkise skinnjakka passer fremdeles. Det er et passende faktum når gammel humor blir som ny og man slett ikke alltid kan se forskjell på det aller eldste og det aller nyeste.
Best-of-showet «Litt av en sommer» består med andre ord av velvalgte høydepunkter fra et tospanns humorkarriere – så langt. Rune Andersen & Espen Beranek Holm framfører det med åpenbar fryd, i en gjensynsglede som raskt smitter over på publikum.
Tittelen ligner duoens forrige show, «Litt av en mann» fra 2009. Innholdet er langt fra identisk. Noe av «...mann» er naturligvis med over i «...sommer», men det har også tatt opp i seg eldre materiale. Noe er nyskrevet, noe er omskrevet, og noe er så gammelt at vi har glemt det og kan tro det er nytt. Fenomenene som behandles er fortsatt aktuelle (all inclusive-feriens farer, iPhone-skrytets tålegrense), parodiutvalget er hovedsakelig (og klokelig) konsentrert i raskt omskiftelige kavalkader. Av disse har «...mann»s «Rapporter fra en mannskropp», med tekst av Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Kjetil Kooyman og Karsten Fullu holdt seg best, pluss Hellstrøm-parodien av samme fra samme.
Overgangene er slentrende, litt lokalt publikumsfrieri har fått plass, og hovedpersonene - parodierende og parodierte - er i sprudlende opplagt slag. Intensiteten er høy, sjarmen er stor og hvileskjærene er få. Man kan trygt dra til Grimstad i sommer.
Premiere var på Apotekergaarden i Grimstad 30.06.11
Kvalitetskavalkade.
TERNING: FEM
Godt gjensyn
Ikke «dra til hælvete». Dra til Grimstad.
SHOW: Det har gått 30 år siden Espen Beranek Holm første gang sang «Dra til hælvete». Den turkise skinnjakka passer fremdeles. Det er et passende faktum når gammel humor blir som ny og man slett ikke alltid kan se forskjell på det aller eldste og det aller nyeste.
Best-of-showet «Litt av en sommer» består med andre ord av velvalgte høydepunkter fra et tospanns humorkarriere – så langt. Rune Andersen & Espen Beranek Holm framfører det med åpenbar fryd, i en gjensynsglede som raskt smitter over på publikum.
Tittelen ligner duoens forrige show, «Litt av en mann» fra 2009. Innholdet er langt fra identisk. Noe av «...mann» er naturligvis med over i «...sommer», men det har også tatt opp i seg eldre materiale. Noe er nyskrevet, noe er omskrevet, og noe er så gammelt at vi har glemt det og kan tro det er nytt. Fenomenene som behandles er fortsatt aktuelle (all inclusive-feriens farer, iPhone-skrytets tålegrense), parodiutvalget er hovedsakelig (og klokelig) konsentrert i raskt omskiftelige kavalkader. Av disse har «...mann»s «Rapporter fra en mannskropp», med tekst av Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Kjetil Kooyman og Karsten Fullu holdt seg best, pluss Hellstrøm-parodien av samme fra samme.
Overgangene er slentrende, litt lokalt publikumsfrieri har fått plass, og hovedpersonene - parodierende og parodierte - er i sprudlende opplagt slag. Intensiteten er høy, sjarmen er stor og hvileskjærene er få. Man kan trygt dra til Grimstad i sommer.
Premiere var på Apotekergaarden i Grimstad 30.06.11
Juni 2011: Myrna Vep
«Mysteriet Myrna Vep» av Charles Ludlam, oversatt av Morten Borgersen, Galeiscenen/Hittebarna/Oslo Nye Centralteatret. Med: Stig-Werner Moe og Simon Andersen. Regi: Bjørn Sæter.
Mørkredd moro.
TERNING: FIRE
Glade grøss
«Myrna Vep» vitser med vampyrer og varulver. Innimellom er det gruelig gøy.
FARSE: Stokk om på bokstavene i «Myrna Vep», og du kommer fram til ordet «Vampyren». Men tror du at skrekk-klisjeene stopper der, tar du blodig feil.
Svært mange gruelig gode grøsstradisjoner spøker for oss i denne farsen.
Kjappe klesbytter
På det engelske godset Mandacrest bor Lord Edgar og Lady Enid Hillcrest, husholdersken Jane og gårdsgutten Nicodemus. Lady Enid er Lord Edgars andre kone. Den forrige ladyen, Myrna Vep, forsvant uten at noen helt vet hva som skjedde.
Stig-Werner Moe og Simon Andersen spiller alle farsens roller, med frydefullt fryktelig innlevelse, upåklagelig timing og sprelske komiske innslag. Påkleder Ida Lome Breivik skal ha ros for at de to dukker opp på riktig sted til riktig tid ikledd riktig antrekk.
Men klesbyttehumoren er bare en liten del av det som gjør «Myrna Vep» morsomt. Ludlams farse leker med sjangerbegrepet, og er en skrekkparodi enda mer enn den er en svingdørkomedie.
Litterær komedie
Dypt kan ingen påstå at det er, og ikke alle påfunn er like lattervekkende, men smart er det, stort sett. Etter hvert som mysteriet utfolder seg, kommer de litterære referansene like tett som skrekk-kabinettets forskjellige figurer får utfolde seg. Åpenbar er parallellen mellom godsnavnet Mandacrest og «Rebecca»s Mandalay, slik også handlingen har visse likheter med «Rebecca», men her hintes også til søstrene Brontë, Edgar Allan Poe og endog Shakespeare og Ibsen. Mest sentralt står uansett komedien. Bjørn Sæter har regi, men den som tidligere har sett Simon og Stig spille sommershow i Stavern vil kjenne igjen stilen, den er en klassisk simonsk og stigsk blanding av absurd uventet tøys og like absurd forventet tøys.
Premiere var på Galeiscenen i Stavern 23.06.11
Mørkredd moro.
TERNING: FIRE
Glade grøss
«Myrna Vep» vitser med vampyrer og varulver. Innimellom er det gruelig gøy.
FARSE: Stokk om på bokstavene i «Myrna Vep», og du kommer fram til ordet «Vampyren». Men tror du at skrekk-klisjeene stopper der, tar du blodig feil.
Svært mange gruelig gode grøsstradisjoner spøker for oss i denne farsen.
Kjappe klesbytter
På det engelske godset Mandacrest bor Lord Edgar og Lady Enid Hillcrest, husholdersken Jane og gårdsgutten Nicodemus. Lady Enid er Lord Edgars andre kone. Den forrige ladyen, Myrna Vep, forsvant uten at noen helt vet hva som skjedde.
Stig-Werner Moe og Simon Andersen spiller alle farsens roller, med frydefullt fryktelig innlevelse, upåklagelig timing og sprelske komiske innslag. Påkleder Ida Lome Breivik skal ha ros for at de to dukker opp på riktig sted til riktig tid ikledd riktig antrekk.
Men klesbyttehumoren er bare en liten del av det som gjør «Myrna Vep» morsomt. Ludlams farse leker med sjangerbegrepet, og er en skrekkparodi enda mer enn den er en svingdørkomedie.
Litterær komedie
Dypt kan ingen påstå at det er, og ikke alle påfunn er like lattervekkende, men smart er det, stort sett. Etter hvert som mysteriet utfolder seg, kommer de litterære referansene like tett som skrekk-kabinettets forskjellige figurer får utfolde seg. Åpenbar er parallellen mellom godsnavnet Mandacrest og «Rebecca»s Mandalay, slik også handlingen har visse likheter med «Rebecca», men her hintes også til søstrene Brontë, Edgar Allan Poe og endog Shakespeare og Ibsen. Mest sentralt står uansett komedien. Bjørn Sæter har regi, men den som tidligere har sett Simon og Stig spille sommershow i Stavern vil kjenne igjen stilen, den er en klassisk simonsk og stigsk blanding av absurd uventet tøys og like absurd forventet tøys.
Premiere var på Galeiscenen i Stavern 23.06.11
Tuesday, June 7, 2011
Juni 2011: Seinfeld Live
«Seinfeld Live» av og med Jerry Seinfeld, Telenor Arena/Atomic Soul/Jerry Seinfeld. Terning: FEM.
Detaljobservasjonenes mester er tilbake.
Jerry Seinfeld har ikke forandret seg mye på 13 år. Ikke at det er noe galt med det.
Aldri for seint for Seinfeld
STAND UP: Etter ni år på skjermen ble siste episode av «Seinfeld» spilt inn i 1998. «Et program om ingenting», hevdet skaperne. Det var ikke helt sant: Det handlet om usikkerhet forkledd som kynisme.
Seinfeld da
TV-Seinfelds kjernehumor var narsissistisk-nevrotiske hverdagsvittigheter med utspring i irritasjon over bagateller, formidlet gjennom signaturuttrykk som noen ganger øyeblikkelig ble slang: «Not that there’s anything wrong with that», «Yada yada yada», «Get out» og «No soup for you».
Rollefiguren Seinfeld var en småanonym betrakter som gjerne ville framstå som verdensvant og betydningsfull. Han brukte distanse og tørr, oftest ubegrunnet overlegenhet. Han kom med sarkastiske bemerkninger for å bevise (og, da han ofte tok feil, motbevise) hvorfor han fortjente å heve seg over andre. Fellesskapet mellom ham og vennene dreide seg om delt smålighet, og vi møtte ham som kverulantisk selvopptatt «privat» og som pedantisk brobyggende i seriens mange scenesekvenser: «Har dere også lagt merke til…?»
Seinfeld nå
Telenor Arena er med sine 10 000 kvadratmeter og rundt 20 000 sitteplasser en langt mindre intim arena enn komiklubben vi husker fra TV. Storskjermer er satt opp for at alle skal få med seg komikerens ansiktsuttrykk. Men scene-Seinfelds stil er lett gjenkjennelig: Han er fremdeles detaljhumorens mester.
Fortsatt er 57-åringens viktigste grep å forstørre småting, trekke uventede sammenhenger ut fra dem og å la seg, tilsynelatende, «hisse opp», mens stemmen stiger og konklusjonene blir mer usannsynlige. Det er snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse. Temaene tilhører 2011, hovedpersonens eget familieliv har forandret hva han er opptatt av. Noe er langt fra nyskapende (kvinner bruker lang tid på badet), men det er fortsatt snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse.
Fortsatt er hver observasjon nøye gjennomarbeidet for å virke tilfeldige og slentrende. Timingen er upåklagelig og formuleringene har den riktige balansen mellom uvesentlig og smart. Lekent? Ja, det oppleves som lekent, men det handler om kontroll. Jerry Seinfeld viser fremdeles mesterlig beherskelse av den «uanstrengte» humoren det er så lett å undervurdere og så vanskelig å få til. Han er fortsatt en mester på sitt område.
Detaljobservasjonenes mester er tilbake.
Jerry Seinfeld har ikke forandret seg mye på 13 år. Ikke at det er noe galt med det.
Aldri for seint for Seinfeld
STAND UP: Etter ni år på skjermen ble siste episode av «Seinfeld» spilt inn i 1998. «Et program om ingenting», hevdet skaperne. Det var ikke helt sant: Det handlet om usikkerhet forkledd som kynisme.
Seinfeld da
TV-Seinfelds kjernehumor var narsissistisk-nevrotiske hverdagsvittigheter med utspring i irritasjon over bagateller, formidlet gjennom signaturuttrykk som noen ganger øyeblikkelig ble slang: «Not that there’s anything wrong with that», «Yada yada yada», «Get out» og «No soup for you».
Rollefiguren Seinfeld var en småanonym betrakter som gjerne ville framstå som verdensvant og betydningsfull. Han brukte distanse og tørr, oftest ubegrunnet overlegenhet. Han kom med sarkastiske bemerkninger for å bevise (og, da han ofte tok feil, motbevise) hvorfor han fortjente å heve seg over andre. Fellesskapet mellom ham og vennene dreide seg om delt smålighet, og vi møtte ham som kverulantisk selvopptatt «privat» og som pedantisk brobyggende i seriens mange scenesekvenser: «Har dere også lagt merke til…?»
Seinfeld nå
Telenor Arena er med sine 10 000 kvadratmeter og rundt 20 000 sitteplasser en langt mindre intim arena enn komiklubben vi husker fra TV. Storskjermer er satt opp for at alle skal få med seg komikerens ansiktsuttrykk. Men scene-Seinfelds stil er lett gjenkjennelig: Han er fremdeles detaljhumorens mester.
Fortsatt er 57-åringens viktigste grep å forstørre småting, trekke uventede sammenhenger ut fra dem og å la seg, tilsynelatende, «hisse opp», mens stemmen stiger og konklusjonene blir mer usannsynlige. Det er snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse. Temaene tilhører 2011, hovedpersonens eget familieliv har forandret hva han er opptatt av. Noe er langt fra nyskapende (kvinner bruker lang tid på badet), men det er fortsatt snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse.
Fortsatt er hver observasjon nøye gjennomarbeidet for å virke tilfeldige og slentrende. Timingen er upåklagelig og formuleringene har den riktige balansen mellom uvesentlig og smart. Lekent? Ja, det oppleves som lekent, men det handler om kontroll. Jerry Seinfeld viser fremdeles mesterlig beherskelse av den «uanstrengte» humoren det er så lett å undervurdere og så vanskelig å få til. Han er fortsatt en mester på sitt område.
Juni 2011: Sommerlatter 2011
«Sommerlatter» av og med Sturla Berg-Johansen, Cecilie Steinmann Neess, Jonas Kinge Bergland og Tommy Steine, Latter. Regi: Vemund Vik. Terning: Fem.
4 x moro.
«Sommerlatter» i storslag
Firerbanden har funnet sommerformen.
SHOW: Har Sturla Berg-Johansen noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke huske det. Han gir oss en særegen monolog holdt i naivistisk til ettertanke-stil. En forfriskende grunntone av «kan vi ikke alle være venner?» gjør syrlige innslag enda litt friskere og deilig tvetydige.
Særpreg
Fortsatt ferske Cecilie Steinmann Neess har allerede brukt sin spastiske introdans så ofte at den begynner å ligne en signatur. Også ellers har hun funnet sin personlige scenestil, som bajas med det som må være norsk standups mest aktive ansiktsmimikk og trolig også mest energiske kroppsspråk. Tekstene er springende med en struktur som gjør dem uforutsigbare.
Jonas Kinge Bergland bruker dagjobben som lege og egen bopel på uheldig adresse som to av flere uventede utgangspunkt i en monolog om et litt uvanlig hverdagslivs enda mer uvanlige hverdagsbetraktninger. Dette er klassisk standup, velformulert og presist levert.
Tommy Steine står for en sekvens spekket med gode poenger, framført strammere og mer strukturert enn det de fleste vil forvente. Løftet han ga under standupfestivalen om å komme tilbake i sommershowet med «helt nye vitser og helt ny innlevelse» kan regnes som innfridd.
Mere
Vemund Vik har regi og fortjener ros for at fire komikere med nokså ulik tematikk og svært forskjellig uttrykk framstår som et fungerende fellesskap, enten de opptrer hver for seg eller sammen. Overgangene mellom dem er fint flettet, fellesnumrene er godt balanserte. Et felleshøydepunkt er gitarduetten med JKB & CSN. Vi aner at Vik også har gjort en jobb som tekstdoktor, da alle tekstene er passe lange, passe stramme, med fint avpasset rytme og naturlig variasjon i innhold.
En av de beste reglene innen underholdning lyder «Leave them wanting more»: La publikum ønske seg mer når du går av scenen. Vik er nok den som fortjener den største æren når alle de fire på scenen klarer dette.
4 x moro.
«Sommerlatter» i storslag
Firerbanden har funnet sommerformen.
SHOW: Har Sturla Berg-Johansen noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke huske det. Han gir oss en særegen monolog holdt i naivistisk til ettertanke-stil. En forfriskende grunntone av «kan vi ikke alle være venner?» gjør syrlige innslag enda litt friskere og deilig tvetydige.
Særpreg
Fortsatt ferske Cecilie Steinmann Neess har allerede brukt sin spastiske introdans så ofte at den begynner å ligne en signatur. Også ellers har hun funnet sin personlige scenestil, som bajas med det som må være norsk standups mest aktive ansiktsmimikk og trolig også mest energiske kroppsspråk. Tekstene er springende med en struktur som gjør dem uforutsigbare.
Jonas Kinge Bergland bruker dagjobben som lege og egen bopel på uheldig adresse som to av flere uventede utgangspunkt i en monolog om et litt uvanlig hverdagslivs enda mer uvanlige hverdagsbetraktninger. Dette er klassisk standup, velformulert og presist levert.
Tommy Steine står for en sekvens spekket med gode poenger, framført strammere og mer strukturert enn det de fleste vil forvente. Løftet han ga under standupfestivalen om å komme tilbake i sommershowet med «helt nye vitser og helt ny innlevelse» kan regnes som innfridd.
Mere
Vemund Vik har regi og fortjener ros for at fire komikere med nokså ulik tematikk og svært forskjellig uttrykk framstår som et fungerende fellesskap, enten de opptrer hver for seg eller sammen. Overgangene mellom dem er fint flettet, fellesnumrene er godt balanserte. Et felleshøydepunkt er gitarduetten med JKB & CSN. Vi aner at Vik også har gjort en jobb som tekstdoktor, da alle tekstene er passe lange, passe stramme, med fint avpasset rytme og naturlig variasjon i innhold.
En av de beste reglene innen underholdning lyder «Leave them wanting more»: La publikum ønske seg mer når du går av scenen. Vik er nok den som fortjener den største æren når alle de fire på scenen klarer dette.
Subscribe to:
Posts (Atom)
